Kommentar

Det kvarte århundret eller deromkring med kraftig økonomisk vekst som endte brått idet finanskrisen slo inn i 2008, var ledsaget av et annet utviklingstrekk som vi etterhvert har kommet til å ta for gitt, nemlig globaliseringen. Denne har vært kjennetegnet ved at det som Den europeiske union kaller de fire friheter – fri bevegelighet av varer, tjenester, kapital og mennesker – i varierende grad har gjort seg gjeldende på verdensomspennende skala.

Denne frie bevegeligheten har til dels skjedd motstrebende, spesielt bevegeligheten av mennesker, som er heftet med politiske stengsler, i praksis dog ikke uoverstigelige sådanne. Men alle kan konstatere at både mennesker, varer og penger beveger seg på tvers av kontinenter. Et femte element som takket være nettet beveger seg enda friere, er informasjonen, hva enten det er tale om nyheter, priser eller vitenskapelige fremskritt. For tretti år siden kunne to forskere drive med de samme tingene uten å vite om hverandre, i dag besøker de hverandres hjemmesider.

Globaliseringen har på godt og ondt forandret verden for alltid, og mange av endringene er trolig irreversible. Ikke desto mindre kan det være grunn til å stoppe opp et øyeblikk og spørre seg om vi i fremtiden vil se mindre globalisering.

La oss anta at det er samvariasjon mellom globaliseringen og den økonomiske veksten. Det virker ikke som noen urimelig antagelse, gitt at pengene sirkulerer i en blomstrende økonomi. Det er ikke godt å si om det er et årsaksforhold. Er globalisering en årsak til eller en virkning av den økonomiske veksten? Eller ingen av delene? Hvordan man enn snur og vender på det, peker en anstrengt økonomi i retning av mindre globalisering.

Hvilke tegn kan det så observeres til deglobalisering?

Et umiddelbart resultat av finanskrisen er at den internasjonale utlånsvirksomheten er redusert med nesten ett tusen milliarder dollar. Verdenshandelen har opplevd mindre vekst. Og både amerikanske og europeiske virksomheter er i ferd med å flytte tidligere outsourcet produksjon hjem.

Amerikanerne har allerede myntet ordet insourcing, og de siste sysselsettingstallene dertillands viser at det er flere som jobber i industrien. De største vestlige økonomiene er i de senere årene blitt seg mer bevisst den strategiske verdien i å ha industri innenfor landegrensene.

For en tid tilbake kunne man lese at flere av EU-landene ville samarbeide om å forhindre at globale selskaper som Starbucks og Amazon kunne utnytte de forskjellige statenes fortrinn til å seile under flere bekvemmelighetsflagg: registrer selskapet her, kjøp hist, betal skatt der etc. Om man ville etablere seg i et land, så skulle det skje med hud og hår. Det var greit å utnytte mulighetene, men ikke når det skjedde på en slik skala at det gikk på andres bekostning.

Lignende innvendinger er blitt rettet mot lavprisflyselskapene, en av bevegelighetens fremste katalysatorer.

Det internasjonale transportselskapet DHL har funnet at deres såkalte Global Connectedness Index var lavere i 2012 enn i 2007. Dertil kommer at innvandringen ikke lenger øker til land som USA, Storbritannia og Tyskland. Kanskje ser man sågar en liten nedgang.

Robert D. Kaplan skrev nylig en bok kalt The Revenge of Geography, hvor han – stikk i strid med all prat de senere årene om opphevelse av grenser – argumenterer for at naturlige grenser og forskjeller i kultur og politisk tradisjon er i ferd med å spille en større rolle. Howard Davies har skrevet at det er fare for ny proteksjonisme, og at den nærmeste tiden blir en alvorlig test på om globaliseringen vedvarer eller ei.

Den frie bevegeligheten betyr flere muligheter for den som beveger seg. Når man ikke har vært så bekymret for at dette skulle resultere i færre muligheter for den som ikke beveger seg, er det fordi man i en lang periode med vekst ikke har tenkt på økonomien som et nullsumspill. Bevegeligheten har sameksistert med en vekst som gav større muligheter til alle, de stasjonære inkludert.

I en økonomi som ikke vokser, eller som sågar krymper, er det større fare for at økonomien blir mer å sammenligne med et nullsumspill. Og kanskje kan den uansett oppfattes slik. Da er det ikke fullt så lett å glede seg over andres suksess i visshet om at det vil dryppe på en selv også. Man har ikke lenger troen på at kaken vil vokse. Det er ikke lett å se hvor en eventuell fornyet vekst skulle komme fra, i alle fall i fravær av the next big thing. Demografien tilsier ikke global vekst, ei heller tilgjengeligheten av naturressurser.

Vi er altså inne i en periode med deglobalisering. Vi vet ikke om den vil vare. Men kanskje varer den lenge. Og det trenger ikke bare være en dårlig ting. Kanskje er det en sunn og naturlig reaksjon på overdreven globalisering, som ikke trenger å ende med en gjentagelse av det tjuende århundrets redsler.

Midt oppe i denne virkeligheten er det ingenting som tyder på at Norge har tenkt å la seg globalisere noe mindre. Er det lurt å være kjerringa mot strømmen? Kan vi forbli et globalt unntak?