Kommentar

Mikhail Gorbatsjov på besøk i New York hos George H. W. Bush. Twin Towers i bakgrunnen. Murens fall ga støtet til en ny utopi i Vesten med identitetspolitikk i høysetet. Denne politikken ble avvist av amerikanerne ved siste valg, men i Europa sitter den fortsatt ved makten. Foto: Yuri Abramochkin

En utløper av feminismen er tendensen til å degradere maskulinitet. Maskulinitet oppfattes som et sosialt og kulturelt produkt forbundet med negative egenskaper og adferd slik som uforsiktighet, aggressivitet, vold og krig. Den maskuline tilbøyelighet må begrenses og temmes gjennom samfunnets innsats, som settes inn med styrke allerede fra barnehagen. Det kvinnelige blir modellen for den riktige adferd og innstilling. Også dette er en tanke som har fått sterkt gjennomslag i offisielt tenkesett og i måten Norge styres på.

Dette støtter opp under «likestillingstanken» i den forstand at det blir et selvstendig argument for at kvinner er bedre egnet enn menn i lederposisjoner, ja at det i grunnen ikke kan bli for mange kvinner i slike posisjoner (slik «likestilling» ble brukt som argument for at man måtte få en kvinnelig stortingspresident til å etterfølge Olemic Thommesen, til tross for at de to andre statsmaktene – både Regjering og Høyesterett – hadde kvinner på toppen.) Forherligelsen av det kvinnelige og demonisering av det mannlige er sterke tendenser på styrende nivå i vårt samfunn.

Den ene kampanje, med medier og myndigheter i harmonisk tospann, følger etter den andre der menn og mannlighet settes i et dårlig lys. Fokusering av uheldig adferd som typisk utøves av kvinner, påkaller langt mindre oppmerksomhet (slik som å frata barn kontakt med den andre forelder etter samlivsbrudd)

Sveriges erklært feministiske regjering arrangerte nylig en internasjonal konferanse der et hovedtema handlet om «Att utmana normer för maskulinitet» og «engagera män och pojkar för jämställdhet och en livsstil med möjligheter bortom stereotypa normer»  I realiteten handler disse «vakre» ord om et systematisk og omfattende arbeid fra offentlige myndigheter og instanser på alle nivåer for å feminisere gutter og menn.

Det kan spørres om det med noen rimelighet kan trekkes en linje herfra til den meget maskuline Marx. Jo, det kan det. Utgangspunktet er tanken om mennesket som en blank tavle som formes av samfunnsforholdene. Nært opptil denne ligger ideen om mennesket som grunnleggende godt. «Edelt er mennesket jorden er rik, finnes det nød og sult, skyldes det svik». De som utøver svik, som driver krig, som ødelegger, skader seg selv og andre, som undertrykker og utbytter, det er først og fremst menn. Tror man på muligheten for en verden hvor det bare finnes godhet og snillhet, virker det logisk å gå til felts mot maskuliniteten. En slik Disneyland-forestilling om mennesket ser ikke bare bort fra at behovet for å forsvare kvinner og barn, byer og land mot fiender alltid har vært og alltid vil  være en del av den menneskelige eksistens, og at dette nettopp krever maskuline egenskaper. Den ser også bort fra at det meste av menneskelig fremgang gjennom tidene kan tilskrives menns aktiviteter. (Her anbefales Roy F. Baumeister, Is there anything good about men – How cultures flourish by exploiting men. Oxford University Press 2010)

Kriminologiens triumf og forakten for hierarki og autoritet,

Tilnærmingen til kriminalitetsbekjempelse kunne nevnes som et annet område hvor tankegangen er beslektet med det nevnte. Kriminologi som fag har i Norge vært helt dominert av sekstiåtter-generasjonen. Fengselsvesenet er blitt til «Kriminalomsorg». Det er sosiale forhold (trangboddhet, dårlig økonomi) som skaper kriminalitet, det skal fortrinnsvis ikke brukes sanksjoner mot lovbrytere under 18 år (i høyden en symbolsk «ungdomsstraff») osv. Ideologien er resistent mot erfaringer som tilsier at innvandret kultur er en vesentlig forklaringsfaktor for kriminalitet, og at silkehansker som reaksjonsform ikke fungerer som annet enn en ren oppfordring til å fortsette med det.

Synet på autoritet og myndighetsmakt ligger nært opp til dette. Ikke en gang politiet skal kunne ta i bruk den makt som er nødvendig for å håndheve loven og beskytte seg selv, langt mindre lærere i skolen. Resultatet er at pøbelvelde fort får utvikle seg. En ideologisk rot til denne type holdninger er sekstiåttervenstres stats- og myndighetsfiendtlighet, forankret i deres samfunnsomstyrtende visjon. Ideen om at hierarki alltid beror på makt, og derfor er ensbetydende med undertrykkelse, som særlig er forbundet med franskmannen Michel Foucault, er en viktig komponent i den postmoderne, Marx-inspirerte tenkningen. Dette blir naturligvis ikke eksplisitt uttrykt av personer i ansvarlige posisjoner, men det er til stede som en idéstrømning med gjennomslag høyt oppe i ulike samfunnshierarkier. At ren pøbelaktighet og kriminalitet forstås som legitim motstand mot «makta», støter man ikke sjelden på. Mer offisielt gangbar er forestillingen om at bare man tar tak i «the root causes», som alltid vil handle om hva politikerne og storsamfunnet kan gjøre av godt for de mindre heldig stilte, så vil alle problemer med sosial mistilpasning forsvinne.

Begge deler er forbundet med en venstreideologi knyttet til sekstiåttergenerasjonen og igjen til marxismen.

Israel – et lite stykke Vesten og derfor et hatobjekt

Hva gjelder det dominerende synet på Israel og palestinerne, har holdningen gradvis dreid over til sympati med palestinerne og kritikk av Israel. Dette er en utvikling som ikke har blitt nevneverdig hindret av at en fundamentalistisk religiøs ideologi, der jødehatet og et mål om å utslette statens Israel og dens jødiske befolkning inngår som trosartikler, har fått sterkere og sterkere feste i den palestinske befolkning. Holdninger til denne konflikten er ikke noe isolert fenomen, men henger sammen med grunnleggende marxistisk inspirerte forestillinger. Den ene av disse er det anti-vestlige selvhatet som er så tett forbundet med tredjeverdenismen og «anti-rasismen». Israel representerer åpenbart den vestlige sivilisasjon, mens palestinerne tilhører de «undertrykte», «kolonialt dominerte» «folkene i den tredje verden».  (I farten bekymrer man seg ikke over å havne i en posisjon med umiskjennelige rasistiske kjennetegn) Den andre er ideen om at det alltid er den svakeste part som fortjener støtte, uten å se hen til at svakhet ikke er ensbetydende med moralsk rett og langt mindre ensbetydende med å representere noe positivt i et nasjonalt eller internasjonalt perspektiv.

Terje Tvedts mye omtalte bok er langt på vei en fortelling om venstresidens etablering av dominans på de områder han beskriver. Den enorme ekspansjonen av bistandssystemet og dette systemets ideologiske tilbakekopling på det norske samfunnet, kan ses som en statliggjort videreføring av studentmarxismen, slik at mengder av samfunnsvitenskapelig utdannete venstreorienterte ungdommer kunne søke et levebrød innenfor systemet (som ansatt i staten eller statsfinansierte NGOer) og likevel oppleve at det var en kontinuitet i tilværelsen. Ulike krefter virket sammen, men marxistisk tenkning var en sentral komponent i den omdanningen av, for ikke å si opphevingen av, det norske prosjektet som Tvedt gir betegnelsen «det internasjonale gjennombruddet».

Selv om jeg mener «sekstiåtteriet» fortjener sterk kritikk, er det på sin plass å understreke at det – i hvert fall inntil relativt nylig – har gitt mange positive impulser til samfunnsutviklingen og bidratt til kvaliteter som er verdt å ta vare på. Jeg er enig med det Kaj Skagen skriver i forordet til den nyutgitte boka «Norge vårt Norge» om at han ikke er «blind for gode sider ved radikalismens seier, som for eksempel større rom for personlige valg og færre fordommer mot mennesker som lever annerledes enn flertallet.»  Problemet er bare at lenge etter at det frigjørende og forfriskende potensialet som denne strømningen (også) inneholdt er brukt opp, drives ideologien stadig videre på alle områder, nå ut i det perverse og på full fart mot aftenlandets undergang (med Sverige som det fremste eksempel).

Men kapitalismen består da?

La oss nå gå tilbake til spørsmålet om hvorvidt man kan si at sekstiåtterne har lidd nederlag. Av de punkter Skagen trekker frem, anser jeg at det eneste relevante er det forhold at det kapitalistiske økonomiske systemet ikke er svekket, men styrket – både som sosial realitet og som ideologisk pol. Ja, sekstiåtterne selv vil insistere på at det er en spesielt ondartet variant av kapitalismen, betegnet som nyliberalismen, som har fått utfolde seg og dominere mer og mer, med blant annet stadig større grad av økonomisk ulikhet til følge.

Både i en nasjonal sammenheng og globalt sett fremstår kapitalismen – definert som et økonomisk system basert på privat eiendomsrett til produksjonsmidlene og konkurranse i markedet – i dag nærmest enerådende satt opp mot sitt teoretiske motstykke: sosialismen.

Sovjet-kommunismens fall og omveltningene i Øst-Europa fra 1990-tallet, betegner det historiske skillet. Uansett den kritikk som også fra sosialistisk hold i Vesten ble rettet mot disse landene og deres system, representerte de et alternativ til kapitalismen hvis fortrinn kunne fremheves og som kunne tjene som et bevis for at det eksisterte et reelt alternativ. Etter at sovjetkommunismen havnet på historiens skraphaug og ble så ettertrykkelig forkastet av de som hadde levd under dens åk, forsvant sosialismen langt på vei både som realitet og som ideologisk inspirasjon. Den kinesiske modellen kunne ikke lenger fylle den oppgaven, ettersom Kina alt lenge hadde beveget seg offisielt på kapitalismens vei, om enn under kontroll av det kommunistiske maktapparat. Venstresiden har senere i det lengste forsøkt å heie frem varianter av sosialistiske eksperimenter i forskjellige land, frem til og langt forbi det punkt hvor deres fiasko var fullstendig åpenbar for alle andre enn de troende. Men status er at sosialismens lyskraft er redusert fra en skinnende sol til en lampe på cirka 15 watt.

Det er også noen reelle argumenter for at det har skjedd økt liberalisering av økonomien og at det dermed er blitt større spillerom for «kapital- og markedskreftene». I Norge hadde vi nærmest en planøkonomi de første årene etter krigen. I forhold til dette utgangspunktet skjedde det etter hvert en betydelig liberalisering, særlig på 1980-tallet.

Offentlig sektor betyr mer og mer

Tendensen i retning økt markedsmakt er imidlertid langt fra entydig, og neppe en treffende overordnet beskrivelse av samfunnsutviklingen de siste 30-40 år.

Offentlig sektors plass i økonomien er blitt større og innslaget av politisk styring sterkere. Man kan bruke EU som eksempel. Utvilsomt hersker det markedsøkonomi innen EU, og de politiske strukturene tar sikte på å bevare denne, derunder også de økonomiske aktørers (kapitalistenes) mulighet til å bevare og ekspandere sin rikdom. Men samtidig skjer det en intens utvikling av et regelverk og et byråkratisk apparat som ivaretar politisk styring over disse aktørene.

Jens Stoltenberg har sagt at markedet er en god tjener men en farlig herre. Markedet har nettopp ikke fått bli herre, men en tjener for en politisk-byråkratisk klasse som har blitt stadig mer omfangsrik og mektig. Denne klassen vet godt at den er avhengig av at privat sektor produserer den rikdom som gir grunnlag for en sterk offentlig sektor som de selv kontrollerer, og det ville derfor være selvmorderisk av dem å ikke sikre kapitalens mulighet til å trives og vokse.

Politikerne påfører kapitalen sine politiske og ideologiske mål, selv om påvirkningen går begge veier. La det første her bare være eksemplifisert gjennom loven om kjønnskvotering av styremedlemmer i allmennaksjeselskap og i likestillings- og diskrimineringslovens ymse krav til å gjennomføre politikernes visjoner for det «fullkomne samfunn».

I Norge utgjør utgiftene til offentlig forvaltning nå mer enn halvparten av økonomien, noe som er en større andel enn på 20 år.

Andelen offentlige årsverk økte fra under 7 % til 29% i årene fra 1970 til 2013.

I tillegg er det et betydelig antall selvstendige næringsdrivende som i større eller mindre grad lever av offentlige midler som tildeles ut fra statlig regelverk (f eks forsvarsadvokater og fastleger). Spesielt viktig er selvsagt det i Norge eksepsjonelt høye antall tungt statlig finansierte NGOer, som i særlig grad er arenaer for venstreideologisk innflytelse på det politiske beslutningssystemet og for systematisk mediepåvirkning. De statsstøttede mediene – angivelig en ordning opprettet for å sikre «mangfold» – er i seg selv en del av det offentliges mer og mer dominerende rolle i samfunnet. På de sentrale ideologiske områder vi snakker om her, er det som kjent ikke store forskjeller mellom mediene, og noe korrektiv til samfunnsutviklingen er de i så måte ikke.

Mengden og intensiteten av offentlige reguleringer som rammer inn og styrer den private sektor har bare vokst.

Den offentlige sektors, og den offentlig finansierte private sektors store betydning som arbeidsgiver medfører en omfattende de facto disiplinering og ensretting. Illustrerende for det ideologiske innhold i denne disiplinering er at mens det å skrive i Klassekampen kan være et skritt på veien mot karriere og fremgang hvor som helst, er det å skrive på document snarere en garanti for at de fleste veier videre er stengt.

Venstresidens materielle maktposisjoner

Venstresiden bemanner en rekke maktfulle posisjoner innenfor den bredt forståtte offentlige sektor, og en del av disse er også særdeles godt avlønnet (man kan tenke på jobben som toppsjef i NRK). Spesielt preger venstresiden den type posisjoner som gir mulighet for politisk og ideologisk påvirkning, og samtidig for en høy grad av positiv personlig profilering. Selv om disse posisjoner ikke alltid er de som gir best uttelling rent økonomisk, er de (som Finn Olstad er inne på i sin bok »Det farlige demokratiet») kanskje vel så attraktive i kraft av dette. Og all den tid det dreier seg om instanser som har mange medarbeidere, gir toppstillingene makt over andre menneskers liv og karriere.

Det er riktig at rene økonomiske forskjeller har økt noe også i Norge, og at økonomisk rikdom er konsentrert på færre hender enn før. Dette henger sammen med slike grunnleggende utviklingstrekk som at den teknologiske utvikling medfører behov for stadig mer høykompetent arbeidskraft, som verdsettes desto høyere fordi den verdiskapning de beste kan tilføre er mye høyere enn verdiskapningen som genereres av den mer ordinære arbeidstaker, og at globaliseringen skaper muligheter for mye høyere fortjeneste for de som lykkes i et eller annet marked. Men den makt over samfunnsutviklingen som i vår tid følger av rent økonomisk makt, er – på grunn av offentlig sektors rolle – betydelig overdrevet.

Politisk korrekte kapitalister

Vi ser at den politiske korrekthet i stadig mer påfallende grad preger de store kapitalistiske aktører, og mest de aller største av dem. Det viser seg bl a i hvordan de profilerer seg i sin markedsføring og hvordan de agerer internt overfor sine ansatte. Den preger også hva man må kunne kalle de store kapitalistenes tyngste medier, med britiske Economist i spissen.

Spesielt gjelder dette på det viktigste området av dem alle, holdningen til masseinnvandring og multikultur, der de unisont – og helt i tråd med venstresidens oppfatning – ikke ser noe større og viktigere problem på samfunnshorisonten enn den motstand som reiser seg med stadig sterkere kraft blant brede folkegrupper, nemlig høyrepopulismens spøkelse, som i dag går gjennom Europa.

For å få bukt med dette problemet er de helt enige om å bruke virkemidler som går enda langt ut over den massivt ensidige informasjons- og ideologiformidling som skjer gjennom medier og skole og utover den faktiske disiplinering som skjer gjennom kontrollen over tilgang til jobber og andre typer av ettertraktede posisjoner. De er også innstilt på å bruke sensur, fengsel og straff. Og de tolererer at de spesielt energiske og hjernevaskede, og hjernedøde, representanter for egen ideologi tar loven i egne hender og fysisk forhindrer bruk av ytringsfriheten til å fremme slike meninger, deri innbefattet det å formidle uønsket fakta-informasjon, som disse har erklært som selve problemet.

Dette viser at uttrykket «de herskende tanker» har en bokstavelig relevans for vår tid som går utover hva Marx muligens selv la i det. Det handler ikke bare om at det er visse tanker som rent faktisk har størst oppslutning (når det gjelder multikulturalisme så har de ikke det), men om at andre tanker slett ikke aksepteres. De herskende tanker er i dagens tapning dominante på den måten at de ved makt, kontinuerlig og intenst, søker fullstendig å fortrenge tanker som utfordrer dem.

Venstresiden – et sosialt sjikt så vel som en ideologi

Det er ikke så sikkert at det er treffende å se det slik at venstresiden har tapt eller er maktesløs, selv ikke når de «kapitalistiske» økonomiske strukturer tas i betraktning.

La oss igjen minne om Marx´ ord:

Den klasse som er den rådende materielle makt i samfunnet, er samtidig den herskende åndelige makt.

Av dette følger også det motsatte, nemlig at om man har konstatert hvem som er den herskende åndelige makt, har man samtidig slått fast hvem som er den herskende materielle makt. Spørsmålet reiser seg da – i tråd med Marx – om ikke venstresiden i dag må betegnes ikke bare som en idéstrømning, men som et sosialt sjikt, et «rødt borgerskap» beslektet etter sin art med det som hersket under kommunismen, som via sin dominans over det offentlige generelt og de meningsdannende instanser spesielt, har gått opp i en høyere enhet med den økonomiske maktelite og blitt den herskende materielle makt i samfunnet.

Som enhver herskende klasse, er også denne interessert i å utvikle en ideologi som kamuflerer dens egen makt og fremstiller sine særinteresser som hele samfunnets, eller – enda mer ambisiøst enn Marx tenkte seg – hele menneskehetens interesser. I ideologiproduksjonen inngår det å tillegge «kapitalkreftene» overdreven samfunnsmakt, og bruk av begrepet nyliberalisme som en tildekking av den realitet at det ikke er markedsaktører, men det politisk-byråkratiske systemet med sine støttepunkter i medier og kultursektoren, som først og fremst styrer samfunnsutviklingen.

Om ikke dette er en noenlunde riktig analyse, må man alternativt slå fast at marxismen er falsifisert gjennom marxismens eget gjennomslag som herskende ideologi for en kapitalistisk herskerklasse. Dette må være dialektisk materialisme på sitt beste.

 

Bestill Douglas Murrays bok “Europas underlige død” fra Document Forlag her!