Byrådsleder i Oslo kommune Raymond Johansen og miljøbyråd Lan Marie Berg. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix.

Det er snart gått fire år siden MDG gjorde sitt inntog i styringen av Oslo. Blant annet fikk de ansvaret for samferdselssektoren i byen. Resultatet har vært en historisk oppvisning i økonomisk uforstand.

Etter kommunevalget i 2015 rykket MDG inn i byrådet i Oslo. Det ble raskt klart at MDG er et parti med «ambisjoner». Problemet var bare at MDGs ambisjoner hadde lite med befolkningens ønsker og behov å gjøre. Tvert imot. Her handlet det om å realisere partiets egne, ekstreme visjoner – basert på en «grønn» dommedagsideologi. Og det skulle jammen ikke stå på pengene!

Rabiate «tiltak» uten mening

Etter å ha lagt ut på nesten komiske korstog for jordas fremtid, har MDG gått til verks med jesuittisk glød. Her er det ikke rom for tvil eller motforestillinger – og det er ingen tid å miste.

Til tross for at dette partiet kun fikk 5,4 % oppslutning ved valget i 2015, har man iverksatt det ene radikale «grepet» etter det andre. Det er snakk om tiltak som i stor grad griper drastisk inn i hverdagen for byens befolkning, også for de ca. 95 % som ikke stemte på MDG.

Man overkjører flertallet av befolkningen fullstendig, og dekker seg bak tvilsomme bestillingsverk av «meningsmålinger» med ledende spørsmål, som visstnok skal bevise at «folket støtter tiltakene». Ingen hensyn tas til protester og fortvilte lokalmiljøer rundt om i Oslo. Det er politikk på sitt verste.

Det har vært brutal rasering av parkeringsplasser over hele byen, stengning av gater for biltrafikk, utplassering av utemøbler og kuriøse installasjoner de færreste opplever noen mening med. Ifølge nettavisen Ja til bilen har samferdselsbyråd Lan M.N. Berg svidd av intet mindre enn fem millioner kroner bare på utemøbler siden 2016, møbler som nå står ubrukte og råtner blant annet bak Rådhuset.

I tillegg anlegges det sykkelfelt og atter sykkelfelt som blir liggende mer eller mindre ubenyttet. Målet med det gigantiske sykkelprosjektet til milliarder av kroner er altså ikke «økt sykling». Det har bortimot ingen effekt i så måte. Trolig er hensikten kun å vise til et høyest mulig «antall meter sykkelfelt», som et skrytepunkt på «grønne» kongresser og møter rundt om i verden, dit byrådet jevnlig flyr (!) for å treffe sine trosfeller. Skal man le eller gråte?

Den hemningsløse sykkelfeltbyggingen var trolig medvirkende til at Oslo ble kåret til «Europas Miljøhovedstad» 2019, en utmerkelse som til sammen har kostet byens innbyggere ytterligere enorme beløp. Blant annet skal det brukes nærmere 100 millioner kroner bare på å «feire» kåringen.

Det forblir imidlertid uklart hvordan sykkelfeltene, møblene, miljøprisen osv. skal gi noe konkret, målbart bidrag til å redde jorda fra «undergangen». Men symbolpolitikk er vel også politikk? Og i MDGs egen, ukritiske menighet runger uansett applausen. Det er tross alt det viktigste.

Stjeler penger fra viktige formål

Alle disse tiltakene er ille nok i seg selv. Prislappen på det hele gjør saken virkelig graverende. For dette har kostet så det svir. Selv om Oslo hadde vært en by som «rant over» av penger og det meste av offentlige behov for lengst var ivaretatt, ville dette vært uforsvarlig forvaltning av midler.

Men landets hovedstad er langt fra preget av offentlig overflod. Tvert imot, uløste oppgaver hoper seg opp, på felter som helse, eldreomsorg, rustilbud, skole, ungdomsaktiviteter, masseidrett, vedlikehold av bygninger osv. Det ropes etter midler på område etter område. At kommunen nå skviser ut ca. 600 millioner i eiendomsskatt fra innbyggerne, har ikke hjulpet stort. Den summen forsvinner raskt i sykkelfelt-sluket.

Som et illustrerende eksempel på hvor prekær pengemangelen er i Oslo kommune, kan det nevnes at man ikke lenger har råd til å bruke noen få tusenlapper på skifte lyspærer på idrettsanlegg der det lekes/trenes etter skoletid. Hundrevis av unge er henvist til å trene i tussmørke, mens MDG brenner av milliarder på diverse påfunn knapt noen har bruk for.

MDG ikke alene om vanstyret

Dette er kanskje hva man må forvente av et parti basert på «grønn» fanatisme. Men, vent nå litt, MDG er jo ikke alene om det? Lederen av byrådet heter Raymond Johansen, og kommer faktisk fra Arbeiderpartiet. Det er han som, på papiret, skal ha det øverste ansvar for styringen av hovedstaden.

Oslos innbyggere har til sin forbauselse måttet innse at mye av den reelle makten i byen ufattelig nok er lagt i hendene på aktivistene i det knøttlille MDG. Mange spør seg: Hvor i alle dager er Raymond Johansen? Hva driver han med? Johansens arbeidsinnsats som byrådsleder kan i beste fall beskrives som påfallende passiv. Noen vil si den har vært nærmest ikke registrerbar. Hvor har SV vært?

Men et passivt Arbeiderparti og et usynlig SV har like fullt et medansvar for den kritikkverdige og uansvarlige bruken av samfunnets penger i Norges hovedstad. Milliarder svis av på rent tøv.

Til høsten ber dette byrådet om ny tillit fra velgerne, i likhet med rødgrønne partier over hele landet. Basert på hva som har skjedd de seneste fire årene, burde dette selvsagt vært en umulighet. Nærmest en vits.

Men de rødgrønne har en viktig hjelper. Pressen bistår trofast med med systematisk PR-hjelp, faktamanipulasjon, fortielser, mikrofonstativintervjuer osv. Derfor er dessverre faren stor for at både Oslo og andre kommuner landet over må stålsette seg for fire nye år med vanstyre, pengesløsing, økende skatter og enda mer splittende politikk.

Men det er lov å håpe. Folk kan nok en gang ta til vettet i siste øyeblikk. For to år siden på denne tiden regnet de aller fleste med at Norges nye statsminister etter valget i september kom til å hete Jonas Gahr Støre.

Kjøp T-skjorten «kronisk norsk» fra Document her