Kommunikasjonsrådgiver Svein Tore Bergestuen forsøker å legitimere et spesifikt politisk-moralsk ståsted som kriterium for medlemskap i Redaktørforeningen. Hadde han en oppdragsgiver?

Bergestuen har skrevet brev til Redaktørforeningen der han uttrykker sterk misnøye med at Hans Rustad og Document får lov til å være med.

Bergstuen skal ha ros for å bruke mange ord på å gå rundt grøten. Brevet hans inneholder riktig nok eksempler, henvisninger og sitater, men det avgjørende mangler: en konkret, prinsipiell dokumentasjon på at Hans Rustad eller Document har opptrådt på en måte som gjør medlemskap i Norsk Redaktørforening uforenlig med foreningens formål.

Det Bergestuen gjør, er noe annet. Han forsøker å flytte spørsmålet fra presseetikk til institusjonell lojalitet. Det holder ikke at Document kan vurderes etter Vær Varsom-plakaten, behandles i PFU og kritiseres for enkeltpubliseringer. Bergestuen vil at Redaktørforeningen skal vurdere Documents samlede holdning, tone, temaer, miljøkontakt og kritikk av de etablerte mediene som et medlemsproblem i seg selv.

Når man jobber med kommunikasjon, lærer man raskt hvordan slikt gjøres. Man pakker interesser inn som prinsipper, vinklinger inn som objektivitet og assosiasjoner inn som argumenter. Bergestuens brev er et skoleeksempel. Han trenger ikke bevise at Document har brutt med redaktøransvaret i noen presis juridisk eller presseetisk forstand. Det holder å plassere Document nær nok ord, temaer og miljøer leseren er ment å reagere negativt på. Mange slike insinuasjoner gir et selvforsterkende helhetsinntrykk, selv om de hver for seg er feil.

Mengden ord, samtidig med fravær av faktisk substans, viser at Bergestuen har en svak sak, der han forsøker å legitimere et politisk-moralsk ståsted som kriterium for deltakelse.

Svein Tore Bergestuen (t.v.) under Pressens Spørretime. I debattpanelet: (f.v.): Helge Lurås (iNyheter), Gard Steiro (VG), politietterforsker Ole Magnus Danielsen, som henla Shada-saken i 2019, Danby Choi (Subjekt), og Solveig Husøy fra Norsk redaktørforening (utenfor bildekanten). (Videostillbilde: Pressens Hus)

Særlig tydelig blir dette i bruken av remigrasjonskonferansen og nazi-assosiasjonene. Spørsmålet blir ikke lenger om Document har publisert noe uriktig, brutt konkrete presseetiske normer eller sviktet redaktøransvaret i en bestemt sak. Spørsmålet blir hvem Rustad har vært i nærheten av, hvilke temaer Document dekker og hvilke negative assosiasjoner og følelser Bergestuen kan få dette til å utløse.

Det er ikke et presseetisk argument. Det er skyld ved assosiasjon, fremført som moralsk overlegenhet.

Dersom pressen ikke kan omgås kontroversielle personer og miljøer i utførelsen av sitt oppdrag, hvordan skal den da dekke dem? Og dersom det å gi spalteplass, stille spørsmål, intervjue, utfordre eller la ubehagelige perspektiver komme til orde, i seg selv blir definert som legitimering, er man ikke lenger opptatt av journalistikkens samfunnsoppdrag. Da er man opptatt av grensevokting.

I stedet for å vise nøyaktig hvor Document har brutt med redaktøransvaret på en måte som skiller dem prinsipielt fra annen redaktørstyrt presse, bygges det en stemning: Se hvem de omtaler. Se hvilke temaer de berører. Se hvilke miljøer som befinner seg i nærheten. Dermed skal mistanken gjøre jobben argumentasjonen ikke klarer.

Det mest avslørende i brevet er at Bergestuen selv sier at dette ikke først og fremst handler om antall PFU-fellelser eller konkrete brudd på Vær Varsom-plakaten. Han vil ha en bredere vurdering av Documents «samlede redaksjonelle praksis». Det høres prinsipielt ut, men åpner i realiteten for en langt mer politisk vurdering: Er Document tilstrekkelig lojal mot institusjonene, mot pressens selvbilde og mot de etablerte medienes forståelse av sin egen rolle?

Her ligger sakens kjerne. Bergestuen forsøker å gjøre mistillit til etablerte medier til et presseetisk problem. Også dersom den er fortjent. Men en fri presse har ikke som oppgave å beskytte tilliten til pressen som institusjon. Den har som oppgave å søke sannhet, stille kritiske spørsmål, utfordre makt og publisere også det som er ubehagelig, upopulært eller sosialt risikabelt. Tillit er noe pressen må gjøre seg fortjent til, ikke noe Redaktørforeningen skal beskytte gjennom medlemskontroll. Hvis man ikke kan kritisere, kan man heller ikke forbedre.

Det er også verdt å merke seg rollen Bergestuen skriver fra. En kommunikasjonsrådgiver er ikke en uavhengig sannhetssøker, men en profesjonell aktør som arbeider med språk, vinkling, innramming og interesseformidling. Det gjør ham ikke diskvalifisert fra å mene noe om pressen.

Men det gjør det nødvendig å lese brevet hans som nettopp kommunikasjon: et forsøk på å forhåndsdefinere rammen, problemet og den moralske posisjonen før selve spørsmålet skal avgjøres. Altså ønsker han å innsnevre spørsmålet til om Document etterlever hans egne politiske og moralske smakspreferanser.

Da klinger det hult når han opptrer som om han står utenfor interessekampen og nøytralt kan avgjøre hvilke redaktører som er tilstrekkelig sannhetssøkende. Nøkkelordet er søkende, ikke definerende. Ingen redaktør, kommunikasjonsrådgiver eller presseorganisasjon eier sannheten på vegne av offentligheten.

Hovedstrømsmedienes problem er nettopp at de altfor ofte forsvarer seg selv som institusjon, som om retten til å operere var begrunnet i egen eksistens. Det koster integritet å holde seg inne med status quo, å unngå å tråkke feil mennesker på tærne, å bevare tilgang til intervjuobjekter, lekkasjer og informasjon fra det samme systemet pressen er ment å granske. Når pressen blir mer opptatt av å legitimere systemet enn å utfordre det, beveger vi oss inn i Pravda-territorium.

Bergestuen beskylder i realiteten Document for å bedrive det resten av den redaktørstyrte pressen også gjør: hard vinkling, selektiv kildebruk, spekulative koblinger og saker som ikke alltid står seg like godt i ettertid. Shada-saken kan kritiseres, men den er ikke åpenbart dekket på en måte som prinsipielt skiller seg fra mange av scoopene vi har sett fra VG, Dagbladet, NRK og andre, også saker som senere har vist seg å være tynnere, mer misvisende eller langt mindre oppsiktsvekkende enn først presentert. Forskjellen synes ikke å være metode, men politisk og institusjonell plassering.

Pressens særstilling er ikke gitt for at redaktører skal ha en beskyttet koseklubb. Den er legitimert av samfunnsoppdraget: å stille kritiske spørsmål, utfordre makt, undersøke vedtatte sannheter og gi rom for perspektiver som ellers lett skyves ut. Et fungerende demokrati fordrer at den fjerde statsmakt faktisk gjør jobben sin.

Når pressen slutter å utfordre og i stedet bruker sin posisjon til å vokte grensene for hva det er akseptabelt å spørre om, endrer særstillingen karakter, med mottoet «Hit, men ikke lenger, og bare om nødvendig for ikke å tape ansikt». Da handler det ikke lenger om pressefrihet som vern for offentligheten, men om privilegier for dem som allerede er innenfor.

Beskyttelsen er fortjent og nødvendig når den brukes til å granske makt og opplyse. Den blir et privilegium når den brukes til å beskytte makt mot ubehagelige spørsmål.

Dersom Redaktørforeningen skal begynne å vurdere medlemskap ut fra politisk ubehag, kontroversielle temaer, miljøkontakt eller hvorvidt en redaktør uttrykker mistillit til etablerte institusjoner, er det ikke presseetikken som forsvares. Da forsvares et laug.

Et kartell som beskytter egne grenser mot uønskede stemmer og meninger i egne rekker, bør ikke forveksles med en fri og uavhengig presse.

Dersom Redaktørforeningen skulle ønske å kaste ut Rustad på dette grunnlaget, har den ettertrykkelig bevist at den ikke vokter pressefriheten, men seg selv. Da er den ikke en pådriver for en fungerende fjerde statsmakt, men en særinteressegruppe for dem som allerede sitter innenfor – og dem som skal beskyttes, grunnet politisk preferanse, samrøre og inntektsmuligheter.

Et fungerende demokrati trenger ikke flere portvoktere. Det trenger redaktører og journalister som tør å tråkke utenfor gjengrodde stier, stille spørsmål man helst ikke vil høre og pirke borti de fortellingene makten har vent seg til å slippe unna med, også når det bryter med politisk konsensus.

Det kanskje mest oppsiktsvekkende med brevet er ikke innholdet og frasene – de danner et velkjent mønster –, men hvordan det avkler Bergestuen selv, dersom han faktisk har skrevet brevet på egne vegne. Hvis ikke, hvem er da oppdragsgiveren?

Les også:

Kommunika­sjonsrådgiver ber Redaktør­foreningen vurdere Documents medlemskap