Så var det 8. mars igjen, og det renner meg i hu et dansk ordtak – av milde piker blir det gale kjerringer. For hva annet enn gale kjerringer kan komme opp med parolene for 8. mars? Akkurat som tidligere år så kuppes den internasjonale kvinnedagen av grupper langt ute på venstresiden og flere paroler har – tradisjonen tro – lite med kvinner flest å gjøre. Dagen er for mange år siden tatt fra den vanlige kvinne; en gift/samboende kvinne med mann og barn,  krevende jobb og kanskje aldrende foreldre.

Hvor er parolene som handler om kvinners tradisjonelle omsorgsoppgaver? Å vise omsorg er ikke noe å skjemmes over, det er noe kvinner kan og som vi har århundrelang erfaring med. Hvor er parolene om en verdig eldreomsorg slik at vi kvinner slipper å bekymre oss unødig for våre gamle foreldre og svigerforeldre? Det er fremdeles slik Simone de Beauvoir engang sa at kvinner gjør husarbeidet selv om de er kirurg eller big boss. Kvinner tar også i vårt moderne samfunn brorparten av ansvaret for omsorg til unge og gamle familiemedlemmer. Hvor er parolene om trygghet for våre barn, fokus på økningen av psykisk syke ungdommer og selvmord blant unge? Hvor er parolene om barns trygghet og frihet fra mobbing på skolen?

I en moderne kvinnes travle hverdag er fleksible løsninger for barnehage og jobb kanskje viktigere enn hvem som eier hva? Hvor mange småbarnsmødre er mer opptatt av hvem som eier barnehagen, fremfor hvordan tilbudet og kvaliteten i barnehagen faktisk er? En parole om «Nei til salg av barnehager!» fremstår som et sosialistisk ønske med offentlig, og kun offentlig eide barnehager.

Hvor forresten er  slagordene om at kvinnesak i bunn og grunn handler om frihet? Hva med den soleklare retten til å være ute – også når mørket faller på? Det nye Norge har tatt denne friheten fra kvinnene. Er ikke dette verdt en parole? Skulle gjerne sett hele toget gå under banneret Ta natta tilbake!

8. mars handler ikke lenger om spesifikke kvinnespørsmål, men mer om spesifikk partipolitikk. Paraplyparolen i Oslo i år er: «Stopp regjeringens angrep på kvinners rettigheter». Den overordnede parolen er altså utformet slik at Høyre-, Frp-, Venstre- og KrF-velgere vanskelig kan finne seg til rette i markeringen. Parolen er et politisk angrep på regjeringen, men handler slett ikke om regjeringens reelle politikk. Man konstruerer nok en gang en virkelighet som bare venstresiden kan tro på. I fjor fikk man mobilisert utrolig mange ut i tog 8. mars for å bevare abortloven, som om abortloven sto for fall i 2014! Alle visste at abortloven sto like støtt fordi om leger fikk fortsette å reservere seg mot å henvise til abort – en praksis som er blitt fulgt i mange år uten noen som helst innskrenking av kvinners rett til fri abort. Det er utrolig å se hva symbiosen mellom ytterste venstre og media klarer å konstruere av bisarre virkelighetsbilder.

Israel-venner vil som vanlig føle seg ukomfortable i 8. marstoget. Vi vet at «Nei til okkupasjon og imperialisme» henspeiler på Israel. Hvert eneste år jeg har bivånet 8. marstoget i Trondheim, så har man i tillegg til okkupasjon også viftet med parolen «Boikott Israel». Og hvis det har med kvinnesak å gjøre, så spiser jeg hatten min.

«Når salg av Oslo vinner, er pensjonstaperne kvinner» heter det i en av hovedparolene for Oslo i år. Et lite tips til neste års paroler kan være å studere hvordan Jens Stoltenberg klarte å lose gjennom en pensjonsreform som vil føre til at store deler av befolkningen får mye lavere pensjoner? Og hvem er taperne?

Et parallelt forskningsprosjekt har påvist at kvinner i lavlønnsyrker er de som kan minst om pensjonsregelverket. Dette er også den gruppen som risikerer å få dårligst pensjoner.

Parolen «Styrk kvinnekampen – øk støtten til kvinneorganisasjonene!» er både latterlig og usann ganske enkelt fordi kvinneorganisasjonene ikke fremstår som seriøst opptatt av vanlige kvinners vé og vel, og slett ikke hva innvandrerkvinner må tåle av mishandling og vold. I stedet for å øke støtten til kvinneorganisasjonene, må penger og innsats brukes til å beskytte kvinner i livsfare.

Somaliskfødte Amal Aden er portrettert i Ukeadressa lørdag (07.02). Aden kommenterer drapssaken på Askøy i fjor der en seksbarnsmor fra Somalia ble drept av sin ektemann selv om han hadde besøksforbud.

-Tror du en mann som kjemper for sin ære, bryr seg om et besøksforbud? Dette kommer dessverre til å skje igjen. Kvinner som lever i frykt får aldri fred i miljø der æreskulturen står så sterkt.

Aden tilføyer noe om voldskulturer.

-Det er ikke bra å respektere kulturer der kvinner og barn blir utsatt for vold. Ingen kulturer burde tillate at kvinner og barn blir slått. Det blir ikke gjort nok for alle disse barna og kvinnene som lever med vold i dagens Norge.

Det er bare å konstatere at årets 8. marsfeiring følger tradisjonen. Vanlige kvinners hverdagsproblemer og omsorgsoppgaver neglisjeres, og den ekstreme æreskulturen som enkelte innvandrerkvinner lever under, er ikke nevnt med ett eneste ord i parolene.

I Oslos gater på 8. mars kan likevel kvinner samles under vitale slagord for kvinnedagen – slike som: «Stopp tvungen kastrering av transpersoner». Og hvis det har med kvinnesak å gjøre, så spiser jeg hatten min en gang til.

Gratulerer med dagen – milde piker og gale kjerringer inkludert!