Kommentar

Når Tysklands forbundskansler Angela Merkel sier at Schengen-avtalen kan ryke hvis ikke andre EU-land er villige til å ta en større del av byrden ved menneskestrømmen, er det litt som å si at ekteskapet mellom to personer som har sveket, bedratt og skjelt ut hverandre i mange år, kan ryke hvis de ikke ved et mirakel blir snille og trofaste igjen.

Et ekteskap av den skisserte typen har naturligvis røket forlengst, selv om partene ikke skulle ha sørget for å skaffe seg skilsmissepapirer, eller ikke engang har til hensikt å gjøre det. På samme måte har Schengen-avtalen røket forlengst, selv om ingen formelt har sagt den opp. Og hvis noen later som om den fortsatt er verdt papiret den er skrevet på, er det akkurat samme form for teater som to svikefulle ektefeller kan holde ut i noen timer for selskapelighetens skyld, hvis de begge er tilstede ved en viktig anledning for et felles barn.

Det er i en slik atmosfære av bunnfalskhet at det europeiske kontinentet nå befinner seg i en permanent unntakstilstand, hvis konsekvenser mediene forteller om hver eneste dag. Situasjonen er uholdbar, og «kan ikke fortsette sånn», som blant andre Donald Tusk sier.

Men hva tilsier at den ikke skulle fortsette sånn?

Vi er fortsatt et godt stykke fra det stadiet hvor verdensdelens kapasitet til – på et vis – å ta imot mennesker utenfra, er oppbrukt. Menneskestrømmen tynger og gjør varig skade på mottakslandene, men den kommer ikke plutselig til å forvandle Europa til noen rykende ruin over natten idet noe slags kritisk metningspunkt blir nådd.

Noen felles nødløsninger for å stanse tilstrømningen er da heller ikke på bordet. Evnen til å iverksette slike mangler muligens ikke, men besluttsomheten til å gjøre det er fraværende.

Kun suverene stater kan være tilstrekkelig resolutte til å gjøre det, for de er mye mer velsmurte og mye mindre tungrodde enn unionen. I påvente av at dette inntreffer på større skala og med større besluttsomhet enn det vi har sett hittil, kan vi så smått begynne å holde sjøforklaring over EUs politiske totalhavari.

En fundamental designfeil med unionen er det villnis av avtaler som regulerer nær sagt alle tenkelige forhold. Avtalene er så tallrike og partene som inngår dem så vanskelige å koordinere, at avtalebrudd hører med til dagens orden.

Det trengte ikke være noe stort problem hvis de brutte avtalene kun gjaldt saker av mindre betydning, men i EU har man rett som det er brutt viktige avtaler også.

Det som har utspilt seg de siste årene, er et brudd på en fundamental avtale – en som var ment å ivareta unionens sikkerhet, altså Schengen-avtalen. For den som uten en pistol mot nakken måtte orke å lese igjennom de byråkratiske dokumentene som vedrører den, fremstår tekstene i dag som svært virkelighetsfjerne.

Konvensjonen om gjennomføring av Schengen-avtalen finnes på dansk her. Hør på dette:

Passage af de ydre grænser kan principielt kun ske ved grænseovergangsstederne og inden for åbningstiden.

De kontraherende parter forpligter sig til at indføre sanktioner mod uautoriseret passage af de ydre grænser uden for grænseovergangsstederne og uden for åbningstiden.

En utlending som vil krysse yttergrensen, skal i teorien ha visum, midler til underhold og ikke være en sikkerhetstrussel. Hvis slike betingelser ikke er oppfylt, skal vedkommende

nægtes indrejse i de kontraherende parters område, medmindre en kontraherende part finder det nødvendigt at fravige dette princip af humanitære hensyn, af hensyn til nationale interesser eller på grund af internationale forpligtelser. I så fald begrænses indrejsetilladelsen til den pågældende kontraherende parts område, og denne skal underrette de øvrige kontraherende parter herom.

Realiteten er at horder av mennesker uten dokumenter, som man ikke vet hvem er, som ikke har midler til underhold og som er potensielle sikkerhetstrusler, kommer over yttergrensen hver eneste dag. Prinsippet blir fraveket av «humanitære hensyn» eller «internationale forpligtelser» hver gang.

Resultatet er at Schengen-sonen i praksis ikke har noen yttergrense. Et slikt brudd på forpliktelsene overfor egne befolkninger er en kontinuerlig skandale. Ikke desto mindre er skandalen knapt noe tema.

Hvorfor?

Fordi europeerne er snille, eller helst: de tror de er det, men er snarere godfjottede.

Og godfjottetheten har resultert i den vedvarende og rådende misoppfatningen om at forpliktelsen overfor utlendinger som ønsker seg et bedre liv, gitt at det hverken er krig eller sultedød man rømmer fra i Tyrkia, veier tyngre enn plikten til å beskytte ens egne samfunn, hvor noen som også kunne tenke seg et bedre liv, blir salderingspost.

Hensynet til fremmede borgere er med andre ord viktigere enn egne borgere. Det er ikke lenger tale om et demokratisk underskudd, det er demokratisk konkurs.

Svekkelsen av yttergrensen har en lang historie, men den definitive avviklingen av den finner sted med Mare Nostrum, en storstilt redningsoperasjon iverksatt av italienske myndigheter, hvor migranter i havsnød blir brakt til Italia, altså Schengen-sonen, og ikke tilbake til utgangspunktet. Denne er siden blitt erstattet av operasjon Triton i regi av Frontex, EU-organisasjonen som skulle ha koordinert statenes felles bevoktning av yttergrensen, men virkningen er den samme: Hvis de ikke kommer dit for egen maskin, blir migrantene tatt med til Schengen-sonen, hvis yttergrense de krysser i strid med regelverket.

Tyskerne suspenderer i praksis også Dublin-avtalen, idet de offisielt erklærer at «flyktninger» heretter ikke vil bli sendt tilbake til første ankomstland.

Uten skyldfølelse for andre verdenskrig som Storbritannia er, er ikke øyriket med på disse notene. Britene konstaterer som sant er at smutthullene i Schengen- og Dublin-reglene er blitt til vidåpne låvedører, og at dette ansporer til ytterligere migrasjon.

Heller enn å ta initiativ til å gjenopprette noe som kan kalles en yttergrense, svarer Merkel med et forsøk på å tvinge andre EU-land til å bære konsekvensene av det feilgrepet det er å forstrekke sin egen innbilte godhet.


Merkel gjør regning uten vert.

Uten at den «stadig tettere unionen» er blitt ytterligere stadfestet (That’s Close Enough, Thanks), langt mindre med Tyskland i førersetet, gjøres det altså forsøk på å avvikle folkenes selvbestemmelsesrett over utlendingepolitikken.

Merkel gjør ikke dette fordi hun har en klar oppfatning om hva som er rett i kraft av sitt klarsyn eller lederskap – begge ikke-eksisterende. Hun følger en minste motstands vei. Det er med andre ord ingen på kommandobrua i Schengen-sonen.

Det betyr at forandringene som skjer med de europeiske landene, ikke er et resultat av disse landenes beslutninger. Merkel raver punch-drunk rundt i ringen, men er ikke ufarlig for det: Hun kan off the record true Polen (men ikke Storbritannia) til å ta imot flere migranter, for slik å treffe en beslutning med konsekvenser for polakkenes liv, uten at noen polakk har stemt på henne.

Som den franske filosofen Alain Finkielkraut skriver i «Den ulykkelige identiteten», mesterverket som vil bli den neste utgivelsen på Document Forlag, er forandringene av omgivelsene i våre dager noe som skjer uten at vi selv har bestemt det, og uten at vi selv har evne til å forhindre det. Vi iverksetter ikke forandringene, forandringene er noe som skjer oss.

Uten evne til å gripe fatt i sin egen skjebne som Europa er, blir verdensdelen utrolig nok å sammenligne med en kork på verdenshavet den en gang dominerte. Den flyter dit bølgene tar den. Og årsaken er en stadig mer monstrøs union som ikke besitter virkemidlene for å løse sine egne problemer. Om man skulle ha designet et system med sikte på å gjøre verdensdelen mer hjelpeløs, ville det vanskelig ha latt seg gjøre.

Dette beslutningsvakuumet varer neppe evig. Hva som vil fylle det, blir neste kapittel i en forhåpentligvis ikke altfor blodig historie. I mellomtiden får vi venne oss til teltleirene.