Kultur

Regjeringen går inn for at Høyblokka i regjeringskvartalet blir stående og at Y-blokka (bildet) rives. Kunsten av Picasso og Nesjar på Y-blokka blir bevart. Det er ikke alle enige i og de godtar ikke vedtaket. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB scanpix

Det har vært stor uenighet om rivingen av Y-blokka i regjeringskvartalet der Picassos tegninger er preget inn i betongveggen. Mange har engasjert seg for bevaring, men nå er det endelig bestemt at blokka skal rives. Dermed skulle man tro at rivningsmotstanderne innså nederlaget og roet seg, men slik gikk det ikke. Forleden marsjerte 1.500 protestanter fra Y-blokka til Stortinget med krav om at statsminister Erna Solberg måtte ta grep og endre vedtaket om rivning.

Nå hadde ikke de oransjekledde protestantene så mange pressmidler å rutte med, bortsett fra antallet deltagere, men en av de protesterende kunstnerne ville ikke gi seg. Etter å ha grublet en stund fikk han den fikse ide at kunstnerne burde samle seg i en massiv boikott mot å delta i utsmykningen av det nye regjeringskvartalet. Å huttetu for en skremmende tanke og et mulig skrekkscenario. Tenk et flunkende nytt regjeringskvartal uten norsk kunst på vegger og grønne plener. Regjeringen kommer til å krympe seg av skam.

Men hva med de mange norske kunstnere som allerede har sett for seg at de i årevis kunne tjene til livets opphold på fete oppdrag fra staten. Utsmykning av regjeringskvartalet kunne ha blitt et lukrativt eventyr med verker på høyt nivå, men her setter boikotten en bastant bom for drømmene. Kunstneren Jan Christensen som klekket ut denne opprørske ideen, tenkte neppe over konsekvensene, i alle fall ikke på egne vegner. For det er høyst usannsynlig at en så middelmådig kunstner ville fått noe som helst oppdrag i regjeringskvartalet.

Bortsett fra et større oppslag i Klassekampen der Christensen «Maner til kunstnerboikott», er reaksjonene i kunstmiljøet ganske lunkne. Avisen har intervjuet styreleder Ruben Steinum i Norske Billedkunstnere (NBK), som har 3000 medlemmer. Han synes ikke en kunstnerboikott vil bidra til en mer utstrakt bruk av kunst i samfunnet, snarere det motsatte. Heller ikke KORO (Kunst i offentlig rom), som vil være rådgiver ved en utsmykning av regjeringskvartalet, tenner på Christensens boikottaksjon. På den annen side er både NBK og KORO prinsipielt motstandere av at Y-blokka skal rives.

Det er tydelig at Jan Christensen får liten støtte for sin kunstnerboikott. Man skjønner jo hvorfor, næringsvettet er sterkere enn idealismen hos kulturfolket, og statens pengesekk er alltid åpen for kunstnere som logrer på den rette måten. Et nei til utsmykning kan raskt bli ris til egen bak. Dessuten ville en slik boikottaksjon trolig bare føre til at hele regjeringskvartalet ble utsmykket av utenlandske kunstnere med langt større prestisje og kvalitetsbevissthet. Tenk hvor mange Picassoer vi da kunne ha importert, men forhåpentlig ikke montert i en så kjønnsløs og traurig betongarkitektur.

Ja, jeg støtter gjerne Jan Christensens utilsiktede boikott av norske kunstnere til det nye regjeringskvartalet, men vi bør allikevel være forsiktige med å taue inn utenlandske arkitekter. Se bare på det nye Munchmuseet og Nasjonalmuseet, to heslige bygninger som tilfører hovedstaden en helt ny type av visuell ondskap. Dette er ikke byggekunst, snarere anti-arkitektur. Det er den slags byggverk kunstnerstanden burde aksjonere mot og ikke boikotte utsmykningen av et nytt regjeringskvartal. Noe sier meg at kunstnerstanden ikke akkurat hører til de kvikkeste i klassen. På fransk finnes en mindre flatterende karakteristikk: «bête comme un peintre» – på norsk: dum som en maler.

Kjøp Halvor Foslis nye bok her!