Sakset/Fra hofta

Mortensrud, Holmlia og andre utsatte områder i Oslo sør skal være gode steder å vokse opp og bo i, mener byrådet og blar opp 30 millioner kroner.

Byrådet har lyttet til beboere i Oslo sør som har krevd en områdesatsing, tilsvarende Groruddalsatsingen. De har tredoblet innsatsen i Oslo sør og lover 30 millioner kroner i det de kaller «en helhetlig, tverrfaglig innsats etter modell fra Groruddalsatsingen», i følge NRK. Totalt bruker kommunen 125 millioner kroner på områdesatsinger i Oslo øst og sør.

Det er flott at kommunepolitikerne tar grep når flere oppslag i media viser ungdomsgjenger som herjer på kveldstid, narkotikasalg og rekruttering av unge selgere rundt ungdomsskoler og annen grov kriminalitet. Formålet er å få ungdommen over på mer sunne aktiviteter og gi dem en mulighet til å lykkes i samfunnet. Så langt, så bra. Men noe skurrer.

Sverige har lang erfaring med forebyggende tiltak av ulik grad. Til tross for dette har de langt på vei mislykkes i mange områder av landet, både forsteder til de store byene og mindre tettsteder og byer. Kriminaliteten og utenforskapet øker. Mange unge fullfører ikke skolen og havner på skråplanet tidlig. Gjengproblematikken eskalerer, og det har vært flere ti-talls døde i forbindelse med gjengkonflikter rundt storbyene.

Oslo har de senere årene vokst kraftig, med et gjennomsnitt på 17 000 innbyggere i året. 1. januar 2015 var det i overkant av 647 000 innbyggere i Oslo, i januar 2017 var innbyggerantallet steget til nærmere 667 000. I 2015 var prognosen 819 000 innbyggere i 2030, dette tallet er muligens noe nedjustert etter en relativt mindre økning i inneværende år. Byen vokser med i snitt ett klasserom i uken, og det bygges nye blokker, skoler og barnehager. Kommunens gjeldsgrad øker. Den norske delen av befolkningen i Oslo går ned, veksten er utelukkende knyttet til innvandring.

Utover arbeidsinnvandrere fra Polen og Sverige, som også i mindre grad er familier, er de store innvandrergruppene i Oslo fra blant annet Pakistan, Somalia, Irak og Afghanistan; land som er svært forskjellige fra Norge, både språk, kultur og opprinnelsessamfunn er så forskjellige fra Norge at det nesten ikke er mulig å forestille seg. Det er kanskje ett av problemene; politikerne klarer ikke å forestille seg hvor forskjellige innbyggernes bakgrunn er – og nettopp derfor tar de seg vann over hodet og prøver febrilsk med brannslokking i etterkant.

Det er verken menneskelige eller økonomiske ressurser til å håndtere den enorme befolkningsveksten vi har sett i Oslo de siste 10-15 årene. Spesielt ikke når første generasjon reproduseres hele tiden. Mange henter fortsatt ektefelle fra foreldrenes hjemland, og barna deres stiller ikke så mye bedre enn de selv gjorde første skoledag. Snarere tvert i mot. Enklavene vokser, det er små parallelle – ja parallelle – samfunn av somaliere, pakistanere osv. Det religiøse står langt sterkere nå enn da de første pakistanere satte sine føtter i Oslo på 1970-tallet. Konservativ islam og islamisme sprer sine tentakler utover, både i Asia, Afrika og Europa.

På Mortensrud skole går det knapt ett barn med norsk bakgrunn. Hvilken norsk virkelighet integreres disse barna inn i? Med sin høye fødselsrate og sine unge mødre er den somaliske innvandrergruppen etter hvert den største i Norge. Knapt ti prosent av kvinnene er i arbeid, og flerkoneri er mer utbredt enn vi liker å tenke på. Det skal nok noe mer til enn ett par fritidstilbud for å integrere denne gruppen i det norske samfunnet.

Raymond snakker ikke om dette og bruker millioner han egentlig ikke har, blant annet tatt i betraktning de kommende års forpliktelser til vedlikehold og nedbetaling av gjeld. Og hvor langt vil pengene rekke – når vi ser den demografiske utviklingen i byen og hvor raskt befolkningen vokser?