Når nye prosjekter skal settes igang er det bestandig vanskelig å være kritiker. De, med sans for realiteter, som gjerne har beina solid plantet på bakken, blir ansett som negative og festbremser.

Du skal ha ryggrad for å si høyt det ingen vil høre midt oppe i prosjektfestrusen hvor budsjetter og proposjonaliteter blir dyttet ned i en skuff. For da har du jo ikke vyer! Du mangler evne til å se fremover, du eier ikke fantasi, og alt det andre som irriterte blikk i et typisk norsk passivt-aggressivt møte på jobben kan frembringe. Din egen forfremmelse kan henge i en tynn tråd, så best å holde klokelig kjeft mens man i sitt stille sinn allerede kan se det mislykkede utfallet utspille seg.

Norges politikere vil så fryktelig gjerne at Oslo skal fremstå som en metropol, istedet for den koselige byen som Lillebjørn Nilsen synger om i Bysommer. Vi kan ikke være nostalgiske. Den tiden er over, vil mange si. Du må henge med!

ANNONSE

Bare byggene blir store og fine nok, så tiltrekkes folk og det skapes liv og røre og miljø, mener planleggerne. De glemmer at det er menneskene som skaper miljøet i utgangspunktet. Feilslåtte store bygg har vi sett før vi som husker ambisjonene for Bussentralen på Grønland. Verdens lengste innendørs handlegate! Hva kunne vel gå feil her? Alle ville vel reise til Grønland for å handle i dette supre bygget? Eller…?

Vi som er glade i Oslo forstår at byen må tilpasses befolkningsveksten all den tid politikerne velger å fortsette å opprettholde innvandringen på dagens nivå. De fleste har fått med seg at det ikke blir flere etniske nordmenn og at Oslos voksesmerter kunne vært fullstendig unngått om det ikke var for at de aller fleste innvandrerne vil bo nettopp i hovedstaden. Men ∗sukk∗, der kom festbremsen til syne – realisten som ingen vil høre på.

barcode.oslo

Barcode. Bare ordet har ambisjoner i seg selv. Internasjonalt og progressivt. Her forventes det å bli et yrende restaurantliv om kvelden. Men hvem er det som går ut om kvelden i Oslo? Er ikke det stort sett nordmenn? Særlig blant den voksne generasjonen ser man få innvandrere i dagens uteliv.

Da jeg var yngre, trakk vi stadig lenger vestover i byen da vi gikk på by’n. Det var tryggere der. Storgata var ikke stedet å gå alene om kvelden, ikke engang på åttitallet. Men nå skal vi altså trekkes til et område bare et stenkast fra Grønland. Hvor mange av disse begesitrede prosjektlederne har stått utenfor Oslo S og sett på «folkelivet» der? Med lommebok og mobil i behold?

Det tar tid å etablere et nytt miljø og man trenger gode trekkplastre. Operaen hjelper, men den kan ikke bli en liten oase som folk haster frem og tilbake til mens de ser seg over skulderen.

Canary Wharf

Finansdistriktet Canary Warf i London (bildet) har ikke noe natteliv å snakke om. Det er ikke der britene går for å hygge seg om kvelden, selv om mange jobber der. Skal man hygge seg, så vil man ha det litt koselig og der bidrar ikke nødvendigvis nybygg og høyhus med den rette atmosfæres. Barcode risikerer å bli Oslos Canary Warf. Best og tryggest i dagslys.

Å tiltrekke seg turister som ikke har noe forhold til byens segregerte befolkning kan hjelpe på ellers folketomme områder hvor nordmenn ikke ønsker å oppholde seg. Sånn sett kan flyttingen av Munch-Museet til Bjørvika være en viktig faktor til å skape et miljø som nølne Osloboere sannsynligvis ikke vil ta initiativet til på området rundt Grønland. Knekk eller ikke knekk, selve bygget er en smakssak.

I flere år har debatten om gjenoppbygningen av regjeringskvartalet vært et sentralt tema, ikke bare for politikerne, men også for de som bryr seg om Tigerstaden. Skal det rives eller skal det bygges eller kanskje helst begge deler?

Politikerne vil samle alle de statsansatte. Sentralisering er populært igjen (enhver ny sjef vil ønske å sentralisere eller desentralisere, alt ettersom hvordan organisasjonen ser ut ved hans eller hennes overtakelsestidspunkt. Man må sette sitt preg på organisasjonen!).

Ved sentralisering sparer man så mange ressurser, særlig hvis man fullstendig ignorerer den store kostnaden for selve sentraliseringen. Det jobbes kanskje mye på tvers av departementene hvor det er øyeblikkelige behov for å holde møter hos hverandre? Hva vet vel jeg? Såvidt jeg kan bedømme sitter de fleste kontoransatte foran en skjerm med både tilgang til videooverføring, telefon, mobil og alt det andre. Men, som en dommer sa forleden i en barnefordelingssak, man kan ikke gi noen en klem over Skype. Det er kanskje der det ligger, da, behovet for litt klemming på tvers av departementene.

Det er kommet mange forslag til det nye regjeringskvartalet. De fleste av dem er tegninger av nokså ruvende bygg. I skrivende stund er det Studentoppgaven fra Arkitekthøgskolen og Snøhetta som er favoritter blant leserne som har stemt på forslaget hos NRKs side. Studentene vil la Y-bygget stå, selv om det er bestemt at det skal rives.

snø1

Snøhettas forslag til venstre, Studentoppgaven fra Arkitekthøgskolen til høyre

lpg

Team LPO foretrekker sukkerbiter til kaffen (Legoland?)

Ingen av de seks teamene blir valgt som vinner. En evalueringskomité skal i slutten av mai gå gjennom skissene.

– Nå ønsker vi en god diskusjon om høyhus, sikkerhet og symbolikk. Så skal komiteen sette sammen det beste fra de seks teamene og folks innspill til en kombinasjon som oppfyller regjeringens ønsker, sier Bjørne Grimsrud i Statsbygg.

Reguleringsplanen ferdigstilles i løpet av 2016, og først da lyses en ordinær arkitektkonkurranse ut. Det nye regjeringskvartalet står ferdig tidligst i 2024.

Folkefjell

Dette er «Folkefjell» fra Bjarke Ingels Group (BIG)

Men nå har Oslo Arkitektforening satt både sukkerbitene og folkefjellene i halsen. Oslo er ikke Kuwait, sier de. Og det har de heldigvis rett i. De ber regjeringen trekke tilbake hele bestillingen på regjeringskvartalet.

– Her ser man tydelig at området ikke tåler den utnyttelsen de seks gruppene har måttet arbeide med i sine utkast. Vi oppfordrer derfor regjeringen til å revurdere bestillinga, og se om ett eller flere av departementene kan ligge andre steder, Erik Collett, leder i foreninga.

Det er lett å se hva han mener. Er det virkelig helt nødvendig å klemme sammen 5.700 ansatte på et lite geografisk område? Hva med sikkerhetsaspektet? Skal hele området sperres av for trafikk?

– Det må også vurderes om annen eksisterende bebyggelse kan benyttes, som for eksempel det Deichmanske Bibliotek. Dette vil lette på presset om enten å måtte bygge for høyt eller for tett, sier Collett.
– Høyhus høyere enn den eksisterende høyblokka vil ha en betydelig siluettvirkning på byen som bryter med den rådende målestokk. Svære høyhus vil også lett bli et maktsymbol for Regjeringsmyndighetene, noe som ikke samstemmer med vårt ellers relativt milde sosialdemokrati. Både for tett og for høyt kan gjøre miljøet på bakkeplan både uoversiktlig og utrygt, avslutter han.

Maktsymbol. Ja, det er ikke nordmenn spesielt glade i. Slike bygg ville bidratt til en større symbolsk avstand mellom folket og staten. Som man i Oslo ville sett hver dag. Jeg ser ikke noen folkesjel i disse byggene selv om man kaller dem aldri så mye for Folkefjell. Nå mener jeg ikke at vi må ha bygg med Mariusmønster på, men mange av disse byggene har ingenting annet ved seg enn at de er glatte og upersonlige og kunne vært plassert hvor som helst i verden. Det er ikke bygg noen ville sørget over skulle de blitt revet senere.

Magnus Jørgensen, faglig leder for Urbanisme ved Rodeo arkitekter uttaler:

– Oppdraget var å belyse mulighetene i området gitt en rekke forutsetninger, så får man nå stille seg spørsmålet på nytt om disse var de rette forutsetningene. Vårt stalltips er at når det blir konkurranse om den faktiske utformingen vil kravene utnyttelsen være lavere og det blir begrensninger på høyde. Oslo er ikke Kuwait, avslutter han.

Dagbladet

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629