Kultur

Da Jørn Holme forlot stillingen som sjef for PST og gikk over i jobben som Riksantikvar, tenkte jeg at det var en naturlig overgang. I PST hadde han ansvaret for å ivareta rikets sikkerhet, og etterforske og forebygge trusler mot Norges interesser, mens han som Riksantikvar har fått jobben med å forsvare og forhindre at viktige nasjonale kulturverdier blir ødelagt. Metodene og strategiene er nok forskjellige, men målet er i hovedtrekk det samme, å forsvare og beskytte våre nasjonale interesser og verdier.

Nå er det ikke så mye informasjon som havner i offentligheten fra denne jobben heller, men Riksantikvar Holme presenterte allikevel sist uke et viktig strategisk dokument for bevaring av historiske viktige bymiljøer. I årenes løp har vi sett hårreisende raseringer av småbymiljøer rundt omkring i Norges land. Ikke bare rives vakre, bevaringsverdige bygninger og autentiske miljøer, men de byttes også ut med skrekkeksempler av en stygg og malplassert arkitektur. Det virker som om den historisk viktige kulturarven vår må utraderes så fort som mulig.

Det er å håpe at dette strategidokumentet vil kunne bremse noe av denne tankeløse kulturvandalismen. Den historiske verdifulle bebyggelsen må selvsagt skjermes. Og det på to måter. For det første må man stanse rivningen av bevaringsverdige hus, for det andre kreve at nye bygg må tilpasse seg den eksisterende byggeskikken. Riksantikvaren betoner særlig det med tilpasning, at den nye arkitekturen må ta hensyn til de naturgitte forhold og områdets historisk, etablerte byggeskikk.

Riksantikvaren innskjerper her de perspektiver som allerede er lovfestet i Plan- og Bygningslovens § 29-2, men nå poengtert og spesifisert i retning av tilpasning mellom gammelt og nytt. Selv om de fleste kommuner har implementert denne paragrafens juridisk bindende krav i sine kommuneplaners bestemmelser, blir de alltid feid til side. Det virker som om saksbehandlere og politikere har et hat til alt som smaker av kulturarv, og omfavner det nye, uansett hvordan det ser ut. Det er bare utvikling og fremskritt som teller, og da må fortidens kultur vike.

Men arkitektene er også opphengt i dette fortidshatet. De må bygge noe nytt, som er tidsriktig, til tross for at det de tegner nå er rene kopier fra funksjonalismen på tidlig 1900-tall. Det er noe komisk over dagens arkitekter og deres maniske trang til å skape noe unikt og annerledes, skjønt det de presterer synes være produsert på samlebånd. Uten tvil drar arkitektene på en forskrudd selvforståelse som går kunstnerne en høy gang. Samme hva de tegner så er det et enestående verk, som ikke kan eller må tilpasse seg noe som helst.
Nettopp Riksantikvarens innskjerpede krav om tilpasning vil nok falle arkitektene tungt for brystet. Kravet om tilpasning betyr at arkitektene nå må innordne seg og spille på lag med den stedsspesifikke byggeskikk. Dermed ikke sagt at de fortsatt vil kunne kopiere hundre år gamle blokker og høyblokker til bruk i mindre sårbare miljøer, gjerne i utkantstrøk. Men da er det jo svært få som får sett deres banale og intetsigende arkitektur.

Til tross for at arkitektene ser på seg selv som eleverte, skapende individer, er det jo merkelig at ingen kan nevne navnet på en eneste norsk samtidsarkitekt. Forfattere, kunstnere og musikere derimot, kjenner folk mange av. Arkitektene er like anonyme og intetsigende som deres egne blokker. Derfor blir den slags heller ikke skrevet om eller diskutert, temaet er uttømt på et blunk, og ender opp i en debatt om hva som er stygt og pent. Og på det punkt er menigmann like kvalifisert, som arkitekter, til å vurdere uttrykkskarakteren i en bygning.

La meg avslutte med et sitat av tidligere redaktør i «Arkitektnytt», Gaute Brochmann, som selv er arkitektutdannet. Han har skrevet klokt og utfordrende om arkitektenes usynlighet og selvhøytidelighet, og mere til, i en artikkel på Ytring NRK «Den store arkitektbløffen» (20/8, 2016) :

«Det er ganske rart, for jeg representerer her en yrkesgruppe med over gjennomsnittet høye tanker om seg selv. Og det er utrolig dumt. Av den enkle grunn at det bygges mye stygt i Norge. Hvilken bedre måte å unngå dette på, enn at faglighet og folkelig fornuft kunne brytes med hverandre i offentligheten.».

 

Bildet: Tverrfjellhytta, Snøhetta