Innenriks

En ny trend gjør seg gjeldende i kommune-Norge: Folk stusser over at det plutselig og på kort varsel kunngjøres allerede fattede beslutninger om at det kommer et asylmottak i deres egne omgivelser.

Uten at politikere, pressen eller folk på stedet – ei heller naboene – har visst noenting på forhånd, presenterer UDI omgivelsene for konsekvensene av en avtale inngått med en lokal tjenestetilbyder, uten at de selv har hatt mulighet til å påvirke prosessen.

Denne dagen har gitt det hittil mest spektakulære eksemplet på dette nye fenomenet:

UDI varsler at konferansesenteret tilhørende Brunstad Christian Church (tidligere Smiths Venner) i Stokke kommune i Vestfold, skal ta imot 1.000 asylsøkere på grunn av «akutt» behov for innkvartering. Melsomvik, lokalsamunnet der konferansesenteret ligger, har til sammenligning 1700 innbyggere. De første «flyktningene» kommer på torsdag.

Dette og flere andre ferske eksempler avtegner konturene av en strategi fra UDIs side for å gå over hodene på lokalbefolkningen. Kanskje synes etaten at den har mandat eller nødrett til å gjøre dette, tatt i betraktning den økende menneskestrømmen. Og den gjør det på en så skamløs måte at folk på stedet bare blir sittende og måpe av lamslåtthet.

Det å pådytte et lokalsamfunn slike omveltninger natten over, har åpenbart ingen moralsk legitimitet, men det er demokratisk uhyre tvilsomt også.

Hele hensikten med lokaldemokratiet er at folk skal kunne påvirke de beslutningene som har konsekvenser for deres egne omgivelser – altså deres egne liv. På alle politiske nivåer har vi dessuten et høringsdemokrati, hvor interesserte parters oppfatninger blir innhentet. Dette systemets ordninger innebærer f.eks. at naboer skal varsles om selv nokså beskjedne endringer i det fysiske miljøet på stedet de bor.

Vi må altså konstatere at på utlendingsfeltet er sedvanen med at parter som berøres av en politisk beslutning skal høres, satt helt til side. Idet man surfer på en medieskapt stemningsbølge av «dugnadsånd», utøves i virkeligheten en maktfullkommenhet som burde ha tilhørt enevoldstiden.

Lokaldemokratiet blir med andre ord opphevet.

Hva er det som tilsier at alminnelig fremgangsmåte bare kan settes til side?

Det må være et prinsipp om at norske borgeres tradisjonelle demokratiske rettigheter ikke veier like tungt som utenlandske borgeres rett til førsteklasses tjenester fra nordmennene når de strømmer i tusentall over grensen – uten at de er i akutt nød eller fare, uten at de er individuelt forfulgte, som oftest uten at man vet hvem de er (gitt omfanget av falske eller manglende dokumenter) og uten å vite hvilken risiko eller belastning de utgjør. I kraft av det prinsippet kan UDI og den kontraherende part simpelthen ta seg til rette i ethvert lokalmiljø.

Det betyr også at det ikke bare er lokaldemokratiet som undergraves, men også det nasjonale demokratiet. For hvem er det egentlig et land med sine lover først og fremst er til for? Det er til for folket som har utarbeidet lovene og underlagt seg dem. Opphavet til den første halvparten av ordet demokrati, er da også demos – altså folk.

Det blir etterhvert litt for mange eksempler på at landets egne innbyggere kommer i annen rekke. På den skalaen det skjer må det etterhvert begynne å bli folkerettslig tvilsomt også. De forfordelte personene kan vanskelig unnå å spørre seg indignert om hvilke fordeler de egentlig har av å være borgere i sitt eget land. Da brenner det et blått lys for den samfunnssolidariteten som gjorde Norge til et godt land, men som nå misbrukes grovt hver eneste dag.

Inn til vårt demos strømmer mennesker fra land som i det overveiende har udemokratiske og korrupte klankulturer, hvor man aldri i verden ville ha vist fremmede samme permanente generøsitet. De høster demokratiets fordeler, uten å ha bidratt til det. De kan umulig unngå å konstatere at vi er idioter.

 

NTB/Nettavisen