Bilde: Ett av forslagene som er utstilt i 22-juli-senteret. Forslagene er anonymisert.

Forslagene til nytt regjeringskvartal, utformet av syv håndplukkede arkitektfirmaer i skarp konkurranse, ble innlevert for få dager siden. De er nå utstilt i 22. juli-senteret i regjerningsbygget. I løpet av sommeren vil en jury plukke ut de to beste forslagene, og ut på høsten kommer Statsbygg til å velge hvilke av de to som får oppdraget. Y-blokka skal rives, mens Høyblokka skal bestå, slik at den danner referansebygget for de nye blokkene.

Det er ikke mye plass til rådighet for den nye bebyggelsen. De forskjellige forslagene viser da også en kompakt og høy bebyggelse som rager over omgivelsen, bortsett fra Høyblokka, som utgjør «målestokken» i kvartalet. Selv om de ulike forslagene er utformet på forskjellig vis, hefter det noe ensformig og monotont over arkitekturen. Det er så man får pustebesvær av den massive bebyggelsen. Her er man ikke i tvil om at området er invadert av en grå, byråkratisk ånd som er lukket om seg selv og sine prosesser.

Her skal alle departementene ligge, med til sammen 5000 ansatte. De blir som arbeidsmaur i en modernistisk maurtue, forhåpentlig effektiv i så henseende, men utilnærmelig og skremmende for menneskelige vesener. Hensynet til sikkerhet har vært utslagsgivende, for alle departementene. Derfor må de samlokaliseres og forenes i en trygg boble. Det sikreste ville jo være å bygge en bombesikker kuppel over hele kvartalet, men en slik form ville naturligvis bryte med den arkitektoniske monotonien i hele regjeringskvartalet.

Nettopp med tanke på sikkerhet er vel ikke et mulig angrep fra luften usannsynlig. Vi har sett det før, i New York, men det kan her ta andre former. Tanken om at samlokaliseringen av departementer vil gi en sikkerhetsmessig gevinst, er ikke helt overbevisende. For i ett samlet angrep kan hele statsadministrasjonen bli slått ut, mens en spredning av departementer vil bare ramme deler, slik at staten fortsatt er styringsdyktig.

Hvorfor alle departementene skal klumpes sammen på et særdeles trangt område, kan neppe bare skyldes behovet for økt sikkerhet og mer fleksibel kommunikasjon. Det virker snarere som om politikerne ønsker en mer konsentrert og myndig organisering av statsmakten, og da uttrykt gjennom en dominerende og monumental arkitektur. Slik er da også det nye regjeringskvartalet utformet i de syv konkurrerende forslagene. Det er en type maktorientert arkitektur som tenderer mot det autoritære.

Bortsett fra Høyblokka, som har blitt det arkitektoniske referansepunktet for de nye byggene, er det minimalt med tilpasning til den eksiterende bebyggelsen. Hele regjeringskvartalet kommer til å danne en skjermet, arkitektonisk enklave for makteliten, og det midt i et levende og pulserende bymiljø, som dermed blir utestengt fra statsadministrasjonens styre og stell. Riktignok er det åpninger og passasjer på grunnplanet, men den massive arkitekturen er allikevel fysisk avstandsskapende og lite integrerende. For det handler jo om sikkerhet på alle plan, bortsett fra det indre immunforsvaret.