Sakset/Fra hofta

Bilde: Kari Elisabeth Kaski. Foto: Marius Nyheim Kristoffersen

#metoo-kampanjen har avdekket seksuell trakassering innenfor kultur, idrett, politikk og i arbeidslivet. Det er likevel et større bilde som avtegner seg, et bilde som media i liten grad pirker borti. Kampanjen har også noen slagsider som kan få negative konsekvenser for nettopp kvinnene.

Én etter én har de blitt tvunget til å be om unnskyldning eller trekke seg fra sine betydningsfulle verv; både yngre og eldre menn har blitt rammet av #metoo-kampanjen, som har spredt seg som en farsott i den vestlige verden de siste månedene. I Norge er det særlig framtredende politikere som har måttet erkjenne at de har tråkket over noen grenser, ikke bare i engangstilfeller, men flere ganger. Enkelte har sågar brutt loven, i hvert fall hvis historiene som presenteres er sanne.

Innenfor kultursektoren, idretten og arbeidslivet: Sist ute er sykepleiere, som hevder seg seksuelt trakassert av leger. Media har brukt store ressurser og mange spaltemeter på denne kampanjen.

Det er bra at saker kommer fram i offentligheten, slik at vi kan få bukt med ukultur. Men det som kanskje er verre, er at dette er et uttrykk for noe mer alvorlig – og ettervirkningene av en slik kampanje kan dessverre også få negative konsekvenser nettopp for dem som nå løftes fram som ofre, nemlig kvinnene.

Kampanjen retter seg kun mot seksuell trakassering, og de fleste som har deltatt i arbeidslivet eller har vært aktive i en organisasjon, vet at trakassering er så mye mer enn seksuell trakassering. Kvinner kan være ganske gode på å trakassere, de også; det er ikke for ingenting vi har ordtaket «kvinne er kvinne verst». Det som kanskje er mer interessant, er at seksuell trakassering og utnyttelse av makt har kunnet foregå uten at dette har fått noen som helst konsekvenser for «overgriperne». De har tvert imot klatret til nye høyder på karrierestigen. Ett godt eksempel er Trond Giske. Hans oppførsel har åpenbart vært kjent gjennom mange år i partiorganisasjonen, men det har ikke vært til hinder for at han stadig har fått fornyet tillit, som statsråd i flere departementer, nestleder og sist som finanspolitisk talsmann.

De som har forsøkt å si fra, har blitt hysjet ned – muligens har flere fått karrieren i partiet bremset eller ødelagt. Og hva med alle de «tause tilskuerne», de som bare står og ser på, og som ikke støtter dem som varsler? Eller ledelsen som får varslene, men velger å se en annen vei fordi situasjonen er så ubehagelig – eller hindrer deres egen karriere?

Kvinnene framstår nå som de ultimate ofrene, og det blir viktig å beskytte disse kvinnene mot mennene – som når som helst kan kaste seg over dem. Dette er slagsiden av #metoo-kampanjen; stortingsrepresentant Kari Elisabeth Kaski fra SV reklamerer for kjønnsdelte formøter i beste sendetid på Dagsnytt 18. Dette praktiseres nemlig i SV, slik at kvinnene bedre kan slippe til med sine argumenter.

Et av de mest vellykkede trekkene ved vårt samfunn er nettopp det naturlige samkvemmet mellom kjønnene; vi omgås på likefot på arbeidsplasser og i organisasjonslivet, på gater og torg, på fest, restauranter og utesteder. Her har det vært en enorm utvikling, også i likestillingslandet Norge, de siste 50–100 årene. Det er selvsagt fortsatt utfordringer og tilbakeslag, men pilene har gjennomgående pekt oppover.

Derimot ser vi tendenser til tilbakeslag i deler av samfunnet og på områder der det bor mange innvandrere, særlig slike som har muslimsk bakgrunn. Dert er blitt krevd kjønnsdelt svømming og gym, og kjønnsdelte aktiviteter i regi av moskeer og religiøse foreninger. Kvinner med pakistansk bakgrunn har, til tross for lang botid i Norge, lav sysselsettingsgrad – både i forhold til menn med pakistansk bakgrunn og ikke minst i forhold til kvinner med norsk bakgrunn.

Hvis #metoo-kampanjen bidrar til å gi både nordmenn og innvandrere et bilde av et gjennomseksualisert norsk samfunn der man ikke er trygg for seksuell trakassering på mange arenaer – og dette fører til forslag om både kjønnsdeling og aksept for «beskyttelse av kvinnene», går vi som samfunn – ikke minst kvinnene – krevende tider i møte.

 

Kjøp Kent Andersens bok her!