Kommentar

Angela Merkel etter å ha besøkt Bundeskriminalamt, tyske Kripos, 22. desember 2016, tre dager etter at Anis Amri pløyde inn i julemarkedet på Breitscheidplatz. Merkel er rystet. Men er hun i stand til å forstå hva som skjer og ta det inn over seg? Foto: Hannibal Henschke/Reuters/Scanpix.
 

Tyskland har tilsynelatende vært forskånet mot de største problemene i Europa, og årsaken er ren kjøttvekt og økonomiske muskler bygget gjennom tiår med klok, nasjonal politikk. Men Tyskland siden år 2000 minner stadig mer om et enevelde fra 1789: Angela Merkel har suverent gjennomført sine personlige, fikse politiske visjoner  nesten uhindret, og har blitt behandlet som en solkonge av en logrende elite i Europa. Og det er i Europa den tyske lederen skaper de verste problemene. Gruppetenking er som kjent behagelig og enkelt, men det har sin pris.

Opposisjonens sammenbrudd

Hvis man studerer tysk politikk med et (akk så sjeldent) kritisk blikk, oppdager man at Merkels suksess baserer seg ikke på politiske suksesser, men heller på en forbausende mangel på opposisjon. Det finnes rett og slett ingen nummer to. Samtidig gjør det tyske næringslivet en god jobb i å opprettholde følelsen av tysk suksess, enten på tvers av Merkels innfallspolitikk, eller gjennom kraftige «grønne» subsidier på skattebetalernes regning.

Merkel er bærer av en grønn-sosialistisk tidsånd som har grepet Europa, og den får alle til å tenke likt og ukritisk: I stedet for å styre gjennom ansvarlighet og nasjonale hensyn, har hun valgt å styre gjennom «visjoner» og selvpiskende humanisme, med henne som en selvutnevnt «Mor Godhjerta» som ønsker å løfte Tyskland og Europa til noe «større». Men hva? Ingen kan gi konkrete svar på det. Det blir bare innholdsløse festtaler på repetisjon. Avstanden mellom visjoner og bullshit er nemlig skremmende kort. Parallellen til Gro Harlem Brundtland, som snikinnmeldte Norge i EU gjennom EØS, er ikke til å ta feil av.

Å forbedre det som allerede er godt nok

Siden Europa i år 2000 var noe av det største, beste, stabile og mest høykulturelle menneskeheten har dyrket frem, er det høyst uklart hvorfor det ikke var bra nok. Merkel trengte bare å være forsiktig, og bevare det bestående for å sikre sitt ettermæle. I stedet er hun anti-forsiktig, og besatt av å forandre – ikke ulik en nyansatt Adm Dir som buldrer inn i bedrifter med visjonære effektiviseringsplaner…uten å stille seg et eneste kontrollspørsmål om bedriften allerede er effektiv. (Mange vil sukke gjenkjennende til den.)

Tyskland var allerede veldrevet, rent, pent, skikkelig, demokratisk og harmonisk da Merkel startet opp, men det var altså ikke godt nok. Hennes beslutninger tyder på at hun ønsker en slags «brave new, borderless world», hvor hele kloden kan samles i samhold, godhet, og grønn renhet i Europa. Dette er ikke veldig langt unna visjonene til kommunistpartiet i DDR, noe Merkel har vokst opp med. Kan det være at hun ville «toppe» samlingen av Tyskland, ved å gjøre samlingen av hele Europa til hennes store ettermæle? Å utviske grenser, og samle alle under ett banner for å skape fred i vår tid, er jo et høyverdig mål.

Men Merkel er jo ikke kommunist?

Mnei, hun er prestedatter vokst opp i DDR. Neppe en ideell kombinasjon hvis man ønsker å unngå gruppetenking, og et evig søk etter noe bedre, større og mer opphøyd. Og CDU er ikke rødt – men partiet er en storkoalisjon, hvor alle parter må stå sammen i en felles union, og det låter jo kjent? Å samle Europa til ett rike, nettopp for å styrke Europa, har vært styrende. Derfor er det ganske uforståelig at hun plutselig åpnet opp Europa så resten av verden kunne strømme inn på jakt etter et bedre liv. Dette er om mulig så langt unna CDUs og Konrad Adenauers legendariske slagord «Keine Experimente» som er mulig å komme. Angela Merkel har først og fremst ønsket forandring velkommen. Det som er nytt er bra! Forandre hva, og forandre det til hva? Nei, det er helt likegyldig. Hennes politikk har vært «Nur Eksperimente». Grøss.

Store visjoner – ingen tydelige planer.

Store drømmeprosjekter og politiske eksperimenter uten mål, planer og politisk styring har et problem: De vil nesten alltid kræsjlande (som månelandingen til Jens) – og mye har allerede gått på trynet i Tyskland. Det skinner ikke lenger av kongen på haugen. Misnøyen med Angela Merkel bygger seg opp også internt i hennes eget parti: Når Erika Steinbach, som har vært medlem av kansler Merkels CDU i 42 år forlater partiet, er hun ikke nådig. Hun kritiserer Merkels håndtering av både innvandringen, energipolitikken og europolitiken, som alle tre er er i store vansker. Men hvordan klarer en så drømmedrevet politiker å holde seg på toppen så lenge, trass så mange og massive problemer?

 


Hvis man er leder av Bund der Vertriebenen (BdV), dvs. de som ble fordrevet fra Øst-Preussen av sovjeterne ved avslutningen av krigen, har man en historie å bære på. Erika Steinbach passerer bak Angela Merkel på CDUs landsmøte i Leipzig. Datoen er november 14, 2011. Nå har Steinbach brutt med Merkels parti etter 42 år. REUTERS/Fabrizio Bensch/File Photo

 

Merkels suksessoppskrift: Krisekamuflerering via kriseproduksjon.

Europas politiske og demokratiske lammelse, er resultatet av et  merkverdig fenomen man knapt har sett før i politikken: Nye kriser overskygger gamle kriser. Europa er rett og slett punchdrunk som en tapende bokser. Krisene kommer så fort, at ingen klarer å ta tak i dem, stoppe dem, eller stille noen til ansvar. Når Erica Steinach kritiserer energipolitikken til Merkel vil nok de fleste stå som et spørsmålstegn, for er ikke Merkels energipolitikk en dundrende suksess? Nei. Den er ikke det.

Merkels grønne galskap har mangedoblet tyskernes energiregning, og delvis destabilisert Tysklands strømforsyning. Og som om det ikke var nok, har «EnergiWende» sørget for at CO2-utslippene har økt, og kullkraftverk ikke blir fornyet. Årsaken er kompleks, men poenget er klart: Normalt ville problemene i energisektoren utløst en regjeringskrise, men Angela Merkel unngikk seriøs kritikk ved å skape en enda større krise. Simsalabim! Kombiner det med store «visjoner» som virker handlingslammende på saueflokken rundt henne, så får man en ganske farlig blanding.

Eurokrisen avviklet Energikrisen.

Merkels håndtering av eurokrisen(e) var ulogisk, uøkonomisk og udemokratisk. Tyskland oppførte seg som klassens overdimensjonerte bølle mot Hellas, og ingen kritikk ble tolerert. Alt hun imidlertid oppnådde med sine utallige «krisepakker» var å sementere krisen, og skape en vedvarende høy arbeidsledighet og fattigdom i hele Europa, samtidig som hun gjorde stakkars Hellas til et lydrike av Tyskland…dvs henne selv.

Og da har vi ikke engang begynt å drøfte det totalt hodeløse ved å innføre euroen, uten samtidig å innføre føderal myndighet over pengepolitikken i Europa. (Noe som aldri ville blitt godtatt av frie land, og da ville Euroen aldri blitt noe av.) Merkel lider åpenbart av hva vi med pilotutdannelse kjenner som fenomenet «target fixation» – en klassisk vei til totalhavari: Man fokuserer så sterkt på en faktor, at man glemmer alt annet, og ser ikke farene rundt. Euroen var en av mange fikse ideer hos Merkel, og den skulle innføres uansett hvor dumt det var. Dette var hennes baby. Ned med det nasjonale, leve visjonen!

Nedsmeltingen av Europeisk økonomi, og den vedvarende krisen som har bitt seg fast, ville normalt skapt opprør og regjeringskrise, men tro det eller ei: Merkel klarte det igjen! Hun unngikk opprøret ved å skape en enda større krise! Og denne krisen ble så massiv at den trumfet alle hennes tidligere blundere: Asylkrisen.

Europas politiske og demokratiske lammelse, er resultatet av et  merkverdig fenomen man knapt har sett før i politikken: Nye kriser overskygger gamle kriser. Europa er rett og slett punchdrunk som en tapende bokser. Krisene kommer så fort, at ingen klarer å ta tak i dem, stoppe dem, eller stille noen til ansvar.

Asylkrisen avviklet Eurokrisen.

Ingen snakker om eurokrisen etter at Merkel skapte asylkrisen i 2015. Tvert om: Plutselig hadde et utarmet og kriserammet Europa ENDELØST med penger til utlendinger som trengte gratis bolig og cash. Merkel sto med åpne armer og vidåpen lommebok og ønsket hele den muslimske verden velkommen, uten forbehold, begrensninger eller betenkeligheter. «Wir schaffen das». Denne anti-politikken var så ubeskrivelig korka at man blir svimmel av det. Men fikk Merkel kritikk? Ble hun sablet ned av pressen? Ble hun fjernet gjennom mistillit, så andre kunne ta kontroll? Langt ifra. Tvert om faktisk:

Hun presterte kunststykket å få hele Europa med på galskapen! Titusenvis av unge, muslimske, stridsdyktige menn fra en krigssone fikk marsjere passløse, uhindret og usjekket inn i Europa, fulgt av politiet og mottatt av hvinende gode kvinner med «welcome refugees» T-skjorter: «Endelig er dere fremme! La oss gi dere alt, så får vil vel masse tilbake?»  Gjett om Europa fikk islamsk macho-kultur tilbake!

Igjen: Hvor dum er det mulig å bli? Men det ga sikkert en deilig godhetsfølelse i øyeblikket for alle som ikke har andre hensyn å ta enn sitt eget selvbilde. Merkel fikk aldri nok, men det fikk tidligere østblokkland. De forstår virkeligheten, og satte opp piggrådsperringer og gjerder. Gjerder som skulle vært der i samme øyeblikket som Schengenavtalen ble underskrevet. Vi advarte tydelig om hva som ville komme.

Merkels dødelige gameshow

I all sin tanketomhet gjorde dette Europas velferd et dødelig gameshow for fattigfolk over hele verden: Førstemann over havet vinner mest trygd! Gi alt du har til menneskesmuglere, så plukker «Siem Pilot» opp de som overlever. Vi ferjer dere frem til melk og honning! Spill nå før døren lukkes!!

Idioti.

Ren, pur, uforfalsket idioti, som har ingenting med «godhet» eller «humanisme» å gjøre. Og fortsatt påstår mange at dette vil lønne seg, selv om alle bevis peker i motsatt retning. Det er som om niåringer har tatt over styringen av Europa. Nei vent: Niåringer er ganske snusfornuftige, og ville sannsynligvis gjort en bedre jobb.

Neppe trolldom, bare allminnelig massesuggesjon. 

Hvordan krisemaskinen Merkel får voksne folk til å kollektivt skru av hodet på denne måten er nesten uforklarlig. Står en sopelime på kansler-kontoret tro? Siden Merkel fortsatt ikke er observert på toppen av Bloksberg med spiss hatt,  blir vi nødt til å lyse og lykte etter andre forklaringer. (Litt synd egentlig…)

Den forklaringen ligger i massesuggesjon som skaper massehysteri, for mennesket er et flokkdyr. Vi er rett og slett ganske enkle å manipulere til å tenke likt og ukritisk, og det ser vi stadig i f.eks. reklame- eller musikkbransjen: Middelmådige artister med middelmådig musikk blir plutselig genierklærte superkjendiser som alle digger – ikke på grunn av musikken, intelligensen eller personligheten, men fordi alle andre også digger dem. Flertallet må jo ha rett, ikke sant? Nei. Slett ikke.

Visjoner er som skapt for å skape vanvidd

Høy utdannelse, alder, intelligens og stilling er ingen vaksine mot massesuggesjon. Selv professorer og «eksperter» blir like revet med som arbeidsfolk. Alder og erfaring har heller ingenting å si. De som derimot ikke lar seg rive med av massesuggesjon, ender gjerne som en fiende av flokken: Når alle er nesegrus enige om noe, blir nemlig enhver som er kritisk, lunken eller tankefull en uønsket og ødeleggende faktor; en negativ og slem person – og all verdens logikk eller bevis slike sorte får legger frem, er helt uinteressant for flokken. Når massesuggesjon skaper konsensus, får ingen lov å ødelegge den deilige følelsen av å marsjere i flokk mot en felles fremtid i en ny og bedre verden.

Dette er grunnen til at jeg er svært skeptisk til visjoner: De trenger ikke inneholde et fnugg av vitenskap, empiri, virkelighetsorientering eller gjennomførbarhet – de trenger bare være STORE! Visjoner har ikke bare en tendens til å stjele fornuften hos de visjonære og flertallet – de er som skapt for det. Samtidig skrur de av naturlige negativ-feedback-funksjoner som er så viktige for å hindre at alt løper løpsk. Vil du forlede og villede en flokk, så skap en visjon. Jo mer virkelighetsfjern desto bedre. Deretter er det bare å ansette yes-men rundt seg.

Enkel psykologi skaper komplekse problemer.

Massesuggesjon er forklaringen på Europas voldsomme problemer. Dette enkle og veldokumenterte psykologiske fenomenet ligger også bak klimahysteriet, som stadig  mer ligner en massepsykose med religiøse innslag i kampen mot «store satan», også kjent som harmløs kullsyre. Mangel på opposisjon, mangel på kritisk tenking, og middelmådige politikere med store og virkelighetsfjerne visjoner, har styrt Europa inn i sin verste krise på 70 år. Det er beklagelig, men menneskelig. Og det er slett ikke over. Selv om Merkel har innrømmet tabber, og tyskerne er vel orienterte om tilstanden i Europa, er det fortsatt over 30% som synes Merkel er det beste valget for å lede Tyskland videre. Hjelpe meg. Hva skal til?!

En ting er sikkert: Nå som solkongen Merkel (eller soldronning, for de pirkete) går for sin fjerde periode i 2017, står Tyskland ved et avgjørende veivalg. Hun mener sikkert så vel, men evner ikke å forstå. Hun er rett og slett ikke særlig flink, og det viser ettermælet hennes. De som blindt har vært med på å skape eller støtte denne flommen av kriser, de har ikke evnen til å redde Europa. De er ikke løsningen eller fremtiden. De er problemet og fortiden.

La oss håpe velgerne tar oppgaven sin litt mer på alvor denne gang, slik de gjorde i England og USA. Nå må nye folk slippe til.