Innenriks

Barcode er signaturbygg for det nye Oslo. Fra sjøen kan det forveksles med Manhatten. De planene Oslo kommune sysler med er rasering av Oslos historie. foto: wikipedia

Så er den her; forslag til ny kommuneplan for Oslo. Undertegnede har ikke rukket å lese utkastet, men presentasjonen sier mye om innhold – og Aftenposten har en lengre reportasje i dag om noen områder som er pekt ut for såkalt videreutvikling, det vil si kraftig utbygging og fortetting, av sittende byråd.

Oslo vokser med rekordfart, byen er faktisk en av de raskest voksende hovedstedene i Europa. Nå har det visstnok avtatt noe, og det er ikke fullt så stor rift om de nye boligene som spretter opp rundt i byen, men det er fortsatt vekst. 200.000 flere innbyggere innen 2030 eller 2040 og en millionby innen 2070. Det er politikernes «våte drøm». Og det er utbyggerne og deres grådighet som skal styre utviklingen, slik det har vært de siste årene.

Over flere år har tidligere industriområder – og Forsvarets område på Løren – blitt bygget ut i rekordfart. Ensartet blokkbebyggelse, tett og trangt med få grøntområder. Skoler og barnehager blir det så vidt plass til – øvrige tilbud er det smått med. Kommunen har fullstendig abdisert. Der de i «gamle dager» planla de store drabantbyene med både lokale sentre, samfunnshus, bibliotek, idrettshaller og t-banestopp, har de nå overlatt til utbyggerne å fylle områdene nærmest kun med boliger. Variert bebyggelse, luft og lys – og ikke minst rom for aktivitet og rekreasjon mellom husene, er nærmest en saga blott. Det er de moderne ghettoer som bygges, midt blant oss.

Nå står industriområdene på Ulven og Kjelsås for tur, men akk, så er det ikke så mange flere industriområder å bygge ut. Da begynner den virkelige kampen; nemlig kampen om de såkalte knutepunktene og småhusbebyggelsen. Knutepunkt er nemlig definert som nærhet til ett av de 124 kollektivtransportpunktene langs t-bane- og trikkelinje. I tillegg kommer et nærmere definert område rundt, det vil si i praksis en stor del av den tradisjonsrike småhusbebyggelsen i Oslo.

I den nye kommuneplanen løftes noen av disse områdene fram, blant annet et helt strekk fra Majorstuen opp mot Smestad, Borgen-området. Her ligger det mange flotte gamle trevillaer, med utbyggede eplehager. Nå kan både villaer og nybygg forsvinne og bli erstattet med høyhus med gress på taket.

Om man har en eneste liten innvending til disse famøse prosjektene, allerede demonstrert gjennom beboeraksjoner på Smestad og Nedre Grefsen, er man både miljøfiendtlig, endringsuvillig og svært så umoderne. For ikke å snakke om litt smårasistisk, siden man da underforstått ikke ønsker alle nye innbyggere velkommen. Oslo skal transformeres til det ugjenkjennelige over tid, fordi vi «må» (befolkningsveksten) og fordi det er «moderne» og «miljøvennlig». «Moderne» er en gammel hersketeknikk som også ble brukt da den gamle trehusbebyggelsen på Kampen og Rodeløkka ble foreslått revet og erstattet av blokker på 1970-tallet. Det ble heldigvis forhindret – men i dag er det enda sterkere drivere; nemlig den uungåelige befolkningsveksten, miljøargumentet (hvem vil være miljøuvennlig) og de hensynsløse kapitalkreftene, som får 70-tallets utbyggere til å framstå som småkårsfolk.

Kapitalkreftene har slått seg sammen med miljøpartiet og sosialdemokratene som skal ta vare på vårt alles miljø og de stakkars fattige som ikke får tilgang på bolig i Oslo – og det er mange, inkludert de som så langt ikke har satt sin fot i Norge. Dette er sterke motkrefter for «den lille mannen i gata» som ønsker å ta vare på Oslos kulturarv og særegenhet – og for ikke å snakke om slippe å bli fordrevet fra eget hjem.