Aksjonister samlet ved Y-blokka i Oslo for å markere motstand mor riving. Foto: Naina Helén Jåma / NTB scanpix
Fortsatt pågår det en kamp om å frede Y-blokka i Regjeringskvartalet. Rivningsvedtaket blir stadig utsatt på grunn av ulike fremstøt for å hindre at denne i egentlig forstand trivielle og uinteressante betongbygningen med banale Picasso-tegninger blir revet.
Å rive Y-blokka er kulturvandalisme og en nasjonal skamplett, hevder rivningsmotstanderne, og politikerne skjønner ikke det dugg av hvilke historiske og kunstneriske verdier arkitekt Erling Viksjø og Pablo Picasso har implementert i dette byggverket.
Når nå Y-blokka står for fall er det ikke måte på hvor mange unike og verdifulle kvaliteter denne bygningen er i besittelse av. I fjor kom endog riksantikvaren Hanna Geiran på banen, og markerte seg som en klar rivningsmotstander. I høringsuttalelsen tillot hun seg enda å påstå at en rivning av Y-blokken vil medføre det største kulturminnetapet i Norge etter 1945. Nå er det mye som har blitt revet av arkitektoniske verdier i Norge etter 1945, og man trenger ikke å gå langt hverken i geografi eller tid for å vise at riksantikvaren er helt på jordet.
Det er mulig Hanna Geiran ikke har hørt om «Empirekvartalet», men det var et område med bebyggelse i utsøkt empire-stil (tidlig 1800-tallsarkitektur), som fra 1954 til 1962 ble revet for å gi plass til et nytt regjeringskvartal, hovedsakelig bestående av Høyblokk og Y-blokk. Å omtale rivningen av Y-blokka som et større kulturminnetap enn raseringen av «Empirekvartalet» tyder på at riksantikvaren mangler både faglig dømmekraft og historiekunnskap. Det er jo fatalt for en fagperson i hennes stilling, som har det øverste ansvar for forvaltningen av landets kulturminner og kulturmiljøer.
Denne mangelen på faglig innsikt og historisk kunnskap er også svært utbredt blant rivningsmotstanderne. Viksjøs arkitektur skrytes opp til det geniale, på nivå med Pablo Picassos historiske berømmelse, skjønt Pablo bare har levert noen tegneriske plattheter. Selv om Y-blokka er formgitt i sandblåst betong og dermed har gitt veggene en ru og røff overflate, preges den arkitektoniske strukturen av stilløs modernisme. Viksjøs arkitektur i regjeringskvartalet har et tidstypisk og forflatet formuttrykk som var noe nytt i norsk sammenheng, men også fremmedartet. Den utstrålte kulde og ensformighet, en type inhuman arkitektur som har vært populær i totalitære regimer.
Med tanke på arkitekturens utstråling i bymiljøer med store befolkningskonsentrasjoner er det livsviktig at ny bebyggelse skaper varme, sosial omtanke og historisk tilhørighet. Y-blokka mangler disse kvalitetene, og bør rives så fort som mulig. Det merkelige er at mange av rivningsmotstanderne er miljøbevisste og sosialt engasjerte, men de er hjernevasket av en politisk radikal estetikk som setter kunsten høyere enn alt annet. Selv et dårlig arkitektonisk byggverk signert Erling Viksjø vil for dem alltid være et stykke høyverdig kunst, og som kjent så trumfer kunsten alt.
På den annen side, om Y-blokka blir revet, så må vi regne med at den nye bebyggelsen blir like traurig og estetisk usmakelig. Plantegningene foreligger og den ufølsomme speilglassarkitekturen dominerer i høyde og volum, som om den er skapt for programmerte byråkrater uten menneskelig omtanke. Av den grunn burde man kanskje frede Y-blokka, men la oss heller satse på at de fleste i regjeringskomplekset jobbet fra hjemmekontor, da kunne man rive begge blokkene og forvandle tomtearealet til et vakkert parkområde for byens befolkning.
Kjøp boken til Kjell Skartveit her!
