Det nye regjeringskvartalet er ennå ikke helt fullført. Fortsatt mangler det noen sterile blokker før det arkitektoniske regjerings­prosjektet kan sette punktum. Men allerede står det høyblokker på geledd etter mal av den gamle høyblokka, som ble bygget i 1958 etter tegninger av arkitekt Erling Viksjø.

Den gamle høyblokka, som ble noe skadet under terror­angrepet 22. juli 2011, er nå pusset opp og troner i blokk­fellesskapet som et arkitektonisk forbilde til evig tid, selv om dens stilistiske kvaliteter for lengst har utgått på dato. I dag er regjerings­kvartalet et stort arkitektonisk byggeprosjekt, mange folk skal jobbe der, og regjeringen trenger armslag for å utarbeide en bærekraftig politikk.

Problemstillingen er om denne arkitekturen har et formuttrykk som kan inspirere til fri tanke og over­skridende ideer? Det er ikke vanskelig å se at denne regjerings­arkitekturen bare er tegnet med vinkelhake og formgitt med betong og glass. Jeg har ikke sett en krum linje eller et buet volum. Vinduene er rektangulære fra nederste til øverste etasje slik at de skaper en horisontal og vertikal linje­struktur i hele blokk­veggen. Man kan kalle det en arkitektonisk formalisme.

Hovedblokka ruver over Møllergata 19, sett fra Youngstorget. Foto: Document.

Vindustypene kan variere fra bygg til bygg, men alltid underordnet den horisontale og vertikale linje­strukturen, som tvangs­messig fremhever blokk­veggenes flate og upersonlige monotoni. All form­variasjon i denne regjerings­arkitekturen streber mot å oppfylle geometriens enkleste grep: rette linjer og 90 graders vinkler, samt fravær av ornamentikk, til tross for at den er skapt for mennesker. Tidligere tiders arkitektur prøvde alltid å implementere menneskelige følelser og tenkemåter i sine byggverk, som en human dimensjon.

I et slikt perspektiv representerer regjerings­arkitekturen et sen-modernistisk stadium, som viser at den ikke lenger kan tilby en menneskelig estetikk. Tar vi en kikk på den nye A-blokka, så fremtrer dens trekantede bygnings­kropp som et radikalt brudd med den rektangulære monotonien i de øvrige blokkene. Men selv om bygnings­formen er annerledes, følger vindus­veggene den samme horisontale og vertikale linje­strukturen som i de øvrige blokkene.

A-blokka, sett fra Johan Nygaardsvolds plass. Foto: Document.

A-blokkas trekantform har også en annen funksjon, nemlig å skape en slags arkitektonisk avslutning på regjerings­kvartalets blokk­bebyggelse mot nord. Visuelt sett synes ikke A-blokka å begrense noe som helst. Dens over­eksponerte glass­vegger gir inntrykk av at bygget er mer tenkt som et drivhus enn et kontorbygg. Ja, denne glass­arkitekturen kan like gjerne være et ideologisk drivhus der man fortsatt dyrker politiske ideer som har utgått på dato.

Glass som visuelt virkemiddel har vært et populært materiale blant modernistiske arkitekter. Le Corbusier anvendte det i ulike bygge­prosjekter som i større grad fremhevet den funksjonalistiske egenarten enn glassets lyskvaliteter. Huset var jo alltid en bomaskin. I regjerings­kvartalets blokk­bebyggelse er bruken av glass langt mer dominerende, uten at arkitekturen oppnår en større estetisk fylde.

A-blokka, sett fra Johan Nygaardsvolds plass, med det gamle Deichmanske bibliotek i bakgrunnen. Foto: Document.

Blokkenes strenge geometriske funksjonalisme har sterkere uttrykks­kraft enn det lysbærende glasset. Her hjelper det ikke å minimere effekten av sprossene, som i A-blokka, der bygnings­formens strenge geometri insisterer på sin egen matematiske logikk: Jeg er en blokk. Det er vel også derfor man nå har montert Pablo Picassos material­bilde «Fiskerne», som ble demontert fra Y-blokka da den ble revet.

Nå har den havnet på ytterveggen av A-blokka, ikke i en sentral plassering, men som et kunstnerisk blikkfang over inngangs­dørene i etasjen under. Plasseringen nederst i hjørnet av blokk­veggen minner om en frimerke­montasje, bare i feil hjørne av konvolutten. Det er en komisk kuratering, men funksjonell med tanke på alle de ansatte og besøkende som daglig passerer dette velkjente Picasso-verket. Her i rollen som et arkitektonisk frimerke.

Pablo Picassos materialbilde «Fiskerne», opprinnelig fra den revede Y-blokka, nå hengt opp på ytterveggen av A-blokka. Foto: Document.

Kunstnerisk utsmykking er egentlig et sentralt tema i regjerings­kvartalet, som blir ivaretatt og fordelt av et statlig fagorgan for kunst i det offentlige rom, under navnet KORO. Dette kunst­faglige organet «kuraterer, produserer, forvalter og formidler kunst i offentlige ute- og innerom over hele landet og i utlandet ved norske ambassader og konsulater.» Med tanke på det kunstfaglig omfattende ansvaret som er tildelt KORO, vil det ikke forundre meg om det var den etaten som fikk plassert Picasso-verket «Fiskerne» som frimerke på A-blokka.

KORO har også ansvaret for at Matias Faldbakkens stålrigg med tittelen «En opprett­holdelse» kommer på plass til rett tid. Planen er at Faldbakkens stålrigg skal plasseres sentralt i regjerings­kvartalet og avdukes 22. juli 2026. For øyeblikket er den pakket inn i hvit plast mens kunstneren finpusser riggen og spisser dens politiske budskap i skjermede omgivelser.

A-blokka, sett fra Johan Nygaardsvolds plass, sett i kontrast mot Trefoldighets­kirken og det gamle Deichmanske bibliotek i bakgrunnen. Foto: Document.

Oppsummerende har ikke den nye arkitekturen i regjerings­kvartalet gitt området et nyskapende løft. Høyblokkens utdaterte form­karakter og monotone veggdesign har ikke vært noe fruktbart forbilde. De visuelle speilings­effektene, som nå dominerer den nye blokk­bebyggelsen, fører til at regjerings­kvartalets arkitektur danner en lukket krets i byrommet. Muligheten for arkitektonisk dialog med de bygde omgivelsene har tydeligvis ikke vært ønsket. Selv om lovverket krever det. Regjerings­kvartalets arkitektur er egentlig regjeringens arkitektur. Det vil si en politisert arkitektur.

Kjøp Paul Grøtvedts bok! Kjøp e-boken her.