Gjesteskribent

Bildet: #metoo-demo i Hollywood 12 nov 2017. Foto: Lucy Nicholson/Reuters/Scanpix 

Det revolusjonære ved den seksuelle kontrarevolusjonen, som The Spectator-kommentator Douglas Murray har døpt den, er ikke at den tar et harmdirrende oppgjør med seksuell trakassering.

Mesteparten av hendelsene berørt av metoo-kampanjen er for lengst anerkjent som gale av samfunnet. Det er derfor vi sjokkeres og frastøtes av dem. Ikke minst omfattes de allerede av straffelovens § 266, 297, 298 og 305.

Det revolusjonære er «utenomrettsligheten».

I ethvert samfunn vil det være til dels lidenskapelige uenigheter om hvor grensene for akseptabel atferd skal gå. Det gjelder for seksuell så vel som for all annen sosial interaksjon.

Fordelen med en rettsstat er at slike konflikter ikke utspiller seg ute i samfunnet – ved at alle håndhever sin personlige moral overfor hverandre, i en slags hobbesiansk naturtilstand der alle ligger i krig med alle. Snarere løftes de inn i et institusjonelt rammeverk, hvor de kan løses i makelige, siviliserte former. Her kommer man til enighet om hvor grensene skal strekes opp gjennom en deliberativ prosess, og kodifiserer disse inn i lovverket.

Om en mener at lovverket er for strengt eller for mykt, står en selvsagt fritt til å benytte seg av de demokratiske kanalene som står til ens disposisjon i forsøk på å reformere eller utøve innflytelse.

En kan imidlertid ikke ruinere noens liv bare fordi de har krenket ditt private moralske kompass, om det samsvarer med de forhåndsbestemte spillereglene eller ei. For hva slags uhyggelig kaos ville vel ikke samfunnet desintegrere til om alles private overbevisninger og pasjoner plutselig ble gjeldende lov?

Vi kan først og fremst takke de nedarvede rettsprinsippene for vår tradisjon av fredelig sameksistens og konfliktresolusjon, og for den forutsigbarhet som finnes i måten vi organiserer vårt sosiale liv på.

Rettsprinsipper over bord

Metoo-kampanjen er selvsagt en positiv kraft i den forstand at den setter søkelys på et samfunnsproblem, driver bevisstgjøring rundt dette, og legger opp til diskusjon og ettertanke. De som har stått frem med sine historier og erfaringer har utvilsomt bidratt til det.

Kampanjen er på den annen side en styggedom når den forteller oss at vi kan opptre som lovgiver, dommer, jury og bøddel på én og samme tid overfor våre naboer. Slik avløser den ansvaret til hva den tyske sosiologen Max Weber kalte de rasjonell-legale autoriteter, blant triumfene i overgangen fra føydalsamfunnets vilkårlighet til modernismen.

Hva lovens bokstav sier, spiller nemlig tydeligvis ingen rolle lenger. Rettssystemet er blitt fullstendig akterutseilt.

Den radikale feministen kan nå legge karrieren og anseelsen til en mann i grus, fordi han har gjort et helt lovlig forsøk, hvor enn klønete det måtte være, på flørting eller seksuelle fremstøt. Høyresiden kan for sin del offentlig henge ut, ydmyke og spre rykter om politiske motstandere som har hatt et fullt ut frivillig samleie.

Kanskje er det ikke rent tilfeldig at kampanjen har gitt seg mest utslag i forbindelse med politiske maktkamper. Den har blitt en kjepp som man kan slå hverandre over hodet med. Politikk er krig uten våpen, sies det, men her har man sannelig fått et slagkraftig, potent våpen i den politiske verktøykassen.

Mulig at det er fornøyelig for noen å se sine politiske motstandere bli stukket i flammer av mobben. Med feilslutningen tu quoque – å rettferdiggjøre et onde med henvisning til et tilsvarende onde – kan en selv bære ved til bålet. Et beleilig renkespill inntil det plutselig er en selv som er heksen som skal brennes.

Kafka-prosess

I et sivilisert samfunn herjer ikke en slik alles krig mot alle. Samfunnet er «lovstyrt». Skal noen straffes, må de stilles for retten og bli funnet skyldige i å ha brutt en eksisterende lov – og bare dersom bevisene tillater det.

Bevis… Der har vi et annet av disse ordene som er i ferd med å gå av på moten.

Det er populærkulturen som former den kollektive bevisstheten, og i den utstrekning man fremdeles produserer tankefulle filmer av kaliberet og substansen til 12 Angry Men, må jeg innrømme å ha gått glipp av det.

Slagord som «vi tror deg!» har vært fundert på premisset om at det ikke finnes noen uskyldige anklagede, at anklageren til enhver tid har rett. Slik har feministiske aktivister lenge prøvd å få oss til å akseptere at anklage er ensbetydende med skyld innen feltet seksualforbrytelser – og det later beklageligvis til at vi er ved å gjøre det.

Det er en totalitær holdning som ville ha rystet førstebølges feminister som Mary Wollstonecraft og Harriet Taylor Mill til innvollene, men som sørgelig nok virker innprentet i DNA-et til den seksuelle kontrarevolusjonen.

Med et slikt utgangspunkt trekkes mennesker gjennom en Kafka-prosess, hvor de fratas både jobb og ettermæle for varsler som vi ofte ikke får kjenne innholdet til, fremmet av mennesker vi gjerne ikke får vite hvem er, og uten verken krav til bevisføring eller rett til et straffeforsvar.

Kampen mellom kjønnene

Hva vi ganske enkelt er vitner til, er at den type inntrengende sosiale kontroll som har kjennetegnet hva forfatteren Tor Jonsson kalte «bygdedyr», også tema for Aksel Sandemose i En flyktning krysser sitt spor (1933), nå har inntatt storsamfunnet – med sosiale mediers hjelp.

I den opphetende kampen om grensene mellom individene (eller skal vi heller si kjønnene?), viskes grensene ut mellom det offentlige og det private, kollektivet og individet.

Det er noe uhyggelig ved alt dette, særlig når det blandes sammen i en cocktail av moralsk panikk – pisket opp av ideologiske aktivister.

Etter å ha fjernet alt som het moralsk selvbegrensning, underminert ekteskapsinstitusjonen og gjennomseksualisert hele kulturen, skal nemlig plutselig venstresiden tre frem som våre dydige yppersteprester. De som har bedrevet normoppløsning over mange tiår har bestemt seg for å være mer puritanske enn England i Viktoriatiden.

Hvorfor?

Ikke på basis av tradisjonell moral, åpenlyst, men med den sosialistiske identitetspolitikken som rettesnor.

Da det ble åpenlyst for alle – til og med for de intellektuelle, som har den uvane å gå seg vill i egne hoder – hva slags krematorium Sovjetunionen og Maos Kina var, dreide postmodernistene i Vesten, anført av Michel Foucault, Jacques Derrida og Simone de Beauvoir, den marxistiske analysen fra økonomiske til demografiske klasser.

Grupper

Du som individ betyr heller lite, det er din gruppetilhørighet som definerer deg. Og disse gruppene står bestandig i en maktrelasjon til hverandre – undertrykkerne versus de undertrykte. Slik kapitalistene i henhold til den klassiske marxismens teser undertrykket proletariatet, undertrykker mannen kvinnen.

Det er noe ganske annet enn Edmund Burkes mer liberale maksime om at jo mer individene kontrollerer seg selv, desto mindre behøver de å bli kontrollert av ytre krefter. Det er heller formaningen til en konstant utmattelseskrig mot det innbilte «patriarkiet».

Derfor regisseres mannen alltid i skurkerollen, kvinnen i offerrollen. Selv om it takes two to tango. Kvinnene som eksempelvis velvillig sover seg til topps, og slik frarøver andre kvinner det glamorøse, luksuriøse stjernelivet, er selv medsammensvorne i en moralsk forbrytelse. Vi lever bare i en altfor gynosentrisk kultur til at det påpekes.

Av disse ideologiske årsakene fortsetter den seksuelle normoppløsningen på område etter område – familieverdier er jo i seg selv uttrykk for patriarkiet – det er rundt mannen nettet for alvor strammes inn. Ikke skal han ha noe rettsvern; settingene og måtene det er lov til å ta initativ på, skrumpes inn; og helst skal han spørre om tillatelse før han introduserer hver nye seksuelle handling under et samleie.

Slikt kan i enden bare føre til en forverring av relasjonen mellom kjønnene. Forfatteren Christopher Hitchens advarte så tidlig som på 1990-tallet om at den feministiske offermentaliteten ville slå over på menn, og at vi ville ende opp med en eneste stor babykultur. Siden har vi fått «Men Going Their Own Way» (MGTOW-bevegelsen), og Gud vet hva.

Siden det er antallet offerpoeng som gir status, er samfunnet ved å bli et kappløp mot bunnen.

Derfor er også den ideologiske komponenten som lurer bak den seksuelle kontrarevolusjonen, som er en bitter kjønnskamp, så giftig.

Gapestokkens tidsalder

Metoo-kampanjen berører et kontinuum av atferd – fra det trivielle til det monstrøse – og rører disse sammen i én diger gryte. Det minste forsøk på å nyansere, om det så kommer fra en Matt Damon eller Liam Neeson, blir møtt med insinuasjoner om at kanskje en selv har noe å skjule – eller at en i det minste opptrer som apologet for seksuelle overgrep.

Ideologer liker ikke nyanser. Slikt står i veien for deres forenklede kart av virkeligheten. Og det ødelegger om en ønsker å bruke de mest grove episodene som ammunisjon mot for eksempel den slags type mennesker Neeson har trukket fram – som har mistet jobben for å ha berørt kvinner trøstende på ryggen.

Hva noen står anklaget for å ha gjort, spiller tydeligvis ingen vesentlig rolle i disse tider. Straffen er mer eller mindre den samme. Karrieren er over, man settes i gapestokk for spott og spe, og en forvises fra kategorien siviliserte mennesker. Kontrasten til rettsvesenet, hvor straffeutmålingen er gradert etter forbrytelsens alvorlighet, kunne ikke vært tydeligere heller her.

Alt som er godt med den seksuelle kontrarevolusjonen synes med andre ord å harmonisere med rettsvesenets ånd og eksisterende lovparagrafer, mens alt som er overdrevent, unyansert og direkte vemmelig med den virker å være i direkte konflikt med grunnleggende rettsprinsipper.

Enten det gjelder å skyve et lovstyrt samfunn til side til fordel for et samfunn der alle skal skyte ned alle på grunnlag av private moraloppfatninger (evt. med dette som en vikariende motiv for politisk uenighet); å erstatte uskyldspresumpsjonen med skyldspresumpsjonen; eller å rydde unna straffegraderingen for å gjøre plass til ideologisk drevet fanatisme, fiendtlig til det minste hint av nyanser, er det den skikkelige rettspraksisen som sårt savnes.

Romerne visste det, opplysningsfilosofene visste det, de amerikanske grunnlovsfedrene visste det: Mobben er kaos. Mobben er hemningsløs. Mobben er en allestedsværende trussel mot grunnleggende friheter. Ikke la den kapre institusjonenes rolle!

Hva var egentlig så galt med rettsstaten, siden vi lot den digitale mobben – utstyrt med gapestokken kalt sosiale medier – overta dens rolle?