Kommentar

Anna Libak, utenrikspolitisk redaktør i Berlingske, tidligere Weekendavisen, stiller et spørsmål som setter Angela Merkels politikk i relieff: Tyskland nedkalte nazismen som nesten ødela Europa, nå nedkaller kristeligdemokratene og sosialdemokratene en humanisme som vil ødelegge EU, det instrument som skulle forhindre at Tyskland noensinne igjen kunne komme til å true Europa.

Det er skarpt sett. EU har hele tiden vært presentert som et fredsprosjekt som skulle hindre at Tyskland ble den dominerende makt i Europa. Men det er Europa likevel blitt og nå sprenger Tyskland EU innenfra.

Hellas har lenge vært det svake ledd i yttergrensen. Men hvor var denne bevisstheten da Merkel dikterte betingelsene til nye innstramminger til Hellas?

I stedet for å være seg bevisst at Schengens yttergrense ikke fungerer valgte Merkel å åpne the floodgates, da hun suspenderte Dublin-avtalen og nærmest sa: La alle syrere komme til meg.

Da ble «alle» forutsigbart nok plutselig syrere.

Som Der Tagesspiegel forleden kunne fortælle, er der i flere EU-lande opstået et sort marked for falske syriske pas, mens der i Istanbul handles med ægte pas, stjålet fra vestlige turister, der efter visse justeringer kan sikre en uhindret adgang til EU.

Merkel er ingen novise. Hun må ha visst hva som ville skje. Eller er hun grepet av følelser som har religiøse overtoner? Skulle Tyskland, dette landet med en så tung skjebne, kunne bli et Europas Amerika?

Merkel har selvsagt folk rundt seg som informerer henne – på forhånd – om konsekvensene av politiske skritt – særlig et så dramatisk skritt som å garantere at alle som er syrere skulle få bli.

Merkel må vite at det henger seg på mange som ikke er syrere og som ikke en gang utgir seg for det, og som derfor vil bli avvist. Men heller ikke de blir sendt tilbake.

Kun 39 procent af de afviste asylansøgere forlod sidste år EU, resten blev. Hjemlandene vil ikke tage folk tilbage uden dokumenter. Hvem siger, at de overhovedet er derfra? Heri ligger formentlig en del af forklaringen på, at så mange asylansøgere har forlist deres papirer.

Migrantene brenner sine broer vel vitende om at de vesteuropeiske statene er for velvillige til å orke å tvangsdumpe dem i utlandet, slik Saudi-Arabia gjør, og de vet også at deres hjemland, hvis det er mulig å fastlå, kan nekte å ta imot dem av formelle grunner. Hvis de er i Europa sender de penger tilbake.

Europa nekter å oppvise den kynisme og sluhet som mennesker og stater oppviser. Man vil være god, sole seg i glansen av egen godhet.

Med seg har de aktivister som effektivt sluser migrantene inn. Den senere tid har også europeiske muslimer mobilisert for å hjelpe flest mulig av sine trosfeller inn i Europa.

Anna Libak poengterer to fundamentale årsaker til at strømmen har vokst: Tyrkia har skrinlagt ønsket om å bli medlem av EU og Hellas har ikke kraft eller ressurser til å forsvare EUs yttergrense. Til sammen gir det uhindret strøm av mennesker, og fortjenesten er så høy at trafikken er selvgenererende.

Nej, det egentligt nye er, at EU har mistet kontrollen med sine ydre grænser, der forvaltes af nationalstaterne. Det skyldes Libyens sammenbrud. Grækenlands økonomiske kollaps. Samt at Tyrkiet ikke længere forventer eller ønsker at blive medlem af EU og derfor har mistet sit største incitament til at skærme EU mod flygtninge og migranter.

Denne kollaps av yttergrensene har foregått over lang tid og er noe både Brussel og Berlin har visst lenge. Når Merkel i en sådan situasjon strekker ut armene og sier: «Kom til oss, vi skal ikke se på regelverket» så hengir hun seg til fantasiens politikk. Da er det relevant å bli grepet av frykt for at tyskerne igjen styrter Europa utfor et stup, ingen kjenner bunnen til, og denne gang er det ikke nazisme, men humanisme som er drivkraft.

Tyskernes hang til det ekstreme trenger ikke bare gjelde voldsideologi, det kan også gjelde det gode, humanismen.

Norge og Sverige deler den samme godhet, og hengir seg til den på samme grenseløse måte, til tross for at mye tyder på at befolkningen ikke deler «godhetens rus». De merker medienes kampanjejournalistikk, de merker det moralske press og det skremmer dem. Alt skremmer dem.

Folk er avhengig av sunn fornuft for å få hverdagen til å fungere. Nå ser de at politikere og medier agerer som om det var slutten på verden, som om man ikke trenger bekymre seg for fremtiden.

De savner fornuftige resonnementer. Det er dette Libak leverer og når man leser det kan man gjenkjenne fornuften:

Der er sagt meget om, at vi befinder os i en historisk undtagelsessituation på grund af krigene i Mellemøsten, og at det er derfor, at presset mod EU er blevet så stort. Det er ikke rigtigt. Andelen af fattige i verden er faldet. Faktisk er det formodentlig en af forklaringerne på, at flere søger lykken i EU: De har fået råd til at rejse. Vækst i lande som Senegal og Nigeria har øget tilstrømningen af asylansøgere herfra, hvilket giver mening, når det ses i sammenhæng med globaliseringen, der har skabt friere bevægelighed og information om, hvad der foregår overalt på kloden. Antallet af krige og væbnede konflikter er heller ikke steget. Det er faldet.

Syria overskygger disse store demografiske endringene og det som tross alt er en velstandsøkning i mange land. Syria hadde like mange innbyggere som Norge etter annen verdenskrig. Nå har det 24 millioner.

Det kommer Norge også til å få hvis utviklingen fortsetter, men antall nordmenn vil være konstant. Vi opprettholder bare såvidt oss selv. Det er således en frivillig kolonisering norske myndigheter har innlatt seg på. Hvordan forventer de befolkningen skal reagere når det går opp for dem?

For det som nå skjer kan ikke løses ved «dugnad», det er et misbruk av ordet: Dugnaden vil i så fall bli permanent.

For det tredje og allervigtigste, så vil befolkningstallet i netop de områder af verden, hvorfra asylansøgerne i dag kommer, stige hurtigt, voldsomt og ukontrolleret. I 2050 bliver der dobbelt så mange i Afrika, og over 100 mio. flere mennesker i Mellemøsten.

At norske og svenske medier konsekvent unngår slike perspektiver kan bare bety at de ikke vil at folk skal vite om dem.

Men heller ikke Libak tør å si det hun utmerket godt vet: At det må brukes makt for å stanse strømmen og at Europa må være villig til å se på menneskelig lidelse.

For det ser ikke godt ud på tv, når asylansøgerne fysisk modsætter sig deportation. Det er jo derfor, dansk politi har afholdt sig fra hidtil at tvinge asylansøgere på vej til Sverige ud af togene; man har frygtet den dårlige presse.

Så lenge mediene «tukter» politikerne og presser dem til å avstå fra enhver maktbruk, vil trafikken fortsette. Hva dette gjør med folks tillit til pressen ser vi av opplagstallene. Politiet får ikke lov å være politi, men må være passive vaktmenn.

Når ingenting skjer er det fordi folk likevel ikke vet hva de skal gjøre: Det var venstresiden som kunne alle tricksene som skapte en bevegelse som inntok akademia, kulturlivet og mediene og umerkelig lot deres ideer overta hegemoniet.

Folk flest forstår ikke disse mekanismene. De vet slett ikke hva de skal stille opp. Den som går ut i gatene stemples som høyreekstrem. Det samme gjelder hvis man opplater sin munn i kommentarfeltene, eller er så naiv at man ytrer seg på redaksjonell plass. Å tale Roma midt i mot har i dag en ganske høy pris, det har folk fått med seg. De bøyer hodet.

Det er forståelig. For rent konkret: Hva skulle de gjøre?

De kjøper ikke lenger avisene. Det ser vi.

Men trenger de ikke nye medier? Det vil være et første skritt på veien. Å forstå at det må opprettes nye medier som taler folks sak, både folk flest, kulturen og «folket». Ingen av de etablerte mediene gjør dette på en kompromissløs måte, i betydningen sannferdig: Man forfølger ikke premissene til sine logiske konklusjoner.

Det er slike medier vi trenger og det er mulig. Folk må bare forstå at det ligger et tastetrykk unna: Å opprette en månedlig overføring i nettbank eller via paypal. Borgerne har fortsatt makten, i nettalderen ligger makten i rennestenen, den er ikke-voldelig og det er bare å plukke den opp. Først hvis det kommer et alternativ til de etablerte mediene vil de tvinges til å forstå at maktbalansen er endret. Så lenge de ikke ser en slik forskyvning vil de fortsette.

Anna Libak er leder i en etablert avis. Det vil koste for meget å si hele sannheten.

Men danskene har ikke mistet orienteringssansen og tenkeevnen, slik Sverige og Norge har: EU har allerede «gescheitert», som man sier på tysk. Tyskland har sprengt det innenfra med sitt nye vanvidd. Før var det støvletramp, nå er det Refugees Welcome.

 

 

 

EU står og falder med Tyskland