Kommentar

Mens Audun Lysbakken fantaserer om et Oslo som blir mer likt en Benetton-reklame ved hjelp av en finurlig uttenkt boligpolitikk, må man konstatere at de nye boligene som tar steget ut av fantasien og rent fysisk blir satt opp, kommer til å få eksakt motsatt virkning.

Nordmenns forkjærlighet for naturen er vel omtrent så velkjent som det er tillatt å bemerke nasjonale stereotyper, og minst like godt kjent er det at et område som Holmenkollen til tross for tåke og store avstander har vært et ettertraktet bosted – og dermed kun tilgjengelig for den som er bemidlet.

Det mange kanskje ikke er like oppmerksom på, er at Oslos naturskjønne sjøside er i ferd med å bli et mye større boligområde enn i dag. De fleste har fått med seg at det er bygget et nytt operahus og at det ikke langt unna er satt opp en rekke høye bygninger sør for jernbanen, men det er mye mindre omtalt at det også kommer tusenvis av nye boliger.

Da tomten hvor salig Akers mekaniske verksted hadde ligget, ble område for boliger, forretninger og kontorer, ble boligene som man kunne vente grisedyre. Med utbyggingen av Tjuvholmen ved siden av Aker brygge kom enda flere boliger i samme kategori.

Dette området er i praksis nesten helhvitt, og de gangene man ser eller hører utlendinger der som ikke er turister, er det gjerne enten en bygningsarbeider som henvender seg på baltisk til en kollega oppe i et stillas, eller så er det en pakistansk drosjesjåfør som kommer ut av tunnelen som tar en fra den underjordiske garasjen og opp i dagslyset – en scene som bringer tankene hen på gamle dagers oppslag som forkynte at bud bes om å gå kjøkkenveien.

Nå skjer eksakt samme historie i Bjørvika og på Sørenga. Der hvor det tidligere var havnevirksomhet, kommer det boliger i stedet. Og siden innvandrere til tross for alle festtaler sjelden slipper til i de miljøene som virkelig teller, behøves det ikke mye fantasi for å tenke seg at kjøperne for det meste kommer til å bli pengesterke nordmenn.

Det betyr at man om noen år kan spasere fra Frognerkilen og ned til øyene langs Mosseveien mens man nesten hele tiden beveger seg i et luksuriøst boligfelt. Og de tilstøtende områdene vil enten ha vært attraktive boligområder i lang tid, eller de vil bli mer attraktive enn før, simpelthen fordi de vil befinne seg rett ved siden av nye fasjonable sådanne.

En av konsekvensene er at Nordstrand, som har vært en slags vestlig utpost i den østlige delen av byen, ikke lenger blir en enklave mellom jernbane- og havn-ingenmannsland, Østensjø/Nedre Groruddalen og Holmlia/Søndre Nordstrand, men kobles mer sammen med resten av det velstående Oslo.

Oslos sjøside har lenge vært en smule avskåret fra mesteparten av sentrum, dels av topografiske årsaker og dels fordi man har bygninger som rådhuset og Akershus festning. Man har ikke følelsen av å befinne seg i en havneby hvis man rusler langs Stortingsgata.

De nye høyhusene mellom opera og jernbane bidrar til det samme. Denne hovedstadens nye skyline er verdt en betraktning i seg selv. Det er ganske opplagt at de smale, åpne rommene som befinner seg mellom de høye bygningene, vil bli nokså trekkfulle steder selv på dager med kun lett bris – og er det ikke opplagt, kan man studere elementær aerodynamikk. Når man i tillegg husker på at Norges hovedstad ligger på seksti grader nord, er det like klart at en smal glippe mellom to høye bygg sjelden vil se solen.

Selv om sommeren vil kombinasjonen av trekk og skygge resultere i at folk ikke vil oppholde seg der; de vil alltid være på vei til et annet sted, hastende av gårde slik folk gjør på andre steder i byen med de samme egenskapene. Noe kontinuerlig spradeområde fra sentrum til sjøsiden vil man derfor ikke få her. Den som uten å være turist finner det verdt bryet å krysse den utendørs folketomme sonen, vil derfor enten være tiltrukket av naturen eller av de jobbene, fritidsaktivitetene eller menneskene som befinner seg ved sjøsiden. Det er riktignok noen innvandrere som står ved Vippetangen og fisker, men skal tro om de får selskap av mange andre som tar turen ned fra Tøyen?

Trafikken vil nok oftere gå motsatt vei. De nye boligene sør for operaen blir liggende i bygninger som vanskelig kan huse fornøyelsene de rike nordmennene som blir boende der vil oppsøke. Mange av disse vil gå over til Grønland, som dermed kan gjenta Grünerløkkas historie, med flere utesteder og stigende boligpriser.

At dette heller ikke vil resultere i noen ny smeltedigel, kan man lett overbevise seg om ved å spasere langs Grønland en fredagskveld.

Nordboere har nemlig en helt annen måte å bruke det urbane rommet på enn folk sør for femtiende breddegrad. Mens nordmenn raskt setter seg ned i en stol i et konsertlokale eller en ølstue når de har avtalt å møtes ute, tilbringer mennesker fra middelhavslandene, Afrika og Asia mer tid i selve gatene.

Om man avtaler å gå ut med italienere, vil man gjerne erfare at det blir enighet om et møtested som ikke er aftenens destinasjon, og at kombinasjonen av forsinkelser, misforståelser, distraksjoner, prøving og feiling med allerede fulle steder, mindre grupper som drar fra de andre for å orientere seg et øyeblikk, og problemer med å få samlet alle etterpå etc., resulterer i at tiden man tilbringer med baken på en stol er under halvparten av det en gruppe nordmenn ville ha gjort. Hvilket i og for seg er greit i et land med mildere klima, så lenge man venner seg til at denne mer kaotiske første halvparten av kvelden egentlig er en del av moroa, og ikke bare en irriterende ventetid. Konsekvensen er naturligvis at folk fyller gatene.

Oslos afrikanske og asiatiske befolkning er i så måte ikke særlig forskjellige fra italienere. Resultatet er at serveringslokalene på Grønland er fulle av nordmenn, og gatene fulle av innvandrere. Om man hadde utstyrt alle sammen med GPS og plottet deres bevegelser i løpet av noen timer, slik det for noen år ble gjort med to engelske drosjer med kusker av forskjellig etnisistet, ville man se noe à la et sjakkbrettmønster med stasjonære nordmenn inne i rutene, og innvandrere i bevegelse langs stripene imellom. På noen ruter, svarende til lokaler uten brennevin eller svinekjøtt på menyen, ville det også befinne seg stasjonære innvandrere.

Som kanskje drøfter hvor lenge de skal vente med å selge en leilighet med pen verdistigning, innen de flytter ut i de delene av suburbia hvor noen av deres landsmenn allerede er dratt i forveien. Og sånn går nå dagene mens Audun Lysbakken tegner og forteller.