Gjesteskribent

Et lands utvikling er uløselig knyttet til befolkningsutviklingen. Med en voksende befolkning hersker en bevissthet om at landet må bygges ut, samt at nye løsninger på mange områder behøves for å skaffe livsgrunnlag for flere mennesker. Da mennesker er grunnstenene innenfor alle systemer, vil en økende befolkning bety økte muligheter til å realisere innovasjon.

Norge er i dag preget av en synkende etnisk norsk befolkning samt en økende innvandring fra et stort utvalg land. I mange tilfeller er innvandringen av det gode, da det handler om kompetente mennesker fra kompatible kulturer. Dessverre er mye av innvandringen til Norge også preget av det motsatte, mennesker fra kulturelt inkompatible områder som overhodet ikke har tenkt å integrere seg inn i norsk kultur, ikke i år, ikke om ti år, ikke om tusen år.

Norge er i tillegg et land som om noen år vil bli rammet av en eldrebølge.

Om noen tiår vil forholdet mellom arbeidende og ikke-arbeidende nordmenn være så sterkt forskjøvet at det kan vise seg vanskelig å ivareta den omfattende velferdsstaten som er bygd opp. Det skjer i samme tidsrom som oljeinntektene vil synke drastisk, da reservene i Nordsjøen vil være i ferd med å gå tomme. Norsk oljeproduksjon har sunket siden 2001, det er bare den dramatiske prisoppgangen på olje og gass som har skjult dette.

Økende fødselstall vil kunne motvirke begge disse trendene. Flere hender vil kunne ta tak i de eldre og en voksende befolkning vil øke skattebasen som velferdsstaten trenger. Det må understrekes at det er langt mer ønskelig at den etnisk norske befolkningen vokser da det kun er den som vil kunne sørge for at skattegrunnlaget øker. Innvandring fra kompatible kulturer er ikke en reell opsjon, da den innvandringen som har foregått har nøye sammenheng med de gode økonomiske tidene Norge har hatt. Med full eldrebølge og bortfall av oljeinntekter vil det ikke være insentiver for nyttige personer å flytte til Norge. Vi må altså bruke det vi har – den etnisk norske befolkningen.

En norske trebarns politikk er veien ut av uføret. Målet er ikke at alle på liv og død må få tre barn, menå oppfordre med Statens sedvanlige bruk av kjepp og gulerot til at tre barn pr kvinne er det gode og normale. Det er ikke ønskelig at folk får for mange barn heller, da det kan gi landet ustabil demografi den andre veien. Heller er det ikke ønskelig at et lite mindretall av befolkningen mer eller mndre spesialiserer seg på å få barn, da dette troligvis kun vil resultere i en sterkt økende befolkning blandt samfunnets laveste rangerte grupperinger. Så tre barn bør bli idealet, men ikke fler heller.

En trebarns-politikk vil føre til økende fødselstall, mer stabile skatteinntekter på lang sikt, mindre kulturellt trykk fra ikke kompatible folkeslag og siden Norge vil være det eneste landet i den vestlige sivilisasjon som opprettholder sitt folketall – økende nasjonal stolthet.