Kommentar

Bilde: Over fjellet. Parallelt med at avsløringene haglet, lå mordetterforskningen i Brumunddal over nyhetslandskapet. Dramatiske begivenheter skaper en resonans hos publikum. Foto: Øyvind Thuestad

Fredag 12. januar var en dag da det formelig haglet med varsler og avganger. Vi kjenner oss ikke igjen. Kjente og ikke fullt så kjente navn blir blottlagt. Danskene kaller det dyneløfting. Men dette her er noe annet.

Et ubehag melder seg: Hvor stopper det? Hvor går grensene? Skal alle kunne melde inn opplevelser og bli trodd og offentliggjort?

Sandra Borchs utspill burde ikke vært videreformidlet ukritisk.

Sandra Borch (Sp) sier hun opplevde seksuell trakassering fra høytstående politikere under sin tid som leder i Senterungdommen.

– I perioden som leder av Senterungdommen fikk jeg meldinger fra høytstående politikere i andre partier som jeg i dag anser å være seksuell trakassering. Dette har vært tekstmeldinger av tydelig seksuell karakter, sier stortingsrepresentant Sandra Borch (Sp) til Nationen.

Hun sier videre at hun ikke varslet om sakene, men at hun håndterte det på egen hånd.

Fredag ble det kjent at Dag Rønning (Sp) nå trekker seg som fylkesordfører i Hedmark etter varsler og henvendelser om upassende oppførsel overfor yngre jenter.

– At saker om seksuell trakassering har dukket opp i eget parti, er selvfølgelig en veldig trist sak. Det var helt rett av Rønning å trekke seg, sier Borch til avisen.

Hun påpeker at hun aldri har opplevd seksuell trakassering eller uønsket seksuell oppmerksomhet i eget parti. (NTB)

Når mediene kolporterer alle utspill, sørger de for at varsler blir en bølge som vokser. Det har allerede fått store personlige konsekvenser – mange av de berørte har familie. De personlige tragediene ligger opp i dagen. Men #metoo ruller gjennom landskapet som en tsunami som er kommet helt ut av kontroll. Alle de som har uttrykt bekymring for virkningen av sosiale medier, à la Stanghelle, har ingen motforestillinger mot denne flodbølgen.

Man velger foreløpig å late som om konsekvensene ikke eksisterer:

Hvem tror at Trond Giske, Kristian Tonning Riise eller Ulf Leirstein kan komme tilbake til Stortinget? Formelt er de fortsatt medlemmer. Men med den stemningen som nå utvikler seg, skal det bli vanskelig å se folk i øynene igjen.

Vær Varsom-plakaten

Varsomhet ved offentliggjøring av navn er en viktig del av Vær Varsom-plakaten. Tenker mediene på dét før de kjører ut #metoo-saker, eller er disse hevet over vanlig sunn fornuft og moral?

Lederen for Det Norske Studentersamfund (DNS), Trygve Bernhardt Moen Haaland, går av etter en «nachspiel-hendelse» natt til tirsdag.

– Jeg har ikke tillit til at jeg kan opptre som et godt forbilde og velger dermed å trekke meg som formann, sier Haaland i en pressemelding sendt ut fra DNS fredag kveld.

Årsaken til at han trekker seg er det som av studentavisa Universitas beskrives som en «alvorlig hendelse» på et nachspiel på studentenes oppholdssted Chateau Neuf natt til tirsdag.

– Jeg har handlet på en måte som ikke er forenlig med det ansvaret man har som formann, og velger å ta konsekvensene av det. Dermed har jeg valgt å trekke meg med umiddelbar virkning, sier Haaland i pressemeldingen.

Hva som har skjedd, fremkommer ikke. Men studentavisa skriver at politiet ble tilkalt og at hendelsen ble etterforsket. Etter flere avhør henla politiet saken fordi de mente det ikke hadde skjedd noe straffbart.

På grunn av hendelsen har Studentersamfundet valgt å stoppe alle nachspiel på Chateau Neuf.

– Som en møteplass for studenter i Oslo har vi et ekstra stort ansvar for at Studentersamfundet er et sted for alle, og hendelser som dette tar vi med stort alvor, forteller styret i DNS i pressemeldingen. (NTB)

Er det noe rimelig forhold mellom det at Trygve Bernhardt Moen Haaland må gå av og det at han får sitt navn offentliggjort? Det siste er en mye hardere straff enn avgangen. Dette kommer til å hefte ved ham i fremtiden.

De ansvarlige har ikke bare rett til å ta varsler på alvor, men også til å beskytte mennesker i en situasjon de ikke har oversikt over. Elementært. Men nå virker det som om alle hemninger er borte, i den gode saks tjeneste:

Aftenposten lar seg friste til å lage en pirrende forside:

Dette er engelske tilstander. Britiske tabloider har levd høyt på sex-skandaler. #Metoo gir en moralsk legitimitet til å offentliggjøre nesten hva som helst. «Saka» rettferdiggjør alt.

Så enkelt er det ikke.

En offentlighet som ikke vil se kritisk på sine egne normer og sin egen moral, står i fare for å skape en blanding av moralister og mobb.

Det ligger noen mekanismer i bunnen som det ikke er lett å avsløre under selve «oppførelsen». Vi kan alle bli voyeurer – det bor en kikker i oss alle, og mediene spiller på denne lysten til å få vite alt.

Vi vil ha detaljer. Det gir kroner i kassen: Mediene kan dosere sakene og pirre vår nysgjerrighet, som er paret med lyst.

Uimotståelig

#metoo har en begrunnelse som er uimotståelig og som opphever alle innvendinger: «Alt skal på bordet». Men alt kommer ikke på bordet. Hukommelsen er selektiv, og noen vil gjerne spenne #metoo for sin egen politiske vogn.

#metoo har sterke innslag av bekjennelser. Mennesker som kommer i søkelyset, må kapitulere. De faller, de blir falne på en ny måte. Før snakket vi om falne kvinner. Dette er falne mennesker. Finnes det egentlig noen redning for dem? Vi ser ingen som strekker ut en hånd.

Offentligheten ser ut til å være besatt av å rense seg selv. Dette er et gammel kulturelt ritual med mange fallgruver. Giske, Leirstein og Tonning Riise blir våre stredfortredere. Ved deres fall blir vi selv renset.

Skafott uten tilgivelse

Men dette er en stor illusjon. Et gjennonseksualisert, porno-infisert samfunn er ikke i nærheten av å se seg selv i speilet. Ta en titt på hva NRK har holdt på med de siste årene.

Hvis avsløringene skal ha noen som helst helbredende virkning, må voksne mennesker gå i seg selv og se på hva vi har stelt i stand.

Hvis ikke kommer #metoo til å etterlate seg en rekke personlige tragedier.

Straffen har allerede rammet dem som har fått #metoo-stempelet i pannen, og det vil bli tungt å reise seg igjen.

Straffen – å bli uthengt offentlig – er den hardeste disse menneskene kunne få. Den offentlige gapestokken virker særlig sterkt fordi #metoo har et moralsk imperativ i ryggen.

Men deri ligger det også en fare. En bevegelse med et imperativ inviterer til hensynsløshet.

Vår kultur er grunnlagt på at den som er uskyldig, kan kaste den første sten. I dette tvisynet på oss selv ligger også muligheten for tilgivelse.

De menneskene som nå er blitt eksponert, har allerede fått en meget hard straff.

De første som bør gå i seg selv og spørre seg hva de holder på med, er mediene, som er kommet i den modusen danskene kaller «selvsving». Turtallet øker.

Kjøp Sir Roger Scrutons bok fra Document Forlag her!

Forstår vi rekkevidden? Plutselig er alle hemninger borte. Hvem blir den neste?

Jantelovens 11. bud lyder: Du tror kanskje ikke at jeg vet noe om deg?