Kommentar

Samkvemmet mellom kristendom og islam i Europa er alt annet enn konfliktfritt, og gnisninger gjør seg gjeldende mange steder i vår verdensdel. Men måten man håndterer slike konflikter på, varierer mye fra sted til sted. En nylig tildragelse i den lille byen Conselice (5000 innb.), ikke langt fra Bologna på den nord-italienske Po-sletten, kan tjene som illustrasjon i så måte.

Som gjenfortalt av den viktigste Bologna-avisen, Il Resto del Carlino, gikk en tradisjonsrik prosesjon til ære for jomfru Maria med noen hundre deltagere gjennom Conselices gater sist søndag, flere av dem barn som om ikke lenge skal motta sin første nattverd – for mange et viktig overgangsrituale i Italia.

Idet prosesjonen, i regi av San Martino-kirken (viet Martin av Tours), gikk forbi lokalene til en islamsk forening på stedet ved navn «Attadamun», var det noen 8-10 år gamle barn i bygningens første etasje som i kor ropte ukvemsord mot prosesjonen i noen titalls sekunder. Tilropene var av typen «Kom dere vekk herfra», som turister også kan støte på i den muslimske delen av Jerusalems gamleby (gjerne etterfulgt av «Dette er muslimsk område»).

Simone_Martini_033_bright
Simone Martinis (ca. 1284–1344) freske av Den hellige Martin av Tours, som deler kappen sin med sverdet og gir halvparten til en fattig – del av syklus i Frans av Assisi-kirken.

Som man lett kan tenke seg, ble noen av deltagerne i prosesjonen lei seg, andre sinte, atter andre bitre. Noen av barna var tydelig perplekse. Og siden det inntrufne hadde gjort så stort inntrykk at emnet dominerte samtalen på stedet, ble det bestemt at det hele måtte få et etterspill. Mange var fordømmende, noen avdramatiserte ved å si at det bare var barn som ikke visste hva ukvemsordene innebar.

Men lokalbefolkningen forstod nok at de hadde hørt dem et sted. Borgermesteren i den lille byen tok da også initiativ til et oppvaskmøte mellom representanter for henholdsvis menigheten og det islamske kultursenteret, et møte som ble etterfulgt av et åpent brev hvor det ble bedt om unnskyldning for barnas oppførsel.

Historien er illustrerende for hvordan ubehagelige episoder som man i Nord-Europa ville gi blaffen i å konfrontere motparten med, resulterer i huskestue i Sør-Europa. Det dreier seg i realiteten om to helt forskjellige innstillinger til den sivile sameksistensen.

Nordeuropeeren tenker at det ikke er verdt å bruke for mye energi på bagateller, at kostnaden ved å rense luften for noe som ikke gjør den overvettes trykkende, ikke er verdt anstrengelsen. Man har annet og bedre å gjøre, så man rister irritasjonen av seg og går videre med livet. En henger seg ikke for mye opp i historien, og tenker kanskje som så at disse menneskene vil jeg ikke ha noe med å gjøre.

Italieneres tilnærming er ofte en helt annen i slike tilfeller. De tenker gjerne stikk motsatt: Akk og ve, disse menneskene får jeg med å gjøre enten jeg vil eller ei, så det er like greit å ta tyren ved hornene. En innstilling man beholder så lenge man anser motparten som en sivilisert person, og ikke en forbryter eller potensiell voldsmann – det dobbelte erkeeksempelet er naturligvis mafiosi.

Håndteringen har også en viktig psykologisk dimensjon: Motparten får muligheten til en ærefull retrett, og man unnlater å så frøene til en bitterhet som blir liggende å ulme. Ved å opptre på denne måten, lar man heller ikke muslimer få monopol på det man med et nedsettende uttrykk kan kalle krenkelseskortet. Hvis bare den ene parten har trumf på hånden, taper man, og det går jo ikke. Så trumf må man skaffe seg selv også, men samtidig unnlate å overspille den for ikke å ydmyke motparten.

Siden man nå engang har tilbrakt halvparten av voksenlivet i Italia, er det litt fristende å sitere fra konemunn, fritt etter hukommelsen.

Vi italienere og dere nordmenn bruker av og til det som burde ha vært samme ord, men uten å være i nærheten av å legge den samme betydningen i dem. Ta ordet problem: For nordmenn er et problem noe som enten skal løses umiddelbart, eller feies under teppet like umiddelbart. Nåde den som opponerer mot organiseringen av en eventuell løsning, og nåde den som henter frem ting fra under teppet.

For italienere er et problem noe som sjelden blir løst, men det blir aldri aldri aldri feid under teppet. Vi snakker om det, gjennomanalyserer det og bruker fantasien på det, sannsynligvis idet vi henger oss opp i detaljer som får nordmannen til – ikke helt uten grunn – å riste på hodet og tenke at vi ikke har evne til å skille vesentlig fra uvesentlig. Men på den måten oppnår vi etterhvert en aldeles utmerket forståelse av problemet vi ofte ikke klarer å løse. Dere rydder gjerne problemet av veien uten helt å skjønne hva dere gjorde.

Siden Italia ligger der det ligger og har den historien det har, er landet endt opp med den ene foten i klanlogikkens verden og den andre i det moderne sivilsamfunnets. I fraværet av en sterk og velfungerende stat, er man blitt vant til å hanskes med problemene på egenhånd, og man har i årtusener vært vant til å forholde seg til utlendinger, herunder også de større eller mindre konfliktene med dem. Dette har resultert i en slags årvåken robusthet som virker identitetsbevarende, og dermed også demper utslagene av islamiseringen.

I Norge hadde klanlogikken vært fraværende i tusen år før den kom tilbake med innvandringen. Få utlendinger slo seg ned i Norge gjennom århundrenes løp, og de som gjorde det gled forholdsvis greit inn. Konflikter har gjerne blitt løst ved at man taust går hver til sitt – på et territorium med liten befolkningstetthet. Staten har vært sterk, og den har i lang tid vist evne til å løse problemer. På den måten har det sneket seg en offentlig passivitet inn i borgeren, som er mest opptatt av sine egne affærer. Ikke at han nødvendigvis har tillit til statens evne til å forholde seg til den nye realiteten, men han eier heller ikke initiativ til å gripe fatt i problemene selv.

Den paradisiske nordeuropeiske uforstyrretheten og live and let live-holdningen, som har gjort det mulig å bygge en sterk økonomi, er snart en saga blott. Ved dens opphør er nordmannen alt annet enn robust.

Les også

En fare for rikets sikkerhet -
Aldri mer 2015 -
Ekstremistan (I) -
Det nye Norge i miniatyr -
Avmakt -
Politikken og friheten -

Les også