Frustrerte fruers friluftsdag

8. mars-toget i Oslo 2019 under parolen » Forsvar selvbestemt abort – fjern nemndene » i Oslo sentrum under markeringen av den internasjonale kvinnedagen. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix

8. mars har i Norge i våre dager beveget seg milevis bort fra sitt utgangspunkt. Dagen er blitt de frustrerte fruers friluftsdag, hvor de tramper og gauler litt i gatene og agiterer for en politikk som bare appellerer til de spesielt interesserte.

Det var i USA for 111 år siden at 8. mars først ble markert som kvinnedagen. Senere ble ideen adoptert i Europa. I Norge nådde dagen sitt oppslutningsmessige høydepunkt på 1970-tallet. Senere er dagen blitt en matt avspeiling av fortiden.

Det er synd fordi det fortsatt er mangler ved likestillingen mellom kjønnene. Mang en fordom har ennå næring til å legge bånd på kvinners muligheter til å forme livet sitt etter egne ønsker og egen oppskrift.

Men når dagen er erobret av hva tidligere Ap-nestleder Einar Førde pleide å kalle «sure utgrupper», har dagen i vår tid mistet sin betydning. Ekstreme politiske krefter med budskap og politikk som knapt har tilslutning utenfor de venstrevridde sekters snevre rammer, har ranet til seg dagen for å misjonere for håpløse standpunkter.

Dagens aksjonister har snudd perspektivet i forhold til utgangspunktet. Mens for eksempel Arbeiderpartiets ledere i tidligere tider så nedover i samfunnet, bukker dagens raddisledere oppover. Einar Gerhardsen ble mot slutten av sitt liv spurt i et NRK-program om hvilket tiltak som i hans levetid hadde betydd mest for likestilling og gjøre livet lettere for kvinner. Landsfaderen svarte: At de ble innlagt vann i byenes leiegårder og i landsens fjøs. Da slapp kvinnene å bære vann fra vannposten i bakgården og opp i leiligheten og fra brønnen til buskapen i fjøset. Det var kvinnepolitikk som monnet!

Nå dreier likestilling seg om kvinneandelen i styringsverket, DNBs direksjon og andre store bedrifters toppledelse – akkurat som det gjør livet lettere å leve for norske kvinner om Telenor eller Hydro har kvinnelig toppsjef. Aktivistene ser oppover og glemmer «dem som sitter nederst ved bordet», som Ap-høvding Haakon Lie pleide å uttrykke det.

Kvinner har med årene gradvis fått en mer rettmessig plass i samfunnets ledelsesapparat. Når det i dag er kvinner som leder Stortinget, Høyesterett og Regjeringen, har det mer med tilfeldigheter å gjøre og at relevante kvinner var i rett posisjon til rett tid.

Hvis Regjeringen om noen måneder utnevner den kvinnelige sjefen for Luftforsvaret til ny forsvarssjef, blir det ikke utslag av likestilling, men at den best skikkede kandidaten i dagens situasjon tilfeldigvis er kvinne. Da forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen i 2013 foreslo å utnevne en kvinne som forsvarssjef, satte statsminister Jens Stoltenberg foten ned. Forsvaret ville ikke være tjent med å få en toppsjef som helt åpenbart var svakere kvalifisert enn den mannen som ble utnevnt. Diskriminering tjener ikke likestillingen, som ville blitt gjort en bjørnetjeneste.

8. mars-parolene tier om den virkelige kvinneundertrykkingen i Norge – den strukturelle volden mot kvinner som islam utgjør. Det vil ikke være plakater i togene med kritikk mot kjønnslemlestelse av jenter, æresdrap, tvangsekteskap og muslimers sosiale tvang overfor yngre familiemedlemmer. Dette viser hvor råtten 8. mars-dagen er blitt.

Islam er i dagens verden den største trusselen mot sivilisasjon og menneskelig anstendighet – en større fare enn all verdens pandemier og krigsmaskiner. Dette burde særlig 8. mars-arrangørene være opptatt av fordi islam er særlig undertrykkende og krenkende for kvinner. Men 8. mars-arrangørene ser i stedet en annen vei.

Kvinnedagen er blitt en vits og en klamp om foten for virkelig likestilling fordi tyngden av 8. mars-arrangører består av ideologisk forblindede krefter som skjønner lite av sin egen samtid og hvilke krefter som hindrer likestilling på grunnplanet.

Derfor holder kvinner flest seg andre steder enn på 8. mars-arenaene i dag – de vil ikke la seg assosiere med politiske raritetskabinetter på historiens skraphaug.