Jeg har fulgt debatten om Hans Rustad og medlemskapet hans i Norsk Redaktørforening, og må innrømme at jeg synes hele saken begynner å bli ganske absurd.

Aftenposten skriver selv at Rustad ikke kom inn i Redaktørforeningen fordi han hadde «de rette meningene», og at han heller ikke kan kastes ut fordi han har «de gale».

Bra.

Men da sitter jeg igjen med et ganske åpenbart spørsmål:

Hvorfor har medlemskapet hans overhodet blitt et så stort problem?

Jeg forstår selvfølgelig den formelle begrunnelsen. Dette skal handle om redaktøransvar, presseetikk, sannhetssøken og forpliktelsene som følger med medlemskapet.

Men jeg synes det blir for enkelt å gjemme hele denne debatten bak disse formuleringene uten samtidig å stille det langt mer ubehagelige spørsmålet:

Hvor mye av reaksjonen handler egentlig om presseetikk og hvor mye handler om at Hans Rustad sier ting og beskriver verden på en måte som svært mange i det etablerte redaktørmiljøet misliker sterkt?

For hvis et stort norsk redaktørmiljø, som ellers snakker varmt om mangfold, ikke klarer å forholde seg til én redaktør som utfordrer det rådende verdensbildet, uten at redaktører melder seg ut i protest og andre ønsker medlemskapet hans vurdert, da synes jeg vi har et langt mer interessant problem enn Hans Rustad.

Da har vi et problem med meningsmangfoldet.

Hva slags mangfold er det egentlig dersom vi gjerne kan være forskjellige  så lenge vi tenker omtrent likt?

Tre Morgenbladet-redaktører har meldt seg ut av Norsk Redaktørforening i protest mot at Rustad fortsatt er medlem. Også en redaktør i Avisa Nordland har meldt seg ut. Og Aftenposten mener nå at medlemskapet hans må vurderes på nytt.

Jeg synes faktisk dette bør få norsk presse til å se litt kritisk på seg selv.

For sett utenfra kan det begynne å ligne et miljø hvor toleransen for virkelig avvikende perspektiver er betydelig mindre enn selvbildet tilsier.

Jeg opplever som leser at svært mye av den etablerte norske pressen betrakter store kultur- og verdipolitiske spørsmål gjennom ganske like briller.

Det er min vurdering ikke noe jeg presenterer som et statistisk faktum.Men jeg tror mange lesere kjenner igjen følelsen:

Har du lest Aftenpostens perspektiv på en stor verdipolitisk sak, opplever du ikke nødvendigvis at du møter et radikalt annerledes verdensbilde når du åpner flere av de andre store etablerte avisene.

Og så har vi eierskapet. Schibsted eier blant annet Aftenposten, VG, E24, Bergens Tidende og Stavanger Aftenblad.

Jeg vet selvfølgelig at disse avisene har egne ansvarlige redaktører og redaksjonell uavhengighet. Jeg påstår ikke at noen konsernsjef sitter og sender ut dagens politiske fasit.

Men når så mye mediemakt samtidig er samlet hos store eiere, synes jeg behovet for reelt perspektivmangfold blir enda viktigere.

Forskjellige logoer er ikke nødvendigvis det samme som forskjellige perspektiver.

Jeg var selv abonnent på Aftenposten i mange år. Til slutt sluttet jeg, det var ikke fordi jeg ikke tåler å lese mennesker jeg er uenig med. Tvert imot det er nettopp det jeg ønsker.

Men jeg opplevde etter hvert at jeg altfor ofte visste hvilket perspektiv jeg kom til å møte i mange av de store kultur- og verdipolitiske spørsmålene.

Jeg er konservativ kristen og befinner meg politisk på høyresiden. Jeg kjenner meg ikke igjen i merkelapper som «høyreekstrem», «fascistisk» eller «nazistisk», begreper som jeg mener altfor lett trekkes inn når høyresiden diskuteres og grensene mellom konservatisme, populisme og faktisk ekstremisme blir uklare.

Og her finnes det et paradoks jeg skulle ønske mediene reflekterte mer over.

Hva om jeg konsekvent begynte å omtale Aftenposten som «venstreekstrem» hver gang avisen publiserte noe jeg oppfattet som svært progressivt?

Dere ville selvfølgelig – og med rette – spurt:

Hva er det konkret som er ekstremt?

Nettopp. Burde ikke den samme språklige disiplinen gjelde andre veien?

Det må være mulig å være konservativ, liberal, sosialist, kristen, sekulær, nasjonalkonservativ eller sosialdemokrat og fortsatt være en selvfølgelig deltaker i det demokratiske ordskiftet.

Vi trenger å kunne være dypt uenige uten å plassere hverandre utenfor det demokratiske fellesskapet.

Og dersom vi først skal diskutere hvilke redaktører som holder presseetisk mål, finnes det allerede en langt mer konkret målestokk:

PFU.

Der vurderes faktiske publiseringer og konkrete presseetiske handlinger. NRK har enkelte år ligget helt i toppen av fellingsstatistikken. Document har også blitt felt og skal selvfølgelig kritiseres når de bryter god presseskikk.

Men ingen ville av den grunn hevde at NRKs redaktører ikke lenger hører hjemme i det redaktørstyrte fellesskapet. Det er nettopp dette skillet jeg mener er så viktig:

Vurder journalistikken etter journalistiske og presseetiske standarder  ikke etter hvor behagelig redaktørens verdensbilde oppleves for kollegene.

Hvis Document publiserer uriktige opplysninger: Dokumenter det og korriger dem. Hvis Document bryter Vær Varsom-plakaten: Fell dem. Hvis Hans Rustad fremsetter påstander som ikke tåler faktasjekk: Imøtegå ham.

Hvis han bruker karakteristikker andre finner groteske: Kritiser dem. Men la oss ikke late som om den prinsipielle problemstillingen forsvinner bare ved å si:

«Dette handler selvfølgelig ikke om meningene hans.»

Det er nettopp dét jeg mener norsk presse burde tørre å undersøke hos seg selv.

For hva skjer dersom grensene for «ansvarlig» journalistikk gradvis begynner å sammenfalle med grensene for hvilke politiske og kulturelle oppfatninger flertallet i journalist- og redaktørmiljøet oppfatter som respektable?

Da trenger ingen eier å sende ut et rundskriv. Ingen trenger å bestemme hva redaktørene skal mene.

Ensretting kan også oppstå fordi et miljø over tid utvikler ganske like oppfatninger av hvilke spørsmål som er viktige, hvilke perspektiver som er legitime, og hvilke standpunkter som befinner seg utenfor det gode selskap.

Det er nettopp derfor jeg synes denne saken er så interessant. Norsk Redaktørforening skriver selv at den skal favne bredt, og at den ikke skal være et meningspoliti.

Flott.

Da er dette kanskje øyeblikket hvor det prinsippet faktisk blir satt på prøve. For meningsmangfold er veldig enkelt når man diskuterer med mennesker man stort sett er enig med. Det er først når noen sier ting man virkelig misliker at vi finner ut hvor mye meningsmangfold vi faktisk tåler.

Og jeg synes derfor Vebjørn Selbekks innlegg i Aftenposten er interessant. Han argumenterer for at Redaktørforeningen må tåle et medlem som Hans Rustad, og advarer om at en eksklusjon kan styrke forestillingen mange allerede har om en ensrettet norsk presse.

Jeg synes det er et spørsmål norsk presse bør ta på alvor ikke avfeie. For kanskje burde de etablerte mediene være mer nysgjerrige på hvorfor alternative medier faktisk har fått et publikum.

Alternative medier har selvsagt ikke alltid har rett- de er heller ikke hevet over enhver kritikk.

Men kanskje fordi en del mennesker opplever at de finner perspektiver og spørsmål der som de ikke finner i den etablerte pressen.

Jeg kom også til å tenke på Gro Harlem Brundtlands mye omtalte formulering:

«Vi er i ferd med å miste kontroll over hva folk blir fortalt.»

Jeg kjenner sammenhengen sitatet ble sagt i og bruker det ikke som bevis på at Gro ønsket politisk kontroll over mediene.

Men formuleringen har fått en ganske interessant klang i vår tid.

For ja – de tradisjonelle mediene har mistet mye av kontrollen over hva mennesker får tilgang til av informasjon.

Og kanskje er ikke det bare negativt.

I dag kan jeg lese Aftenposten.

Jeg kan lese Document.

Jeg kan lese Klassekampen og Dagen.

Jeg kan lese norske og utenlandske medier.

Jeg kan gå direkte til offentlige dokumenter, statistikk, rapporter og forskning.

Og så kan jeg gjøre noe ganske grunnleggende i et demokrati:

Jeg kan tenke selv.

Jeg trenger ikke at Hans Rustad forteller meg hva jeg skal mene.

Men jeg trenger heller ikke at Aftenposten gjør det.

Jeg vil ha argumentene.

Jeg vil ha motargumentene.

Jeg vil lese mennesker jeg er enig med  og mennesker jeg mener tar fullstendig feil.

Og så vil jeg trekke min egen konklusjon.

Det er derfor jeg reagerer så kraftig på denne saken.

Hvis et stort miljø av norske redaktører ikke klarer å forholde seg til én Hans Rustad blant alle de andre, uten at hans plass i fellesskapet blir et eksistensielt problem, da står det etter min mening jaggu meg dårligere til med meningsmangfoldet i Norge enn norsk presse liker å tro.

For demokrati viser ikke sin styrke når alle er enige. Det viser sin styrke når mennesker med fundamentalt forskjellige verdensbilder fortsatt klarer å sitte rundt det samme bordet.

Hans Rustad må tåle knallhard kritikk.

Document må tåle PFU.

Aftenposten må tåle kritikk.

Konservative må tåle progressive.

Og progressive må tåle konservative.

Det må gå begge veier.

Ellers er «mangfold» bare et fint ord vi bruker om mennesker som er forskjellige på alle mulige måter bortsett fra i meningene sine.

Og da synes jeg norsk presse bør stille seg selv ett ganske enkelt spørsmål:

Hvor mye meningsmangfold tåler vi egentlig når noen faktisk mener noe annet enn oss?

Birgit Lie Haugen