Sakset/Fra hofta

Kari Elisabeth Kaski (SV) belærer Christian Tybring-Gjedde om overformynderi.

SV er som kjent på «de godes side» og har stadig penger på bok til nye, kostbare prosjekter. Ett av de største prosjektene er kostnadene knyttet til innvandring fra ikke-vestlige land, et «prosjekt» med både økonomiske og kulturelle kostnader for det norske samfunnet.

Samtidig har alltid SV profilert seg som likestillingspartiet. De har ivret for blant annet å dele fødselspermisjonen likt mellom mor og far, slik at mor kan komme raskt tilbake i jobb og ikke tape karrieremuligheter. Full barnehagedekning fra ett-års alder har vært en annen kampsak for SV.

Mange norske kvinner, inkludert undertegnede, setter stor pris på det likestilte, norske samfunnet. Likevel kan man ane et slags overformynderi, siden samfunnet etter hvert er bygget opp rundt denne samfunnsmodellen; begge foreldre skal være i full jobb fra barna knapt kan gå – og svangerskapspermisjonen skal helst deles likt mellom mor som faktisk går gravid i ni måneder og føder barnet, og barnets far. Her er SV beinharde.

Men på ett punkt er prinsippløsheten til å ta og føle på; innvandrere og likestilling. Da er det plutselig ikke så nøye lengre. Barnehijab er f eks helt ok, et plagg som forteller omgivelsene at jentene må skjermes og har en annen rolle enn gutter og menn. SV er ikke alene om denne prinsippløsheten, den deler de med politikere på både høyre- og venstresiden i norsk politikk. Det blir bare ekstra grelt når SV på alle andre områder løfter fanen høyt for likestilling mellom kjønnene – og ikke minst statens rolle og ansvar for ikke bare å tilrettelegge for, men tvinge gjennom, dette.

Kaski er raskt på banen når Christian Tybring-Gjedde forklarer den økende barnefattigdommen, som særlig rammer innvandrergrupper som tradisjonelt også får store barnekull til tross for lav yrkesdeltakelse. «Barn er barn, og dette er våre barn. Overformynderi», sier Kaski til Dagsavisen. Og videre; «Men her høres det ut som staten skal gå inn og be deg om ikke å få barn. Det pleier vi å ha tradisjon for å la familier få bestemme selv», sier Kaski.

Ja, det er helt korrekt – og det går som regel greit. De fleste setter tæring etter næring når det gjelder antall barn. Få norske familier får flere enn tre, i høyden fire, barn, for å si det slik. Men for en del innvandrergrupper gjelder ikke dette, for de opplever at det kommer mer penger inn på konto for hvert barn de setter til verden – for å være litt brutal. Det legges heller ikke begrensninger på hva de kan sende av penger ut av landet, selv om den registrerte inntekten kun kommer fra NAV.

Barnefattigdommen i Norge er altså doblet på ti år i Norge. Nær 40 prosent av barn med innvandrerbakgrunn levde i fattige familier i 2016, mot kun 5,5 prosent av barn uten innvandrerbakgrunn. Så ja, det gjelder også etnisk norske familier, slik Kaski påpeker, men andelen er forsvinnende liten sammenlignet med familier med innvandrerbakgrunn. Det er også store forskjeller mellom landbakgrunn, i familier med somalisk bakgrunn lever opp mot 80 prosent av barn i såkalt fattige familier. Med tanke på at dette er den største ikke-vestlige innvandrergruppen i Norge, etter at gruppen er doblet i størrelse på 20 år, så er det stor grunn til bekymring for utviklingen.

Kjøp Kent Andersens bok fra Document Forlag her!