Sakset/Fra hofta

Etterhvert som vi er vitne til hvordan flere europeiske samfunn, ikke minst det norske, gradvis ødelegges av segregasjon, polarisering og offentlig utrygghet som følge av menneskestrømmen, er det instruktivt å se tilbake på årene som er gått på veien fra noe som til sammenligning var idyll.

Tiden har ikke bare vært kjennetegnet ved en nesten utrolig passivitet, hvor man knapt har løftet en finger for å gjøre noe med kjedeinnvandringen og dens ødeleggelse av lokalsamfunn. Den har også vært ledsaget av en ufordøyelig saus av inkonsekvent tenkning, virkelighetsfjerne forestillinger og en himmelropende naivitet.

Et eksempel som det er verdt å børste støvet av, ikke minst fordi det til de grader personifiserer de skiftende forklaringene, er Jon Michelet, som den 15. august 1987 i egenskap av stortingskandidat for Rød Valgallianse (RV) i Østfold tok til orde for «en million innvandrere til Norge i vår tid» under partiets valgkampåpning i Oslo. I løpet av de nesten tredve årene som har gått, er det med ujevne mellomrom blitt minnet om Michelets utspill. Selv kom jeg på det forholdsvis nylig, da Nettavisens patente Magnus Blaker illustrerte en tekst med SSBs graf over innvandrerbefolkningen i Norge. Man ser på øyemål at Michelets ønske ligger an til å bli oppfylt før 2020.

Det man kanskje ikke husker like godt, er noe av Michelets begrunnelse for ønsket, som Aftenposten siterte ham på den 17. august 1987:

Med en million innvandrere på så kort tid ville en total samfunnsomveltning bli tvunget frem, og RV vil hilse enhver forandring velkommen, sa Michelet.

Til tross for at ønsket ble avfeid som uansvarlig over nesten det hele politiske spekteret, var ikke alle negative. Avisen trykket den 15. september et leserinnlegg fra en nå eldre herre fra Oslo hvor fordelen ved én verden og ett folk ble fremhevet med spørsmålet: Hvilke grenser skal vi da slåss om?

I et intervju med Aftenposten året etter, den 25. juni 1988, var det ikke lenger den varslede totale omveltningen som stod i fokus, men snarere en slags ansvarlighet:

Her har jeg jo fått selveste Statistisk Sentralbyrå på min side, idet de fastslår at det ikke bare er flyktningene som trenger Norge, men Norge som trenger flyktningene.

Stein Kagge, som intervjuet Michelet, spurte om døren også ville stå åpen for hvite sørafrikanere:

– Jeg veit ikke, sier han til slutt. – Det er ikke akkurat drømmen min å få de folkene hit. Vi får ta problemet når det måtte komme, men jeg skal innrømme at det er et tankekors, jeg får rett og slett vondt i magan ved slike utsikter.

jon-michelet2

Noe senere har vi en røys med islamister i stedet. Mon tro hvordan det går med Michelets indre organer?

Under en debatt med blant andre Carl I. Hagen i på sensommeren i 1993, kunne det virke som om Michelet gjorde et aldri så lite tilbaketog. NTB siterte ham den 1. september på at han holdt fast ved sitt ønske, men at «den høye ledigheten gjør dette mindre aktuelt nå».

I et innlegg i Aftenposten den 7. september klargjorde Michelet sitt standpunkt, og kalte det et «strategisk forslag som målbærer en visjon». Den handlet på den ene siden om Norges behov:

Demografiske analyser viser at Norge i det 21. århundre vil trenge betydelig innvandring dersom landets nåværende folketall og infrastruktur skal opprettholdes. Jeg kan gå til Statistisk sentralbyrå og vitenskapelige fagmiljøer og finne støtte for min visjon om at økt innvandring vil bli nødvendig. Med et svinnende folketall og en sterk økning av de eldres andel av befolkningen – hvem skal i nokså nær fremtid utøve omsorgsfunksjonene i samfunnet vårt?

Bare så synd at innvandrerne også blir gamle, og at det siden viste seg at de står færre år i arbeidslivet – for slik å betale mindre inn til felleskassen og ta mer ut av den, og dermed utgjøre en større omsorgsbyrde, stikk i strid med hensikten. Dette var imidlertid sekundært for Michelet, det var nemlig intet mindre enn planetens fremtid han tok ansvar for:

Vi står overfor et veivalg. Skal vi holde verdens flertall nede i økende fattigdom, eller skal vi åpne portene og få til en utjevning av levekårene før det er for sent, før katastrofene i den tredje verden blir eksplosive?

To scenarier kan tenkes for Norge om et par generasjoner, og jeg hugger dem rått til for effektens skyld: 1) Tre millioner nordmenn klamrer seg fast til vår utpost i nord og gjør «hvit arisk motstand» mot fattigopprørets flodbølge. 2) Fem millioner nordmenn som er litt mer gyllenbrune i huden enn i dag, lever relativt lykkelig og materielt enkelt her på berget i samforstand med en verden der fattigdommens krise er løst med betydelig medvirkning fra det Norge som i år 2000 var verdens rikeste nasjon.

En verden hvor fattigdommens krise er løst med betydelig medvirkning fra Norge. Skal man le eller gråte over kombinasjonen av naivitet og forestillinger om egen fortreffelighet? At denne barnslige, ultranaive utopien ble fremført av en mann som pleier sitt rufsete image som rullingsrøykende sjømann med skjeggstubber og erfaring fra livets skyggesider verden rundt, er nesten absurd i sin kontrast.

Vel vitende om at migrasjonen knapt har avhjulpet fattigdommen i opphavslandene, men snarere gitt deler av dens middelklasse et bedre liv, og i lys av at det er helt andre grunner til at fattigdommen er redusert flere steder i verden uten at det er Norges (eller kommunismens) fortjeneste, fremstår Michelet som en kjempetosk – om enn ikke en like stor tosk som den zombie-befolkningen som snart har latt det venstreekstreme ønsket hans gå i oppfyllelse.

Venstreekstremismen fikk et slags intellektuelt ferniss noe senere, da professor i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo Thomas Hylland Eriksen i Morgenbladet den 2. september 2004 tok til orde for 1,5 millioner innvandrere til Norge i tiden frem til 2050, som i hovedsak burde bosette seg i Oslo-området. Realismen var ikke så mye større enn Michelets:

På den ene siden viser det seg at innvandrere er flinke til å skape egne arbeidsplasser, og det kan dessuten hende at de blåser liv i industrier som vi ikke lenger har. På den andre siden vet vi av historiske eksempler at høy arbeidsledighet som følge av store folkeforflytninger er et overgangsfenomen. Som da nesten én million franskmenn vendte hjem etter Algerie-krigen, og spesielt området rundt Marseille fikk problemer med å sysselsette dem. I løpet av kort tid var arbeidsløshetstallene i regionen på landsgjennomsnittet igjen.

Ottar Brox’ innvendinger om sosial dumping, ble avfeid.

Denne forestillingen burde man heller snu på hodet. I dag er det faktisk innvandrerne som sørger for at mange velferdsordninger kan opprettholdes. Dessuten vet vi at mange som kommer hit allerede er ferdig utdannet, og at mange reiser hjem når de blir gamle. De sparer oss dermed for de to største utgiftspostene på velferdsbudsjettet.

Jon Michelet var glad for Hylland-Eriksens utspill, og mente at Brox ikke evnet å se at vi lever i en folkevandringstid. Fra målet om å omvelte samfunnet via ønsket om å ta vare på Norge og utrydde fattigdommen i verden, var innvandringen nå blitt noe uunngåelig. Michelets sans for proporsjoner var ikke blitt noe bedre i mellomtiden: Risikoen for økte lønnsforskjeller, som Brox hadde pekt på, ble avfeid med at det ville jo likevel bli en utjevning på globalt plan.

hylland-eriksen

En million innvandrere var ikke nok, syntes Hylland-Eriksen. Han ville ha 1,5 millioner. Helst i Oslo.

To år senere, i 2006, kom NHOs rapport som viste at den lave yrkesaktiviteten blant innvandrere kunne påføre Norge så store kostnader at hele oljeformuen risikerte å gå tapt – et scenario som i dag ser ut til å gå i oppfyllelse. Men fortsatt var veien kort fra å ta til orde for en strengere innvandringspolitikk, til det å bli utropt til høyreekstrem. NHOs funn affiserte ikke Michelet. Den 21. juni 2007 rapporterte Fredrikstads Blad om en tale Michelet hadde holdt på Verdens flyktningdag.

For 20 år siden mente de at jeg var en gal mann da jeg under en 1. mai-tale tok til orde for at vi trenger en million innvandrere. Nå mener alle at vi trenger en million innvandrere. Vi trenger hver eneste en.

Gale var i alle fall de som fortsatt tok mannen alvorlig.

Året etter, den 9. august 2008, tok Civita-leder Kristin Clemet til orde for åpne grenser i et intervju med Dagsavisen.

Hvis vi mener at det bør være fri flyt av varer og tjenester, slik vi prøver å få til gjennom Verdens handelsorganisasjon (WTO), bør det prinsipielt også gjelde for mennesker. Det er det enesteriktige standpunktet, både moralsk og ut fra et nytteperspektiv, sier Clemet.

Nytten er som følger: Norge trenger arbeidskraft, mange andre land har overskudd av det. Det blir med andre ord en vinn-vinn-situasjon.

Clemet fremholdt på den ene siden at det neppe var så mange mennesker som ønsket å reise til Norge. På den annen side var det umulig å stenge folk ute. Det fantes altså ikke problemer, og om de fantes likevel, var de politisk umulige å løse. Catch 22 er virkelig bare blåbær i sammenligning. Politikken er en kamp om å sannsynliggjøre det som lyder uvirkelig, la hun til. Den lyktes ikke så verst, og kampen pågår fortsatt.

Jon Michelet var ikke sen om å turteldue Clemet. I Dagsavisen den 11. august, allerede to dager etterpå, roste han henne for utspillet.

Han mener at tida nå er moden for å åpne Norges grenser, og er ikke bekymret for at det vil føre til sosial dumping.

Han mener dessuten at massiv innvandring er avgjørende for å beholde velferdsstaten.

Vi vet at Norge stopper opp uten innvandring.

cristin-clemet-og-jon-michelet

«Neppe så mange som ønsker å reiser til Norge. La oss åpne grensene!» 

Veien mot millionen ble raskere enn de fleste hadde trodd. Så sent som for sju år siden lød SSBs prognose at det ville inntreffe i 2024. I dag er det estimerte tidspunktet fremskutt med 4-5 år. I en kommentar i Vårt Land den 25. juli 2009 etterlyste Erling Rimehaug en norsk innvandringspolitikk: Hvor mange skal vi ha? Noe svar var aldri blitt gitt. Han lurte også på hva planene for innvandringen var, og konstaterte at ingen lenger snakket om det fargerike fellesskapet. Han kan vel ikke sies å ha fått noe svar i mellomtiden heller.

Den 9. juni 2009 sa daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre til Aftenposten at Michelets visjon ville bli virkelighet om 15-20 år – i dag vet vi at det snarere lå 10-11 år frem i tid. Hans kommentar lød: «Det må vi leve med.» Den 11. juni 2010 skrev Arild Rønsen i Klassekampen at det kom til å gå helt greit, også med islam.

Personlig må jeg si jeg går denne utviklinga i møte med den største ro. Som ateist gir jeg blanke blaffen i om flertallet av de troende er kristne eller muslimer – bare de ikke forsøker å prakke sin overtro på meg, i hvert fall ikke blande den inn i noe som har med dagliglivet i hovedstaden å gjøre.

Så sent som for seks år siden hadde Rønsen med andre ord ikke fått med seg at innblandingen i flere av dagliglivets sider var et faktum. Påprakkingen av islamske regler kan heller ikke sies å ha uteblitt. Det ville i det hele tatt være vanskelig å si at premisset for den feiende flotte konklusjonen hans holder i dag.

At ingen trenger å stå til rette for slik feiltenkning vitner jo om at den norske offentligheten er et intellektuelt u-land. Og der ligger kanskje forklaringen på at Norge har rotet det sånn til for seg. Verdens rikeste land var også blitt et av verdens dummeste.

I 2011 kom Brochmann-rapporten, som ugjendrivelig bekreftet NHOs advarsel om de enorme problemene den lave yrkesdeltagelsen blant innvandrere gir for de langsiktige statsfinansene. Noe senere kom Finansavisens beregninger, basert på SSBs underlagsmateriale til Brochmann-rapporte, som viste at ikke-vestlige innvandrere i gjennomsnitt utgjør en nettoutgift på 4,1 millioner kroner pr. person over et livsløp.

Men Michelet gav seg ikke på tørre møkka. Den 14. mars 2012 uttalte han seg om saken til Nettavisen:

– Innvandring er en lykke for Norge og jeg mener det var viktig å være offensiv allerede i 1987. Vi var et nesten folketomt land som var helt avhengig av innvandrere.

Under tsunamien av migranter i andre halvår av 2015 sa Michelet at Norge måtte åpne grensene. Til Moss Dagblad den 2. september, altså for litt over tre måneder siden, uttalte han følgende:

I mossedistriktet kom det først nordlendinger på 1960-tallet. Deretter kom jugoslavere, pakistanere, tyrkere og vietnamesere. Dette har gått veldig bra, og dette er mennesker som beriker samfunnet vårt.

Samtidig forteller offisielle tall om nedslående yrkesdeltagelse og høyt trygdeforbruk. Hvor faktaresistent er det mulig å være uten at pressen anser en som sjarlatan?

«Fake news» er virkelighet ikke det største problemet vi har. Fraværet av intellektuelle standarder, derimot …

Innvandringen til Norge resulterte i ødelagte liv, relasjoner, lokalsamfunn og budsjetter, uten å ha noen målbar effekt på verdens fattigdom. Et land ble forringet av en forbannet utopi. Verden vil i sannhet bedras.