Det pågår et skifte i global politikk.

Det er et oppgjør med forrige århundres tankegods som, etter Sovjetunionens oppløsning og kommunismens endelikt, har fått utvikle seg i ekstrem retning. Det er et oppgjør med den såkalt regelbaserte liberale verdensorden og den manglende realismen i utenrikspolitikken til de vestlige landene, med globaliseringen, multilateralismen og den neoliberalistiske handelspolitikken samt med postmodernismens destruktive relativisering og fornekting av empiri og fakta. Det er et oppgjør med ultra-liberalismen. Trump-administrasjonen leder an. Europa og Norge henger etter.

Avstanden mellom illusjon og virkelighet er rett og slett blitt for stor. Det forsøkes dekket over, men det kan ikke lenger skjules. Innvandringspolitikken river Vesten i fillebiter og tapper landene i sør for humankapital. Den post-kolonialistiske bistandspolitikken har, for de fleste u-landenes vedkommende, ført til bistandsavhengighet snarere enn til økonomisk utvikling. Multilateralismen har spilt fallitt. De overnasjonale organisasjonene fungerer rett og slett ikke. Globaliseringspolitikken har skapt ubalanse i det internasjonale handelssystemet og svekket Vesten både industrielt og sikkerhetsmessig. Det samme gjelder klima- og energipolitikken. Og woke– og identitetspolitikken har sendt våre universitet og læresteder tilbake til den mørke middelalderen.

Liberalismen har utviklet seg i illiberal retning.

Alle ideologier, tatt ut i det ekstreme, utvikler etter hvert totalitære trekk. Som nazismen og kommunismen tidligere, er liberalismen ikke noe unntak, til tross for at den opprinnelig hadde sitt fokus på opplysningstidens idealer om frihet og fornuft. Det er en motreaksjon, og ikke en revolusjon, vi er vitne til. Det dreier seg mer om et motangrep mot ultraliberalismen og en grunnleggende justering tilbake til virkelighetens verden, til sunn fornuft og balanserte liberale verdier.

Trump-administrasjonen ønsker ikke å avvikle den internasjonale liberale rettsorden. Den såkalt liberale rettsorden har imidlertid verken vært liberal eller ordnet. Den har tvert imot fungert dårlig i den realpolitiske virkelighetens verden. Den er blitt forvaltet etter USA og Vestens forgodtbefinnende, jf. intervensjonene i Jugoslavia, Libya, Irak og Afghanistan utenfor folkeretten. Og FN fungerer rett og slett ikke som forutsatt. FN bidrar ikke til å forhindre krig. Trump ønsker fred. Hvor galt kan dét være?

Det er heller ingen som ønsker å la isolasjonisme overta for internasjonalt samarbeid og å erstatte frihandel med proteksjonisme. Men heller ikke WTO fungerer. Verdens handelssystem er langt unna frihandel. USA ønsker å etablere et mer balansert og rettferdig internasjonalt handelssystem. Hvor galt kan dét være?

Det er heller ingen som ønsker å diskriminere verken på kjønn, hudfarge, etnisitet eller religion. Tvert imot. Men det er mange som reagere mot pride-bevegelsens monopolisering av det offentlige rom, muslimenes krav om sharia og halal-tilpasninger og transbevegelsens promotering av en destruktiv kjønnsideologi og seksualisering av undervisningen i skoler og barnehager. Hvor galt kan det være å sette en stopper for dette destruktive tøvet?

Det er snakk om å erkjenne realitetene mht. hva som regulerer forholdet mellom stormaktene i det internasjonale statssystem. Det er snakk om å re-kalibrere det internasjonale handelssystemet for å få det til å fungere etter hensikten. Og det er snakk om å få akademia tilbake til den vestlige vitenskapstradisjonen, med vekt på empirisk basert forskning fremfor et overdrevent og udemokratisk fokus på minoriteters rettigheter.

Ultra-liberalismens destruktive trekk må lukes bort. De undergraver både sikkerheten, velferden, rettsstaten og demokratiet.

Engasjementspolitikken har ført oss fullstendig på avveie.

Det er til syvende og sist makt, interesser og realpolitikk som regulerer forholdet mellom stormaktene i internasjonal politikk. Folkeretten og den såkalt liberale internasjonale rettsorden er fin å ha, men folkeretten klarte ikke å forhindre første verdenskrig. Folkeforbundet klarte ikke å forhindre andre verdenskrig. Og FN klarte ikke å forhindre krigen i Ukraina, eller de mange krigene i Midtøsten. Det er på tide å erkjenne det åpenbare. Folkeretten fungerer ikke når vi trenger den.

Det var en strategisk feil av USA og NATO å la være å inkludere Russland i en felles europeisk sikkerhetsarkitektur, slik Clinton lovet Jeltsin, og i stedet ekspandere raskt mot øst, inn i tidligere sovjetisk interessesfære.

Det var en ny strategisk feil av de europeiske NATO-landene og Norge å avvikle forsvaret etter Sovjetunionens kollaps i 1990. Da Russland ble ekskludert fra det europeiske sikkerhetsfellesskapet utviklet Russland seg i totalitær retning og rustet opp. Det skapte et militært vakuum i Europa. Lenge gikk det bra. Men slike vakuum har en tendens til å bli fylt. Krigen er nå tilbake i Europa med full tyngde.

Den norske «engasjementspolitikken» med nedleggingen av Forsvaret, den naive tiltroen til folkeretten og en allianse i ubalanse, multilateralismen og den massive overføring av suverenitet og lovmyndighet til EU og andre overnasjonale institusjoner, den destruktive innvandringen, den kostbare bistanden og en dårlig fundert energi- og klimapolitikk, har i liten grad vært underlagt demokratisk styring. Den har kostet det norske samfunnet vanvittige beløp, og er åpenbart ikke i Norges interesse.

Ultra- og neo-liberalismen er destruktiv.

Internasjonalt varebytte og frihandel for å fremme global vekst fungerer likedan godt i teorien, men har vist seg vanskeligere i praksis. For det første er insentivene til å jukse store. For det andre påvirker internasjonal handel også internasjonal sikkerhet.

De proteksjonistiske handelsregimene til Kina, de øvrige BRICS-landene og i stor grad også tollunionen EU, er eksempel på det første. USA og EUs eksport av egen industribase til Kina og andre lavkostland har resultert i det siste. Neo-liberalistenes globaliseringspolitikk har ført til et internasjonalt handelssystem i ubalanse, og etterlatt Vesten sårbar og uten kontroll over strategisk viktige råvarer så vel som kritisk nødvendig industriell kapasitet.

Det historiske bakteppet.

Da USA og vestmaktene tok initiativ til å etablere Bretton Woods-institusjonene IMF og Verdensbanken, samt FN, GATT og NATO umiddelbart etter krigen, var hensikten primært å demme opp mot sovjetisk ekspansjonisme, bidra til å gjenoppbygge et krigsherjet Europa samt å skape markeder for amerikanske produkter og dermed legge grunnlag for økonomisk vekst i USA.

Det ble skapt et internasjonalt rettssystem som ivaretok interessene til de stormaktene som vant krigen. Det ble skapt et sikkerhetssystem som skjermet Europa fra kommunismen. Og det ble skapt et internasjonalt handelssystem som skjermet europeisk økonomi.

Med avkolonialiseringen som fulgte etter krigen, ble også de nye u-landsøkonomiene skjermet, først med tollmurer og proteksjonistiske tiltak mot konkurranse fra de vestlige i-landene, siden også mot veksthemmende klimatiltak som i-landene påla seg selv i forbindelse med det grønne skiftet.

Ting endrer seg.

Som en følge av avkolonialiseringen økte antallet medlemsland i FN fra 51 i 1945 til 193 i dag. Antallet medlemsland i WTO økte fra 23 i 1947 til 164. Og etter Sovjetunionens sammenbrudd i 1990 er antallet medlemsland i NATO økt fra de opprinnelige 12 i 1949 til 32 medlemsland i dag.

Stemmegivningen i alle tre organisasjoner er imidlertid overveiende konsensusbasert. Innflytelsen i FN og WTO har derfor i stor grad skiftet tyngdepunkt fra USA og de sentrale vestlige industrilandene til de mange nye landene i det globale sør. Samtidig er NATO blitt mer fragmentert og mindre enhetlig. Den euro-atlantiske aksen er svekket.

Europa ble gjenoppbygget på rekordtid, men har imidlertid opprettholdt mange av sine proteksjonistiske beskyttelsesmekanismer og forsterket disse med etableringen av EU, som primært er en tollunion. Iht. WTO er de gjennomsnittlige tollsatsene på amerikanske varer inn til EU dobbelt så høy som for eksporten fra EU til USA.

Samtidig har Kina, India og de øvrige BRICS-landene utviklet sterke økonomier, men bare i liten grad avviklet de opprinnelige beskyttelsesmekanismene. Verstingen Kina har forsterket dette proteksjonistiske regimet med omfattende statsstøtteordninger, valutamanipulasjon, lagt hindringer i veien for utenlandske investeringer og iverksatt en rekke andre handels- og konkurransevridende tiltak.

Og i NATO har de europeiske NATO-landene rustet ned og høstet en betydelig «fredsdividende». De har vegret seg mot å ta sin rettmessige andel av utgiftene for eget forsvar og ikke levd opp til forpliktelsen fra NATO-toppmøtet i Wales i 2014 om å øke forsvarsutgiftene til 2 % av BNP.

USA er blitt sittende igjen med regningen.

Til tross for redusert innflytelse, er det fortsatt USA som i stor grad finansierer de institusjonene som utgjør den såkalt liberale internasjonale rettsorden. USA dekker alene omkring en fjerdedel av FNs obligatoriske budsjett og nesten halvparten av all nødhjelp i FN. USA er også den klart største bidragsyteren i WTO, og USA dekker mer enn 2/3 av forsvarsutgiftene i NATO.

USA betaler med andre ord en stor del av kostnadene for et FN som i dag fungerer mer som et forun for interessene til BRICS-landene og de øvrige landene i det globale sør. Det samme gjelder WTO. Verken EU, Kina eller de øvrige BRICS-landene og de andre fremvoksende økonomiene i sør har vært interessert i å fjerne de opprinnelige beskyttelsesmekanismene, til tross for at situasjonen i dag er en ganske annen enn den var rett etter andre verdenskrig, da GATT ble etablert. Og det samme gjelder NATO. USA har andre utfordringer, og Trump finner det ikke lenger rimelig at USA skal dekke Europas forsvarsutgifter.

Trump gjør noe med det.

Dette er kort og godt bakgrunnen for Trump-administrasjonens korstog mot FN, WTO og NATO, og mot identitetspolitikken og woke-galskapen. Dette er konteksten hovedstrømsmediene og de politiske elitene i Europa underslår.

Trump vil rett og slett ha fred, likere spilleregler i internasjonal handel og jevnere byrdefordeling når det gjelder forsvarsutgiftene, samt en slutt på faktafornektende identitetspolitikk og woke-galskapen på universitet og læresteder.

Hvor galt kan dét være?

Øystein Steiro Sr. er Norgesdemokratenes førstekandidat til stortingsvalget i Akershus og Vest-Agder.

Kjøp «Et konservativt manifest» av Jordan Peterson her!