Gjesteskribent

Kvinner er samlet til et løp i Gamle Jeddah i Saudi-Arabia 8 mars. Foto: Faisal Al Nasser/Reuters/Scanpix

Lesere som har fulgt med på TV, vil huske serien «Frustrerte fruer» som ble sendt på TV2.

I dag går frustrerte fruer over fra TV-skjermen og ut i gater og inn i møtelokaler for å ventilere sine ergrelser. Det er 8. mars, må vite.

8. mars ble innstiftet på en sosialistisk kongress i København i 1910 som Kvinnedagen med stor K. Da gjaldt det kamp for at alminnelig stemmerett også skulle gjelde kvinner. Sju år senere demonstrerte kvinner i St. Petersburg denne dagen for bedre levevilkår. Dette ble opptakten til den russiske revolusjon senere samme år. FN fastsatte i 1975 8. mars som den internasjonale kvinnedagen.

Kvinnedagen hadde historisk sett sin store berettigelse som pådriver for menneskerettigheter og likestilling mellom kjønnene. Mange kvinnerørsler har vært reformbevegelser til beste for begge kjønn og hele samfunn.

Når en ser seg om i dagens verden, ser en at kvinnekampen er kommet sørgelig kort. Dette gjelder særlig i islamske samfunn. Islam er i vår tid blitt norske raddisers ideal. Dette avdekker venstresidens janusansikt ved å være tilhenger av en ideologi som undertrykker kvinner – og samtidig lire av seg likestillingsfloskler på hjemmebane.

8. mars har fortsatt sin internasjonale betydning, men i Norge har dagen overlevd seg selv. Kvinneaksjonisters flatbrystede samfunnskritikk er ofte helt patetisk. Dagens paroler har fokus på meget sære politiske tiltak og propaganda for eiendommelige former for kjønnsliv. Dagen er blitt en parodi på selve dagens høyst aktverdige formål.

Norge er et likestilt samfunn. Jenter har samme yrkesvalgmuligheter som gutter. Kvinner har de samme sjanser i arbeidslivet som menn. Dyktige damer har rykket inn i ledende posisjoner i nærings- og arbeidsliv – for ikke å snakke om det offentlige apparat og det politiske styringsverk. De tre regjeringspartiene ledes av kvinner. Det gjør også Høyesterett. Store organisasjoner i arbeidslivet har kvinner som sine ledere. Dette er en naturlig utvikling som ennå ikke er kommet til endes, men som går videre på naturlig vis.

Men dagens aktivister nøyer seg ikke med en naturlig utvikling. De ønsker tiltak som diskriminerer menn. Urett mot én halvpart av folket skal altså gagne den andre.

Alle lesere har trolig ikke glemt Ansgar Gabrielsen, den svakeste næringsminister nord for Alpene i moderne tid. Han fikk Bondevik II-regjeringen og Stortinget til å vedta at kvinner skal utgjøre minst 40 prosent av styrene i børsnoterte selskaper. Høyre, som liksom skulle være næringslivets parti, fant ut at smaksdommere i Oslo er bedre skjeftet til å bestemme bedrifters styresammensetning enn eierne selv. Påfunnet førte til at en rekke aksjeselskaper ble tatt av børs og omdannet fra ANS til AS. Når Gabrielsens kritikere etterlyste næringspolitikk, sa han at «verktøykassa er tom». Det var ikke så rart. Høyre ble påført det største valgnederlag i sin til da 111-årige historie.

Det var Gabrielsen som innførte trusedemokratiet – at evnen til å være styremedlem ikke sitter mellom ørene, men mellom lårene. Typen av truser blir avgjørende.