Kommentar

Ungene sitter rundt kjøkkenbordet og snakker fysikk: bevegelsesenergi og stillstandsenergi. De snakker om en ny film med Morgan Freeman som handler om biokjemi og stamceller. Om et ukjent stoff gravide bærer på som man kan utføre mirakler med. Drømmer om å beherske skapelsen.

De er på vei inn i fremtiden og er delaktig i så mye kunnskap. Jeg blir mektig imponert over alt de lærer og som de finner tematisert i populærkulturen.

Men politikk lærer de ikke om. Der er det politisk korrekthet som hersker. Hvor kommer dette jernkorsettet fra i en verden som syder av spennende viten? Hvorfor evner vi ikke å bruke vår intelligens til å diskutere globaliseringens virkninger?

Folk er ikke dumme. Enhver vil forstå sammenhengene når de blir forklart ordentlig.

Første lov: Ikke bare fysikken, men også politikken styres av lover. Av at ting settes i bevegelse. Et lite samfunn som lever isolert utløser ikke mye bevegelse. Men når de små samfunn kobles til større sentra, skjer det noe. Tidligere var den største enheten nasjonen. Den er delvis opphevet gjennom globalisering. Men det er forskjell på materielle og immatrielle produkter. Forskjell på en idé og en vare eller et menneske. Likevel later vi som om alt er det samme og kaller det frihet: EU har opphøyd de fire friheter til prinsipp: Fri flyt av varer, kapital, arbeidskraft og tjenester.

Schengen har opphevet grensene, euroen har opphevet valutaene. Slik skapes et voldsomt momentum, men det er liten diskusjon om konsekvensene.

Noen høster fordelene

Amerikanske transnasjonale selskaper har plassert 2.100 milliarder dollar utenlands i skatteparadis. Barack Obama vil forsøke å lokke dem hjem med en sympatisk skatt på 14 %. Lite tyder på at han vil lykkes.

Globalisering favoriserer de sterke som gjør det som tjener dem. Også medieselskaper som BBC er begynt å tenke korporativt, som er noe annet enn public service. De store tenker først og fremst på seg selv. I teorien skal det komme hele verden til gode.

Frihandel for hvem?

Bevegelsen er i retning av frihandel på globalt nivå. I frihandelsavtalen mellom EU og USA skal de transnasjonale selskapene ha rett til å kunne saksøke et land som forandrer reglene slik at det skader omsetningen. Et aktuelt eksempel er Australia som innførte strengere regler for tobakk. Da kan tobakkselskapene trekke Australia for en voldgiftsdomstol som ikke er nasjonal.

En legalisering av et slikt system vil et langt skritt mot avskaffelse av folkestyre og innføring av et system der store korporasjoner faktisk bestemmer politikken. Det skjer i et språk og på et nivå som gjør at de færreste får det med seg. Lobbyselskaper og PR-rådgivere engasjeres for at de heller ikke skal få vite det før det er for sent.

Også asyl er big business

Slik fungerer også menneskerettskonvensjonene: de har en bieffekt. Det som skulle sikre asylrett for forfulgte er blitt forvandlet til en generell asylrett for alle som lider nød og krig. Det vil si millioner av mennesker. Man trenger ikke være spåmann for å se at med utviklingen i Midtøsten og Nord-Afrika betyr dette store problemer for Europa.

Vil medier og politikere diskutere dette? Nei, de øker volumet og trykket for at Europa skal ta inn enda flere. Tegn på protester kalles spirende nazisme.

Asyl er blitt big business og genererer milliarder. Alt fra smuglerrutene til Europa, til alt som renner ned i lommene på korrupte tjenestemenn, til kommuner i velferds-Europa som staten drysser millioner over for at de skal bosette asylanter. Bo-entreprenører tjener seg rike. Konsulenter, tolker til forskere og NGO’er som gjør seg uunnværlige og kan forklare og begrunne hvorfor Europa har plikt til å ta imot.

Rekyl

Alt som kommer fra oven er ikke bra.

Das Dagegen, kalte Die Zeit det. Å være imot. Det brer seg en bølge av å være mot over hele Europa. Så lenge den kommer fra venstre synes norske medier det er fint. De vil ikke se at denne aksen har gått i oppløsning. Das Dagegen går fra venstre til høyre, hvilket fremkom ved at både Marine Le Pen og Nigel Farage gratulerte Syriza med seieren.

Det er et varselskudd for Brussel, for establishment.

I resten av verden bestemmer man seg for å ruste opp. I NATO vil man helst slippe.

Forsvar

NATO-landene skal bruke 2 prosent av BNP på forsvar, bestemte toppmøtet i Wales i fjor. Bare tre land er der: USA, Storbritannia og utrolig nok – Hellas. Norge bruker bare 1,4 og Erna Solberg sa mandag at hennes regjering heller ikke kommer til å oppfylle målet i inneværende periode. Lenger sør ser man seg ikke råd til noe, der kan man i høyden la være å kutte mer.

Til tross for at det nå pågår en krig på Europas dørstokk, men en nabo som signaliserer at det kommer mer.

Logikk

Vi bruker vår logikk til å maksimere oppfyllelse av behov og ønsker. Teoretisk. Men hvorfor er det så vanskelig å koble sammen erfaring til innsikt og gjøre noe med problemene?

I stedet kjører toget Norge videre langs gamle spor. Det er mangel på klart formulerte problemstillinger, som over tid svekker oss. Muligheter forspilles.

Norsk sjøbruk eksporterte i fjor for 67 milliarder kroner. Stigningen har vært eventyrlig. Mat har og vil alltid være en strategisk vare. Norge har et unikt produkt og naturlige forutsetninger som få andre. På den andre siden har vi et landbruk som får 20 milliarder i året i støtte.

De to har motstridende interesser. Sjømatnæringen ønsker frihandel, landbruket vil ha tollmurer. I en slik situasjon er det politikerne bruker politisk kapital på å heve tollmurene for ost overfor EU. Er det klok politikk?

Gode penger etter dårlige

I et større perspektiv virker norsk landbrukspolitikk akterutseilt. EU vil eksportere mat til Norge, og Norge vil eksportere sjømat til EU. Det er vinn-vinn, for forbrukerne og sjømatnæringen. Men kanskje ikke for bøndene?

Det er her momentum kommer inn. Hvor lenge kan man gå motstrøms og føre en politikk på tvers av det som er en historisk trend og trosse økonomiske lover.

Det går an så lenge oppgangstidene varer, men en prisbevisst forbruker vet at norsk prisnivå ikke er av denne verden. Det er nå så høyt at alt prat om å avskaffe fattigdom er ren svada og nye borgere vil automatisk havne nederst i skuffen som sosialklienter resten av livet, med alt det betyr for integrering!

Forskjellssamfunn

En dynamisk økonomi er det som fører til at de flinke og ambisiøse premieres og blir og produktive for seg og samfunnet, mens svake og umotiverte blir hengende etter. Det er et forskjellssamfunn, ja. Men en verden med global konkurranse bli et forskjellssamfunn. Å tro at det skal kunne bli et sosialdemokrati er ren ønskedrøm.

Et velferdssamfunn er bare mulig innenfor en homogen kultur med høy grad av tillit, der kan solidariteten praktiseres. Derfor er ikke og blir ikke USA et sosialdemokrati.

Benektelse

Men disse enkle sannheter er det ikke politisk stuerent å lufte. Vi holder oss med idealer som hverken er lønnsomme eller funksjonelle.

Det er en gåte: hvordan oppsto det mentale jernkorsettet? Stikkord: Likhet. Vi er besatt av å benekte forskjeller. Det er det samme som å ta avstand fra eller gi avkall på seg selv. Nettopp derfor får vi ikke bare forskjeller, men motsetninger.

Slik hadde det ikke behøvd vært. Man må ha respekt for de krefter man setter i bevegelse.

Momentum er ustoppelig.