Kommentar

Signalbyggene i sentrum ser fine ut på papiret og fra luften. På bakkeplan er Nye Deichmanske i ferd med å tette utsikten fra Østbanen mot Operaen. Man blokkerer fjordperspektivet, slik Oslo Rådhus en gang også gjorde. Nå må man gå ut på plassen foran Operaen for å nyte sjøhorisonten. Bygg skyter opp som paddehatter, man har det travelt med å bygge det nye Oslo. Grafikk: Vianova/SVRØ

Private og offentlige utbyggere planlegger en utbygging av høyhus i Oslo som må kalles massiv. Det er snakk om å endre byens karakter.

Planlegger over 40 nye høyhus i Oslo – her kan de komme

Noen steder kan høyhus være fornuftig, som ved t-baneknutepunkt. Andre steder vil det rasere omkringliggende omgivelsene.

I 2004 la bystyret i Oslo ned et generelt forbud mot nye bygninger over 42 meter. Det tilsvarer ca. 12 etasjer. Men området rundt sentralstasjonen er definert som et unntak.

Nå planlegges bygg i størrelse Postgirobygget og Plaza hotel over hele byen. Ved siden av den gamle Østbanehallen planlegges et høyhus i regi av Bane Nor, kombinert hotell og forretningsbygg. Beliggenheten tilsier at det er logisk med hotell her, men størrelsen forrykker proporsjonene for byen. Østbanehallen, som er verneverdig, vil få et annet preg med en mastodont ved siden av seg.

Antall prosjekter som Aftenposten lister opp er så massivt at det virker som utbyggerne lider av delirium. Det skal bygges høyt, og jo høyere jo bedre.

Hvis disse prosjektene realiseres vil det revolusjonere Oslo. Byen vil få en helt annen profil. Villaeiere rundt Smestad og Nedre Grefsen har all mulig grunn til å være engstelige. Mens noen vil få høye salgssummer vil andre oppleve at boligene deres faller sterkt i verdi.

Hvem vil bo i skyggen av en supertanker stilt på høykant? Husene vil ligge i skygge og vindforhold forandres.

Oslo er en småby. Her forsøker man å forandre den til en storby. Hvem skal leie alle kontorbyggene og bo i alle leilighetene?

Nordmenn setter pris på lys og luft. Mange av disse byggene vil skape inneklemte rom. Disse planene vil påvirke eiendomsprisene i Oslo.

Et varsel om det som kommer er tre barcodebygg ved enden av Pilestredet-Fagerborggata. Her ligger et gammelt diakonhjem som ble nedlagt for flere år siden. Det skal nå erstattes av tre blokker i high-end-markedet. Beliggenheten er perfekt, med utsikt til Stensparken og ned mot Bislet. Men blokkene vil bryte med de tilstøtende byggene som er fra tiden da byen het Christiania og bærer preg av embetsmannstiden.

Hvis noen tror at utbyggerne deler denne pietet overfor kulturarven tar de feil. Det er så mye penger i utbygging at det trumfer alle andre hensyn.

Det har oppstått en merkelig allianse mellom et rødt bystyre og utbyggerne. Hvordan kan Rødt og MDG tillate at byen endrer karakter? Svaret er miljø. Høyhus gir mer effektiv energiutnyttelse og da kan alt forsvares. Men dette holder ikke. Den sanne konservatismen begynner med det lokale: Å hegne om der man bor, det som er verdt å ta vare på. Oslo har hatt kvaliteter nettopp som småby. Nå skal de endres.

Det er nettopp avslørt en stor byggeskandale i Oslo kommune. Byråd Geir Lippestad måtte ta sin hatt og gå.  I alt er det kjøpt gårder og leiligheter for 1,4 milliarder kroner. Hele 725 millioner gikk til kjøp utenom det åpne markedet. Økokrim har siktet to personer for grov korrupsjon. Revisjonsfirmaet Deloitte er engasjert til å foreta en full gjennomgang. Rapporten er ventet til våren. Det kan bli en stygg smell for Lippestad og byrådet.

Dagens Næringsliv har avslørt skandalen som de andre mediene ikke på langt nær har gitt den oppmerksomhet den fortjener.

Stikkord for endring av byen er penger.

På 60-tallet hadde ikke OBOS-leiligheter fri prisdannelse. Det førte til at størsteparten av kjøpssummen ble betalt under bordet. Det var hverken boligkjøperne eller skattemyndighetene tjent med. Et fritt marked skal i teorien regulere seg selv. Men hvis én aktør har ubegrenset med midler, som Boligbygg, vil prisene bli drevet opp. Andre forhold er lav rente og gunstig beskatning.

Den lave renten har gjort boliger til spekulasjonsobjekt, jfr prosjektet Jonas Gahr Støre var involvert i. Man bygger og bygger inntil det kommer et krakk.

Det er et merkelig misforhold mellom prioritering av klima og miljø og rasering av villaområder. Middelklassen investerte i bolig. Oslo kommune ga grønt lys til utbyggerne av villahavene. Eplehavene forsvinner. Sosialdemokratiet har tidligere virket som en brems på griske utbyggere. Det gjør de ikke lenger. De er med å gi full gass.

Tidligere førstestatsadvokat Lasse Qvigstad skrev for en tid tilbake et innlegg i Aftenposten der han fortalte at det var umulig å få vite hva som skjedde på møter mellom utbyggerne og Oslo kommune. Det ble ikke tatt referat.

Referat forebygger mistillit og korrupsjon. Uforståelig at oslobyråden hemmeligholder |

Aftenposten i den senere tid har – med rette – satt søkelys på statlige omgåelser av offentlighetsloven. Her er den kommunale varianten.

Byrådet i Oslo har nylig avgitt innstilling der de forslår å bygge i en hensynssone etter gjeldende kommuneplan. Saken har en forhistorie: Saken lå til vurdering hos ansvarlig byråd Hanna Marcussen fra november 2015, uten noen synlig utvikling.

Utvikler ba om og fikk innvilget et møte med byråden. Dette fant sted 2. september 2016. Nærmeste nabo ba om et møte med byråden etter møtet. Dette ble avslått. Da man så ba om å få et referat fra møtet 2. september, fikk man til svar at det «normalt» ikke ble tatt at referater fra slike møter.
Også Qvigstad bruker ordet korrupsjon om et system uten innsyn:
Korrupsjon er et alvorlig og helt vitalt samfunnsproblem. Kanskje ikke Norge, men man skal ikke ha studert fenomenet særlig grundig før man oppdager at nettopp innenfor dette saksområdet er sakene mange og alvorlige i deler av Europa.

Korrupsjonen i Boligbygg er ikke oppstått av ingenting. Den er vokst frem fordi noen åpner for en utvikling som inviterer til korrupsjon.

Skillene mellom privat griskhet og det offentlige i rollen som buffer, gjelder ikke lenger. Myndighetene føler ikke noen primærforpliktelse mot borgerne og deres verdier, men «utviklingen», som kommer som et høyere bud som trumfer alle andre hensyn.

Denne forening mellom griskhet og «høyere formål» er et kjennetegn for vår tid.