Gjesteskribent

Deltaker i Women’s March i Cambridge, Massachusetts, 20. januar 2018. Foto. Brian Snyder/Reuters/Scanpix

Stoltenberg-utvalgets rapport, som bekrefter at jentene får bedre skolekarakterer enn guttene, slår fast at de viktigste følgene av forskjellen i skoleprestasjonene, ligger i framtiden og vil ha stor betydning for utviklingen av det norske samfunnet. Nærmere bestemt hvilke følger denne forskjellen vil få, er utvalget uklar på og foreslår heller ulike tiltak som skal gjøre guttene bedre, uten å gjøre jentene dårligere. Samtidig peker utvalget på noe uavvendelig ved dagens kjønnsforskjeller i skolen ved å påpeke at uansett hva samfunnet gjør, vil forskjellene øke.

Uten å kunne fastslå årsaken til forskjellen i skoleprestasjonene, refererer utvalget til en del forskningshypoteser som at jenter er mer pliktoppfyllende enn gutter, at de to kjønnene utvikler seg forskjellig i barne- og ungdomsårene, og at gutter og jenter kan ha kjønnsspesifikke interesser. Evolusjonspsykologer har påpekt at menn (gutter) er fysisk større enn kvinner (jenter), at de er fysisk sterkere og mer aggressive og utagerende og dermed ikke er så godt tilpasset den postmoderne økonomien der det kreves sosial intelligens, verbal kommunikasjon og evne til å sitte stille og kunne konsentrere seg i undervisningstimene. Denne økonomien passer bedre for kvinner (jenter) som derfor lykkes bedre i dagens samfunn, mens menn (gutter) vil ha problemer med å tilpasse seg.

Organiseringen av økonomien i dagens postindustrielle samfunn har konsekvenser som i omfang og betydning kan måle seg med og endog overgå de endringene som industrialiseringen av den vestlige verden førte med seg. Fra industrialismens yrkesliv som overveiende var befolket av menn i materiell produksjon, med kvinnene plassert hjemme sammen med barna, er begge gruppene i dag ute i arbeidslivet. Den materielle produksjonen i det postmoderne samfunnet blir stadig mer effektiv ledsaget av en minsking i sysselsatte, mens et stort og voksende flertall er sysselsatt med å administrere denne produksjonen. Det offentlige og private byråkratiet er i kontinuerlig vekst og domineres tallmessig av et økende antall kvinner. En stor del av dagens arbeidsliv går altså ut på å produsere administrative beslutninger, dvs. ikke materiell, men mening i vid forstand. Vi lever m.a.o  i et samfunn som driver med produksjon av mening på de fleste nivåer. Dette er en produksjon som skjer i hustempererte kontorlokaler der den i ”trygg” avstand og skjermet fra den materielle produksjonens nødvendighet. I det meningsproduserende samfunnet er forholdet til andre mennesker og til skriftlig materiale essensielt, til forskjell fra industri- og bondesamfunnet der forholdet til tingene og til naturen, til den materielle produksjonen og dens teknologi, var vesentlig.

Menings- og serviceproduksjon er vesentlig i den postmoderne økonomien, og den innebærer  en større vekt på mellommenneskelige forhold og relasjoner og følgelig en økt betydning av følelser og emosjoner. Til tross for at den materielle produksjonen i samfunnet knapt er synbar lenger (mye av den er lagt til andre land), så oversvømmes varemarkedet av billige industrivarer. Vi lever altså i et samfunn der alle er gjort til forbrukere avhengig og av service, der emosjoner og meninger er framtredende, og der likestillingen mellom kjønnene er kommet så langt, at den har bikket over og skaper så mange ulemper for guttene i undervisningssystemet at det offentlige ser seg nødt til å utrede mottiltak.

Den situasjonen Stoltenberg-utvalget retter oppmerksomheten mot, er altså betinget av en økonomisk utvikling med en kraft og et omfang som ikke lar seg stanse av tiltak for å utjevne kjønnsforskjellene i norsk skole. Det som skjer i skolen, avspeiler de rådende holdningene og de sosiale, kulturelle og økonomiske forholdene i samfunnet. Den feminiseringen vi ser på de fleste samfunnsområdene, er også et resultat av samfunnets økonomiske organisering. Skal man se etter årsakene til forskjellene i skolen, må man altså undersøke strukturene i et samfunn der kvinnene allerede dominerer på mange områder, og der denne dominansen også er blitt et springbrett for en videreutvikling av en feminisme som ser ut til å være ute av kurs.

Sverige er det eneste landet i verden som offisielt har en feministisk regjering, og der feminiseringen ser ut til å ha kommet lengst. Og det er i Sverige at man finner de mest bisarre utslagene av den postmoderne feminismen. Her forbereder styresmaktene for eksempel å erstatte mannsfiguren på skiltene ved fotgjengeroverganger med en kvinnefigur. Og i likhet med andre ”likestillingsvedtak i de postmoderne, vestlige samfunnene, er det neppe noen annen begrunnelse for denne omleggingen enn at likestilling er et mål i seg selv.

Nylig kunne man i avisen Dalademokraten lese at den sosialdemokratiske Patrice Soares foreslår å avskaffe den mannlige stemmeretten og politiske representasjonen i fire mandatperioder (16 år) og begrense disse rettighetene til bare kvinner. Bakgrunnen for forslaget til Soares er at mennene er voldelige og at det i 2017 ble registrert 22.000 tilfeller av seksuell vold i Sverige og at 99 % av voldsutøverne er menn og 98 % av ofrene kvinner. En oversikt utarbeidet av en privatperson (fordi mediene ikke lager slike oversikter) viser at 84 prosent av de grove voldtektene i perioden 2012 – 2017 ble begått av utenomeuropeiske menn, mens de også stod for nesten 96 % av overfallsvoldtektene.  Og tilstrømmingen av utenomeuropeiske immigranter blir stadig bejublet av dagens feministiske miljøer, mens Soares mener den svenske mannen må siviliseres ved å fjerne ham fra politikken .

At kvinnene fører an i en legitim kamp mot patriarkatet, har vært en del av den kollektive bevisstheten i Sverige i 100 år og har derfor i stor grad vært skjermet for kritikk. Siden 1980-tallet er det utviklet en ny variant av feminismen der mannen er en fiende som skal bekjempes. Denne nye feminismen ser ut til å ha bakgrunn i det såkalte Scum-manifestet til den lesbiske, amerikanske feministen Valerie Solanas som i sin tid tok til orde for å eliminere og utrydde mannen. Disse feministene sprer et bilde av mannen som voldtektsutøver, konemishandler og overgriper på alle nivåer, et bilde som også spres av statlige organisasjoner. Nyfeminismen har altså overført det småborgerlige, ”marxistiske” klassehatet til mannen. Den er intimt knyttet til samtidens politiske korrekthet og er en bestandel, ikke bare av venstresidens politisk fornuft, men også høyresidens.

Det feminismen ser bort fra, er at forskjellene mellom menn og kvinner har en viktig genetisk komponent som gjør at menn bedre egner seg til noen oppgaver, mens kvinner egner seg bedre til andre. Kjønnene utfyller hverandre, og det er derfor en ganske absurd tanke at de skal kjempe mot hverandre om makten. Det er genetiske anlegg og disposisjoner hos de to kjønnene som gjør at man ikke kjenner til fungerende matriarkater, det vil si der kvinnene har makten. Og på denne bakgrunnen burde det kanskje gå ut offentlige varselsignaler av et helt annet omfang enn tvetydige tiltak mot kjønnsspesifikke skoleprestasjoner fra det regjeringsoppnevnte Stoltenberg-utvalget.