Kommentar

Når Karl Marx feirer 200 år er det en kinesisk kunstner som har skapt den 4,4 meter høye statuen av ham i hjembyen Trier. Statuen var en gave fra Kina. Det i seg selv sier noe om en maktforskyvning. Foto: Wolfgang Rattay/Reuters/Scanpix

Innebærer marxismens ideologiske suksess i de vestlige land en paradoksal falsifisering av en av marxismens sentrale teser? Eller er den moderne utgave av marxismen faktisk den nye herskende klasses ideologi?

Basis og overbygning

Omkring 200-års-jubileet for Marx´ fødsel, 5. mai 1818, er det naturlig at hans ideer og hvilken betydning de har i dag blir diskutert. En av de grunnleggende sammenhenger Marx mente å ha oppdaget kan utledes av den materialistiske historieoppfatningen og handler om forholdet mellom «basis» og «overbygning». I Marx` forord til «Et bidrag til kritikken av den politiske økonomi» fra 1859 formuleres det slik: 

Totaliteten av produksjonsforholdene utgjør samfunnets økonomiske struktur, det reelle grunnlag på hvilket reiser seg en juridisk og politisk overbygning og til hvilken svarer bestemte former for sosial bevissthet. Det materielle livs produksjonsmåte betinger det sosiale, politiske og intellektuelle liv i sin alminnelighet. Det er ikke menneskene bevissthet som bestemmer deres tilværelse, men omvendt deres sosiale eksistens som bestemmer deres bevissthet. 

Av overbygningens avhengighet av basis utledes begrepet ideologi, som betegnelse på det dominerende sett av ideer i et samfunn. Den rådende ideologi avspeiler produksjonsforholdene og tjener til å opprettholde rådende maktforhold. I «Den tyske ideologi» fra 1846 gir Marx følgende berømte formulering:

Den herskende klasses ideer er i hver epoke de herskende ideer: det vil si, den klasse som er den rådende materielle makt i samfunnet, er samtidig den herskende åndelige makt. 

For Marx er det først og fremst kirken og religionen som bærer den herskende ideologi. Denne ideologien fremstiller den gjeldende samfunnsform som naturlig og uunngåelig og i samsvar med alles interesser. Egentlig er den et slør over virkeligheten, et dekke for borgerskapets utbytting av arbeiderklassen. Overført til vår tid vil det, utover religionen, særlig være utdanningsvesenet og mediene som opprettholder og formidler den herskende klasses tenkesett, ut fra denne forståelsen.

Ideologi og makt i dagens samfunn

Uten at vi her skal peke på de innvendinger som reiser seg mot denne tankemodellen, skal vi i det følgende se på ideologi og maktforhold i dagens samfunn i lys av den. Kaj Skagens nylige artikler i Dag og Tid om sekstiåttergenerasjonens påvirkning av det norske samfunnet kan være et utgangspunkt. «Mektige og makteslause» heter det på førstesiden i Dag og Tid 4.5.18, som en slags oppsummering. Innledningsvis peker nemlig Skagen på noen felt der sekstiåtterne har lidd store nederlag. Det viktigste er naturligvis at det kapitalistiske økonomiske systemet så langt fra er blitt svekket, men styrket. Det kommer vi tilbake til.

Men det bemerkelsesverdige, og det som artiklene fremfor alt handler om, er hvor sterk påvirkning denne generasjonen av samfunnsstormere har hatt på samfunnsutviklingen og på gjeldende politisk tenkning.

På mange helt sentrale områder har venstresidens tankegods i løpet av den siste generasjon triumfert i den grad at den har nådd status av rådende samfunnsideologi. 

Venstresidens ideer om rasisme og anti-rasisme, koplet til en forestilling om den hvite manns historiske skyld for ulikhetene i verden, har fått legge premissene for skiftende regjeringers politikk, for de store medienes budskap, for hva som undervises på skolene og hva som forskes på ved universitetene. Hele innvandringsdebatten, eller mangelen på en slik, gjennom en epoke av masseinnvandring med irreversible konsekvenser, har skjedd på basis av venstresidens ideologiske premisser. Dette omfatter også idéen om multikultur, dvs at man ikke skulle tilstrebe assimilasjon av innvandrere, og det omfatter fortellingen om islam som en fredelig religion som vi bør slippe inn med åpne armer, mens kristendommen skal kritiseres sønder og sammen.

Tredjeverdenismen vinner frem

Disse ideene har røtter også i en infantil versjon av kristendommen, der nestekjærlighetstanken omfatter hele verden og krever umiddelbar behovstilfredstillelse uten å se hen til faktiske, langsiktige konsekvenser. Men de har særlig blitt utviklet og fremmet med grunnlag i en politisk-ideologisk fløy som erklærte seg som revolusjonær og marxistisk. Til en viss grad omfortolket de marxismen ved at de tenderte til å se hovedmotsetningen i verden mellom folkene i de fattige land på den ene siden og de rike land på den andre siden («imperialismen»). Det revolusjonære subjekt ble da ikke først og fremst arbeiderklassen, men de nasjonale frigjøringsbevegelsene i de land som var dominert av imperialismen. Dette var en tilpasning til en politisk og sosial virkelighet der på den ene siden utviklingen av velferdsstater og alminnelig velstandsøkning i de vestlige land gjorde det åpenbart for de fleste at arbeiderklassen – i motsetning til hva Marx hadde proklamert i Det Kommunistiske Manifest – hadde langt mer enn sine lenker å miste, og derfor var en lite sannsynlig anfører for en sosialistisk revolusjon. På den andre siden tiltok den anti-koloniale kamp i Asia og Afrika i styrke. Dette var konteksten for det som uttrykkes av Sartre i forordet til den sterke anti-kolonialistiske boka av Frantz Fanon, «Jordens fordømte» fra 1961, om at det å være en hvit mann er ensbetydende med å representere undertrykkerne. Med mindre man som ham tok avstand fra sin egen tilhørighet og glorifiserte – ja! – drap på europeere som bidrag til frigjøringen av de underutviklede land.

Av denne ideologiske justeringen fulgte også en disposisjon for å se med stor velvilje på en viss religion som sto sterkt blant folkene i mange av «de undertrykte land» og som ofte var uttrykksformen for deres anti-vestlighet, rettelig forstått ifølge venstresiden som en legitim kamp mot Vestens kolonialisme, imperialisme og rasisme. 

Dette, av og til kalt tredjeverdenisme,  var en tankegang som særlig kjennetegnet maoistene, som sto spesielt sterkt i Norge. Men også de mer «arbeider-istiske» retninger innen vestlig marxisme (som trotskistene, som dominerte ytre venstre i land som England og Frankrike) utviklet seg i samme lei. For disse tendensene var imidlertid arbeideropprøret i Polen i 1980-81 en kraftig oppmuntring til å gjenreise industriarbeiderklassen som det primære revolusjonære subjekt – til tross for at Solidarnosc ideologisk var effektivt vaksinert mot kommunistiske drømmerier.

Terje Tvedt mener at også tredjeverden-ismen forsvant som ledestjerne for venstresiden omkring 1980, fordi den triste utviklingen i det ene post-revolusjonære landet etter det andre gjorde det vanskelig å la seg inspirere av deres eksempel. (Intervju i Dag og Tid 24. november 2017) Dette var sikkert noe som gjorde seg gjeldende på den bredere venstresiden. Programmatisk holdt likevel både AKP og SVs venstreside fast ved det revolusjonære perspektivet lenge ennå, der arbeiderklassen i de rike land sammen med de nasjonale bevegelsene i de undertrykte land (med noe ulik vektlegging av disse kreftenes respektive betydning) skulle bryte imperialismens herredømme og bringe sosialismens velsignelser til verden. 

Selv om den slags svermerier aldri kunne bli mainstream, har svært mye av sekstiåtter-marxismens bredere forståelse av ulikhetene i verden blitt det.

Marx og feminismens seiersgang

Også når det gjelder venstresidens syn på likestilling, feminisme og kjønnsspørsmål, kan det – i tråd med Kaj Skagens observasjoner – slås fast at det har skjedd en forandring i rådende samfunnsideologi i en retning som bare må betegnes som nærmest fullstendig triumf for et idésett som sprang ut av ytre venstre. Ettersom det er vanskelig uten videre å klassifisere Marx som feminist, er det nødvendig å gå litt nærmere inn på hvilken sammenheng det er mellom Marx´ idéer og den feminismen som kan forbindes med sekstiåttergenerasjonen.

Det grunnleggende her er ideen om at mennesket er et produkt av sine sosiale betingelser, eller mer presist, av betingelsene for produksjonen av de materielle betingelser for menneskelig eksistens, dvs produksjonsforholdene. Marx mente at det ikke fantes noe essensielt menneskelig, altså ikke noe slikt som en konstant menneskelig natur. Det eneste Marx identifiserer som essensielt (universelt) menneskelig, er knyttet til arbeidet, at mennesket produserer sine livsbetingelser som en bevisst aktivitet. I den sjette av hans «Teser om Feuerbach», heter det:

«Men essensen av mennesket er ikke noen abstraksjon innebygget i hvert enkelt individ. I dens virkelighet er det summen av de sosiale relasjoner.»

Den innsikt at samfunnsforholdene påvirker kulturen og derved også menneskelig adferd og tenkesett, har naturligvis en rasjonell kjerne. Men marxismen trakk dette ut i det absurde.  Menneskelige egenskaper som egoisme, konkurransevilje, aggresjon, misunnelse og grådighet forklares som en følge av det kapitalistiske klassesamfunnet. Når dette klassesamfunnet er opphevet, vil det være helt slutt på slike ting. Under sosialismen vil menneskene av seg selv søke samarbeid og handle til det felles beste, harmoni vil råde og alle slags motsetninger og konflikter vil forsvinne. Ideen om at det finns noe slikt som en menneskelig natur er for marxismen i seg selv en del av det borgerlige samfunns ideologi, som altså tjener til å rettferdiggjøre dette. Det er følgelig en reaksjonær tanke som må bekjempes.

Selv om den utopiske konklusjonen om fullkommen fremtidig harmoni nå sjelden formuleres eksplisitt, har essensen i denne tankegangen kommet til å prege vestlig tenkning i svært høy grad, i særdeleshet samfunnsvitenskapene. Den blir behørig gjennomgått og tilbakevist punkt for punkt i Steven Pinkers bok «The Blank Slate – The Modern Denial of Human Nature» (2002). NRKs serie Hjernevask gjorde på sitt vis mye av det samme. Den nevnte serien anskueliggjorde også for et norsk publikum hvordan nettopp kjønnsforskningen og dens siamesiske tvilling feminismen i særlig grad er knyttet opp mot ideen om mennesket som en blank tavle. Også kjønnsforskjeller forklares her fullt ut som et produkt av samfunnsforhold. Kjønn er en sosial konstruksjon som det heter. Dette har sine filosofiske røtter tilbake til det Marx skriver i tesene om Feuerbach.

I all den påståtte vitenskapelighet i Marx´ lære er det vel – bortsett fra den fikse idéen om at samfunnsutviklingen med nødvendighet fører til revolusjon og deretter til sosialisme – intet som er mer åpenbart uvitenskapelig enn dette. Allerede på Marx´ egen tid fant det sted et gjennombrudd for et virkelig vitenskapelig syn på menneskets natur, forankret nettopp i naturvitenskap. Darwins bøker Origin of Species (1859) og The Descent of Man (1871) gir en helt annen innsikt enn Marx´ spekulative filosofering. Og summen av den kunnskap som senere er blitt frembrakt særlig innenfor biologisk og psykologisk vitenskap, gjør det fullstendig latterlig, eller snarere tragisk, å opprettholde troen på at Marx her hadde funnet sannheten. 

Nå skal det uforbeholdent slås fast at kampen for likestilling av kvinner og menn representerer en enorm historisk fremskrittsbevegelse. I store deler av verden er den ikke kommet særlig langt. Men er det sekstiåtternes fortjeneste? Og har det noe med dagens likestillingspolitikk å gjøre?

Fra kamp for like muligheter til krav om likhet i resultat

Likestillingskampens viktigste resultat i vestlige land var at kvinner og menn fikk stemmerett på like linje. I Norge skjedde det i 1913. Året før hadde kvinner fått formell adgang til de fleste embeter. Tilgang til statsrådsposter fikk kvinner i 1922. Reglene om lavere lønn for kvinner ansatt i staten ble fjernet i 1920. Ekteskapsloven av 1918 gjorde ektefellene likestilt i forbindelse med skilsmisse, og i 1927 ble det innført likestilling i de økonomiske rettigheter i ekteskapet og ved oppløsning av ekteskap.

Den formelle rettslige likestilling mellom kvinner og menn var i all hovedsak gjennomført i Norge før 1930-tallet. Kampen for likestilling kan for øvrig verken dekkende beskrives som en kamp mellom venstresiden og høyresiden eller mellom kvinner og menn (det var menn som vedtok å innføre allmenn stemmerett for kvinner). Bildet var langt mer sammensatt.

Det som det nye venstre i etterkrigstiden brakte inn som en ny dimensjon, var en oppfatning om at likestilling ikke handlet om juridisk like rettigheter. Likestilling ble nå definert som noe som ikke forelå før en hadde oppnådd likhet i resultat. Ideen om at verdien likhet betyr likhet i resultat – i motsetning til likhet i muligheter – er et grunnleggende element i en marxistisk inspirert ideologi. På youtube ligger det en rekke videoer der Jordan Peterson tar oppgjør med denne ideen som han på overbevisende vis identifiserer som noe av det aller meste skadelige tankegods den postmodernistiske/marxistiske tenkning overhodet har frembrakt.  (Gå inn på youtube og søk på «jordan peterson equality of outcome»)

I Nord-Europa er det fremfor alt på det kjønnspolitiske området denne ideen har fått utspille seg, og her igjen med fokus særlig på yrkeslivet og på ettertraktede verv og posisjoner. 

Så lenge det er faktisk forskjell mellom hva kvinner og menn tjener, og på hvordan kvinner og menn fordeler seg på ulike typer arbeidsplasser, blir det hevdet at dette er bevis på at det foreligger diskriminering. Tankegangen er at likestilling må sikres «i praksis» ved at utfallet for de to kjønn blir likt, og det er en oppgave for myndighetene å arbeide for å oppnå dette. 

Fokuset er for øvrig alltid bare på attraktive samfunnsposisjoner, ikke på arbeids- og samfunnslivets bunnsjikt, der menn alltid har vært i flertall, eller på rettslig diskriminering av menn, slik det skjer f eks i strafferetten og i familieretten.  Det er heller ikke fokus på det faktum at menn betaler inn mye mer penger til det offentlige i form av skatt enn kvinner mens kvinner får mye mer tilbake i form av trygder og andre offentlige ytelser enn menn.

At den moderne feministiske forståelsen nå har blitt helt dominerende i det norske samfunnet, kan man bare gå til daværende Frp-statsråd Hornes siste Stortingsmelding om temaet for å få bekreftet. I Meld St 7 (2015-2016) «Likestilling i praksis – Like muligheter for kvinner og menn» kan man lese at «Fremdeles velger unge ofte utdanning og yrke etter kjønn. Arbeids- og næringsliv er i stor grad delt etter kjønn.» Dette er «utfordringer» som «regjeringen tar tak i». Til grunn for slike formuleringer kan bare ligge en forestilling om at egentlig er kvinner og menn like og ønsker det samme, hvis de bare kunne bli frigjort fra de ideologiske og sosiale barrierer som samfunnet fortsatt preges av og som holder kvinner nede.

Det er dette begrepet om likestilling som trenger den marxistiske forestillingen om mennesket som en blank tavle, også hva kjønnsforskjeller angår, som et teoretisk fundament. 

Tankegangen har den samme anvendelighet på andre områder der det kan spores sammenheng mellom biologiske kjennetegn og ulik plassering etter sosio-økonomiske parametre. Et eksempel er forskjeller mellom raser eller ulike etniske grupper. 

Siden menneskene per definisjon er like hva enten det er snakk om kjønn eller raser, må alle statistisk observerbare forskjeller nødvendigvis bero på samfunnsforholdene, dvs på en eller annen form for undertrykking eller diskriminering, som det igjen er en politisk oppgave å fjerne. Dette er etablert som mainstream tankegods og knesatt i form av vidtgående lovgivning med tilhørende statlige pådrivingsagenter og rettslige sanksjoner.

Dette er ikke langt unna å forsøke å realisere et utopisk marxistisk likhetsideal gjennom statsapparatet, der menneskenes adferd så vel som tanker forsøkes formet i tråd med de politiske makthavere tenkning om hva som er «riktig». Tankegangen lar seg ikke stoppe av et iøynefallende empirisk faktum som at arbeidsmarkedene i de nordiske land er mer kjønnsdelt enn de fleste. Alt annet enn ideologisk forblindethet tilsier at dette er en slående manifestasjon av det folk flest oppfatter som selvinnlysende, nemlig at det er naturlige kjønnsbetingede forskjeller på kvinner og menn som fører til at de (på gruppenivå) foretar ulike valg og prioriteringer dersom de står fritt. Hvilket de langt på vei gjør i de nordiske land. Men Høyre-kvinner i maktposisjoner gikk i fistel av raseri da Frps Jon Helgheim nylig pekte på nettopp de biologiske faktorers betydning for kvinner og menns ulike valg, og at dette ikke behøver å være en oppgave for myndighetene å bekjempe. 

Kjøp «Den ulykkelige identiteten» av Alain Finkielkraut fra Document Forlag her.