Møtet i Norsk Redaktørforening er i gang mens jeg går opp i skogen. Men i dag handler det om langt mer enn Hans Rustad og Document: Det handler om hvem som skal få definere sannheten – og hva det skal være lov å si i Norge. Det ser vi ikke minst i saken om Anne Kalvig.
Hvem forsvarer kvinnene?
Elin Floberghagen, generalsekretær i Norsk Presseforbund, fløy i flint da vi republiserte Anne Kalvigs tekst, som Rogalands Avis ble felt i PFU for.
Vi publiserte den med åpne øyne.
Kalvig er en av de kvinnene som har våget å si ifra om konsekvensene av transideologien. Hun insisterer på noe som inntil ganske nylig var selvsagt: Kvinner er kvinner. De har rett til egne rom, egen idrett og en virkelighetsbeskrivelse som tar utgangspunkt i biologisk kjønn.
For dette er hun blitt marginalisert. Det er derfor teksten hennes er viktig. Jeg ser Anne Kalvig som en slags moderne Camilla Collett. Hun står opp for kvinner på et tidspunkt hvor det faktisk krever mot. Hvem skal la kvinner komme til orde hvis slike som Kalvig blir ekskludert?
Da må noen påta seg oppgaven. Vi trodde det norske samfunnet handlet om å beskytte de svake. Men nå ser vi en ideologi som forlanger at kvinner skal gi fra seg både rom og definisjonsmakt. De som protesterer, risikerer å bli stemplet og ekskludert. Det er ikke en abstrakt diskusjon.
Jeg har lesbiske i min egen familie som forteller at transidentifiserte menn dukker opp på sosiale kvelder og forlanger å bli behandlet som kvinner også i intime sammenhenger. Hvor går grensen? Og hvorfor er det blitt så vanskelig å stille spørsmålet?
PFU setter grensene
Det mest alvorlige er at det ikke bare er aktivister som reagerer. Institusjonene gjør det samme. PFU har felt Rogalands Avis for Kalvig-teksten. Da Document republiserte den, reagerte generalsekretæren i Norsk Presseforbund kraftig.
Dermed handler saken plutselig om noe langt større. Hva skal det være lov å mene og fortsatt få være en del av det gode selskap?
Dette spørsmålet møter Document nå også i Norsk Redaktørforening. Under Debatten på NRK ble det sagt at Document ikke er sannhetssøkende. Dét var en avslørende formulering. For hvem avgjør hvem som er sannhetssøkende?
Det vi har sett rundt Documents medlemskap i Norsk Redaktørforening, er en arroganse og hybris jeg ikke tidligere har sett så destillert i norsk presse.
Det virker som om enkelte redaktører mener at deres oppfatning av verden ikke bare er én oppfatning blant flere. Den er selve sannheten. Dermed blir uenighet noe annet enn uenighet. Den blir et moralsk avvik.
«Recant!»
Document har dekket utviklingen i USA tett i ti år. Vi har sett hvordan det offentlige rommet der ble delt mellom to virkelighetsoppfatninger. Nå har konflikten kommet hit. Reaksjonene på Skogpodden viser det.
Budskapet til oss synes å være: Gjør bot. Innrøm at dere tok feil. «Recant!», som man sier på engelsk, og som betyr: «Trekk ordene tilbake!» Men vi kommer ikke til å falle på kne.
Hvis konsekvensen er at Redaktørforeningen ikke lenger vil ha oss som medlem, er det deres valg. Vi ber bare om retten til å være uenig, og til å ytre vår egen mening.
De ville ikke høre
Dette er ikke nytt. Vi publiserte nylig et leserinnlegg fra en mann som i sine yngre dager hadde deltatt i demonstrasjoner mot Carl I. Hagen. Han skulle være med og kaste egg. Men noe skjedde. Han oppdaget at de som nektet andre å komme til orde, var nettopp eggkasterne. Og de ville ikke høre hva Hagen hadde å si. De ville overdøve ham og pepre ham med råtne egg. Dét forandret den unge mannens syn på saken.
Det finnes en forbindelseslinje her.
Når mennesker ikke lenger vil møte meninger med argumenter, men i stedet vil utestenge menneskene som fremfører dem, har man forlatt den åpne samtalen. Det er nettopp derfor Kalvig-saken er så viktig. Man behøver ikke være enig med Anne Kalvig. Poenget er at hun må få lov til å ytre seg. Og leserne må få lov til å lese det og gjøre seg opp sin egen mening.
De gamle portvaktene
På 1970-tallet brøt de radikale forfatterne inn og forandret det norske ordskiftet. Profil-kretsen satte dype spor. Senere kom generasjoner av akademikere opplært i postmoderne teori.
De lærte at språket har makt i seg. Etter hvert fikk de selv makten over språket. Men noe har forandret seg.
De gamle mediene kontrollerer ikke lenger offentligheten. Folk kan publisere selv. Podkaster, alternative medier og sosiale medier har sprengt portene. Stadig flere finner sine egne kanaler. Det er bra. Det betyr større variasjon.
Likevel sitter presseorganisasjonene igjen med forestillingen om at de kan bestemme hvor grensene går for hva det er legitimt å si. Men dét går ikke lenger.
Sannheten kan være ubehagelig
Virkeligheten forsvinner ikke fordi man nekter å omtale den. Det gjelder kjønn. Det gjelder innvandring. Det gjelder islam. Det gjelder barnevernet. Og det gjelder pressen selv.
Sannheten kan være ubehagelig. Den kan støte. Den kan gjøre mennesker rasende.
Men alternativet er mye verre.
Et samfunn hvor institusjonene bestemmer hvilke sannheter som kan uttales, beveger seg i en farlig retning. Jeg kommer selv fra sekstiåtter-generasjonen. Og det er interessant å oppdage, så mange år senere, at det som gir fast grunn under føttene når institusjonene svikter, er noe langt eldre, som vi i sin tid lærte på skolen: Du skal frykte Gud mer enn mennesker.
Hvis samfunnet slutter å gjøre dét, og i stedet opphøyer seg selv til den aller høyeste autoritet, åpner det døren for tyranniet.
Derfor avslutter jeg annerledes i dag. Ikke med «Guds fred», men med ordene:
Hellige oss i sannhet. Ditt ord er sannhet.
Det er sannheten vi må etterstrebe. Og leve etter.
Takk for all støtte! Dere er enestående!
Dette er en tilrettelagt tekst fra en transkripsjon av Skogpod datert 25.09.26, og som sådan er den typisk for stilen og tankemønsteret.
