Kommentar

Som Statistisk Sentralbyrås demografer har varslet en stund, vil antall innbyggere i Norge passere fem millioner i løpet av inneværende år. 71 prosent av befolkningsveksten er for tiden innvandringsdrevet, dvs. om man regner med andre og tredje generasjon uten norsk opphav er tallet for rent innvandringsrelatert vekst egentlig en god del høyere.

Resten av befolkningsøkningen skyldes ikke først og fremst fødselstallene, men at folk lever lenger. Så når SSBs befolkningsprognoser peker rett til værs utover i århundret, er det altså under forventning om at innvandringen forblir betydelig på ubestemt tid, hvilket betyr at befolkningen i realiteten byttes ut.

Hvor langt det er rimelig å prøve å se inn i fremtiden, kan diskuteres. I forkant av at den femte millionen rundes, har Kjetil Wiedswang i Dagens Næringslivs spalte “Uten filter” skuet frem mot 2028, da et scenario viser at Norges befolkning vil runde seks millioner.

Kanskje det mest konstruktivt kan oppfattes som en slags provokasjon når Wiedswang mer eller mindre stilltiende legger til grunn at den skisserte befolkningsutviklingen er uunngåelig. Det er dog tvilsomt om kommentaren er ment sånn, for han skynder seg å legge til at økningen er en god ting.

Men det spørs vel ikke om teksten dermed like gjerne kunne vært publisert under vignetten “Med filter”, for det er det samme budskapet som med varierende grad av tilslørthet formidles av media, politikere og de fleste andre i meningsbransjen.

Det er noe krampaktig over det hele. Det er som om man aner at det er forbundet med altfor mye anstrengelse og ubehag å arbeide for en annen befolkningsutvikling, slik at man heller velger minste motstands vei og etter beste evne holder humøret oppe ved å sette sin lit til profetiers selvoppfyllelse og besverge seg på at det hele skal bli flott og kjempefint — noe helt annet enn Sverige eller Frankrike.

Ikke for det, Dagens Næringslivs skribent skal ha ros for i det hele tatt å sette temaet befolkning på dagsorden, gitt den øredøvende vinterferiestillheten som offentliggjøringen av SSBs siste tall er omgitt av.

Men spørsmålet som burde tvinge seg frem i en offentlighet verdt betegnelsen, er hvorfor det knapt er noen som sier det de fleste rimelige personer innerst inne vet: Det er en fantastisk dårlig idé at Norge skal få seks millioner innbyggere om seksten år. Eller sju-åtte millioner noen år senere.

Om vi ser bort fra den historiske parentesen — i Norge ennå ikke lukket — som svarer til den mentale hippie-epoken hvis definerende utopiske forestilling er det harmoniske multikulturelle samfunnet, er det helt ukontroversielt at det er en fantastisk dårlig idé.

Det behøves lite annet enn observasjonsevne og sunn sans for å fastslå dette opplagte, men i mangel av sådan kan også statistikk og offentlige dokumenter påkalles. Vi vet sånn noenlunde hvem som gifter seg med hvem, vi vet sånn noenlunde hvordan folk flytter, vi vet hvordan visse bransjer etnifiseres og vi vet ganske nøyaktig hvor mye folk jobber.

Det er altså velkjent at Norge ikke blir noen kulturell smeltedigel, likeså at yrkesdeltagelsen blant innvandrere er så lav og trygdeutbetalingene så høye at den totale langsiktige forsørgelsesbyrden som i gjennomsnitt vil bli båret av de produktive innbyggerne, i det lange løp vil øke — og det så mye at oljeformuen kan forsvinne.

Befolkningsutviklingen er med andre ord det aller viktigste politiske spørsmålet som tenkes kan. Men snarere enn å gripe fatt i selve fenomenet, begrenser det offentlig ordskiftet seg til hvordan man skal forholde seg til det, og Wiedswang er ikke noe unntak. Spørsmålet er ikke om man vil ødelegge hovedstaden, men hvorvidt det skal skje ved å fjerne grøntarealer eller ved å bygge så høyt at solen ikke skinner på fortauet.

Dette er ikke bare i utakt med utviklingen i f.eks. Frankrike og England, hvor Sarkozy har gjort det klart at EU-borgere som er en sosial belastning kan deporteres til hjemlandet og Cameron har tatt til orde for en voldsom reduksjon i innvandringen fra hundretusener til titusener. Med en tolvtedel av Storbritannias befolkning, ville et lignende utspill fra en norsk statsminister bestå i en reduksjon fra titusener til tusener.

Det er heller ikke bare i utakt med den norske folkeviljen slik den kom til uttrykk gjennom EU-avstemningen i 1994, som ikke har vært til hinder for at skiftende regjeringer har akseptert at vi er blitt omfattet av den mest gjennomgripende siden ved hele EU-samarbeidet, altså den frie flyten av mennesker — en flyt som til og med er større hos oss enn i EU-landene.

Det er fremfor alt i utakt med dagens folkemening. Meningsmålinger har vist at 53 prosent sågar er tilhengere av det urealistiske og drakoniske tiltaket det er å stenge grensene. Hvor mange som er tilhengere av en redusert innvandring, er ikke godt å si, men tallet er utvilsomt langt høyere enn det. En oppfatning med en slik utbredelse burde i det minste resultere i politiske forslag om oppsigelse av avtaler som fratar landet kontrollen med egen demografi. At dette ikke engang drøftes er utvilsomt et demokratisk problem såvel som et folkesuverenitetsproblem. Uten mulighet til å påvirke sin egen situasjon gjennom stemmeseddelen og det offentlige ordskiftet, stemmer folk taust med føttene.

Alt tyder på at folket i denne saken er klokere og tenker lenger enn politikerne, hvis høyeste prioritet er å tilfredsstille et kortsiktig arbeidskraftsbehov på enklere vis enn å skaffe seg noe som kan kalles utdanningspolitikk eller gjøre den forhutlede marginaliserte klassen til produktive samfunnsborgere. DN-skribenten fremhever at innvandrerne vil redde oss fra eldrebølgen. Men hva når de samme selv blir eldre og går av med pensjon, noe de jevnt over gjør tidligere enn nordmenn? Skal man da importere enda flere mennesker fra noen nye land for å drive brannslukning?

Den som tenker noen år frem i tid kan altså lett se at det å bruke innvandringen for å løse strukturelle problemer innenlands, er som å pisse i buksa for å holde seg varm. Og ikke bare blir sluttregningen større ved at man utsetter betalingen ved å låne tid og mennesker, men samfunnet forandres til det ugjenkjennelige i mellomtiden.

Siden de fleste av oss etterstreber gjenkjennelighet, kreves det ingen spåmann for å forstå at nordmenn i overveiende grad vil omgi seg med andre nordmenn, pakistanere med andre pakistanere, somaliere med andre somaliere etc. Foruten boligmessig segregasjon, kan et av resultatene meget vel bli at den utenlandske arbeidskraften man tror skal fylle norske aldershjem, til slutt ender opp med å jobbe ved institusjoner opprettet spesielt for de respektive etnisitetene, i den grad de ikke vettskremt ved synet av aldersboligene vil ta seg av sine egne eldre i hjemmet — forøvrig et tiltak nordmennene selv burde ha vurdert som løsning på eldrebølgen.

Hva slags lojalitet forventer man at folk vil vise storsamfunnet som administrerer et slikt lappeteppe? Sannsynligvis vil behovet for tilhørighet bli ivaretatt på mindre skala.

Sjefen for den europeiske sentralbanken Mario Draghi sa her forleden at den europeiske sosiale modellen er avgått ved døden. I Norge er pengebingen stor nok til at vi kan innbille oss at den vil overleve for all fremtid, men hvis den demografiske utviklingen vedvarer, kan dødsfallet simpelthen inntreffe en generasjon eller to senere enn på kontinentet.

De største samfunnsendringene i moderne tid finner altså sted uten at det er noe politisk tema. I sin måpende passivitet sitter Ola Nordmann stille og ser på en omveltende utvikling som at nasjonalstaten går i oppløsning, og velferdsstaten med den — som om høyere makter skulle se til at det ble konsekvensfritt for ham selv.

Forstå det den som kan.

Mest lest