Kommentar

Det kanskje største problemet med Norges evne til å hanskes med den nye situasjonen, er en manglende mental beredskap som grenser til mental tilbakeståenhet. Det ulykksalige fenomenet kommer til uttrykk på mange måter.

Begivenhetene vi er vitne til og deres potensielle konsekvenser er til de grader utenfor den tankemessige boksen av det man innbiller seg er mulig, at de analysene, svarene og virkemidlene som bringes til torgs, er helt utilstrekkelige. I den verdenen som har vært beskyttet av USAs sikkerhetsgarantier, høye oljeinntekter og en uforstyrret tilværelse uten folkevandringer, har politikken vært redusert til en slags lek. Uenigheter om disposisjoner av promiller av statsbudsjettet har fortont seg som viktig. Dessverre har ikke lekekameratene det fornødne format når det blir alvor.

Den innstillingen som kan oppsummeres med ordene «å håpe det beste og forberede seg på det verste», er således gått av moten. I det moderne Norge forbereder man seg på det beste, noe annet er konspirativt. Man forbereder seg på at ingen vil begå attentater eller på at analfabeter er kirurger. Hverken historien eller Machiavelli har lært disse som skulle være våre statsmenn, å se etter skyer i horisonten.

Men dette er kanskje heller ikke det verste. Det er noe med selve prioriteringene som er hakkende galt, kombinert med et totalt fravær av sans for størrelsesforhold. Det er vanskelig å kalle det noe annet enn dumskap. For idet myndighetene omsider oppdager at landet blir invadert av fremmede mennesker, reagerer man med en can do-holdning til mulighetene for å løse problemene invasjonen avstedkommer, hvor andre hensyn nedprioriteres. Man finner straks plass til noen ekstra titalls milliarder i de offentlige finansene.

Men hva skjer hvis noen vil sette inn noen ressurser på å unngå problemene?

En sak i Moss Dagblad er illustrerende i så måte. Stortingsreprentant Erlend Wiborg (Frp) tar nemlig til orde for passkontroll på svenskegrensen. Da er det med ett ikke den samme overfloden av can do-holdning. Wir schaffen das nicht:

Flere innstramminger av grensekontrollen kan ifølge politimester Steven Hasseldal i Østfold politidistrikt bli vanskelig å gjennomføre. I et møte med alle Østfold-ordførerne og flere politikere i regionen denne uka, meldte Hasseldal at en grensestengning vil være «svært krevende».

Når det er tale om å gi bort landet til titusenvis av unge muslimske menn, er det ikke måte på positivitet. Når det er tale om å forhindre det, er tonen en helt annen. Det er som om man kvier seg for å gjøre den ekstra anstrengelsen som alle innerst inne vet man burde gjøre.

– Når sterke krefter i Frp ønsker å stenge grensene for flyktninger, er det betimelig å spørre politiet hvilke konsekvenser det vil få, sier stortingsrepresentant Stein Erik Lauvås (Ap).

Hvorfor er han ikke bekymret for konsekvensene av hemningsløs innvandring? Man får litt på følelsen av at han ville øse forbannelser over enhver som er det.

Lauvås er opptatt av hva grensekontroll ville koste:

Politiet må i så tilfelle få tilført enorme ressurser, og vi vil få en situasjon som minner om krigstilstander. Det vil gi store økonomiske kostnader og minske friheten til innbyggerne i vårt fylke og i landet for øvrig.

Innskrenker ikke økt utrygghet og dårligere statsfinanser også friheten? For eksempel noens frihet fra uønsket selskap på aldershjemmet?

Og hva slags beløp er det forresten tale om?

Som Moss Dagblad skrev 23. september, har Østfold politidistrikt fått tilført nesten 2,5 millioner kroner i friske midler for å håndtere flyktningstrømmen. Pengene kommer som en del av pakken på vel 97 millioner som regjeringen bevilget til Politi- og lensmannsetaten forrige måned. Millionpakken rekker imidlertid bare til halvparten av bemanningsbehovet ved registreringsenheten.

2,5 millioner ekstra er under halvparten av det det koster å «ta hånd om» to «mindreårige» afghanske «flyktninger» i ett år, som tilsammen utgjør en årlig milliardregning. Det er aldri noe spørsmål om tilgjengeligheten av ressurser til det formålet.

Men vi snakker altså om i størrelsesorden hundre millioner ekstra. Det er neppe mange politikere som er i stand til å regne det ut selv i hodet, men hundre millioner er altså en hundredel av ti milliarder, som regjeringen la på bordet her forleden.

Det å beskytte landet mot inntrengere er altså så uviktig for visse politikere, at de ikke vil avse noen skarve prosent av de ressursene som landet bruker på å gi asylsøkere varer, tjenester og tak over hodet.

I en verden hvor folk hadde sans for vesentligheter, prioriteringer og proporsjoner, ville dette misforholdet ha vært en skandale. Men det er knapt mulig å åpne en norsk avis om dagen uten å finne bekreftelser på at misforholdet nærmest er ønskverdig.

Og det å stå i kø ved en grenseovergang, blir fremstilt som et større inngrep i normaliteten enn å få sine omgivelser forandret til det ugjenkjennelige. Så dypt har altså velstanden fått den kollektive intelligensen til å synke i det herrens år 2015, som vi allerede nå kan si er et historisk år.

Måtte man i årene som kommer høre ordene «aldri mer 2015.»

I det herrens år 2015 er det knapt grenser for hvilke ydmykelser nordmenn må igjennom. I Bolkesjø in the middle of nowhere kan 40 fastboende snart få selskap av 400 asylsøkere. 150 er allerede kommet. Idet det kommer et pip av innvendinger, er TV2 på plass med den ideologiske pisken, og innvendingens røst avviser ikke tvert at den bør piskes:

– Men alle må jo bidra i denne katastrofen, også dere?

– Ja men jeg føler Bolkesjø har bidratt, vi har tatt vår del i denne krisen, sier Roar Aas og får støtte av sambygding Anne Rokne Bolkesjø.

Kan ikke noen snart begynne å svare «nei, vi må ikke det, det er ikke vår skyld, ikke vårt ansvar, og det er ikke verdt å ofre normaliteten for masse fremmede mennesker som ikke har noe her å gjøre»?


Bolkesjø – hvor mye kan egentlig forventes av et lite lokalsamfunn med 40 beboere?
Problemet med skandinaver er at de er altfor medgjørlige (selv om det er en fordel når man har et felles prosjekt). De bøyer nakken der hvor italienere ville ha protestert verbalt og franskmenn brent bildekk. Og når det til slutt klikker for en skandinav som ikke orker mer falskhet etter å ha vært vitne til den femtende ydmykelsen som er blitt møtt med høflig underdanighet, går han kanskje hen og setter fyr på en bygning. Det er krisen i det ibsenske dramaet, en variant av Hedvig som skyter seg når falskheten blir for uutholdelig.

Det var kanskje denne konfliktskyheten og ønsket om ikke å bli forstyrret som gjorde at våre forfedre fulgte etter isen da den trakk seg bort for ti tusen år siden. Men den egenskapen er ikke mye verdt når konfliktene har kommet etter.

Mest lest

Meyer på jordet