Regjeringen Støre er samlet til budsjett­konferanse på Klækken hotell den 11. mars 2025. Foto: Ole Berg-Rusten / NTB.

Det er langt færre enn vi tror som egentlig jobber. Den velferds­staten vi er så stolte av, har resultert i et dysfunksjonelt arbeids­marked som er i ferd med å true velferds­staten selv.

Sammen med innvandringen fra MENA-landene, en forvokst offentlig sektor og en ensidig og petroleums­avhengig nærings­struktur, er det hoved­problemet i norsk økonomi.

Regjeringen har nylig fått en rekke innspill fra Kvinne­arbeids­helse­utvalget, som leverte sin rapport til regjeringen 1. april. Finans­minister Jens Stoltenberg påpeker at vi ikke har nok arbeids­kraft til å dekke det voksende behovet i helse- og omsorgs­sektoren i årene som kommer. De vil at vi skal jobbe lenger. Og arbeids­minister Tonje Brenna mener at vi må legge til rette for å få enda flere kvinner i jobb.

De skylder begge på eldrebølgen, men tør ikke stille de kritiske spørsmålene: Hvor mange er det som kan jobbe, men som ikke gjør det? Hvem er det som ikke jobber? Hva koster det samfunnet? Og hvem betaler regningen? Er det egentlig de eldre – som har arbeidet, bygget landet og betalt sin skatt – som er problemet?

Enhver som gidder å gå inn i tall­materialet, vil se at det ikke er eldre­bølgen som er problemet. Det er innvandringen som er hoved­problemet. Det skyldes den lave yrkes­deltakelsen i innvandrer­befolkningen fra landene i Midtøsten, Afrika og Asia, i tillegg til det store over­forbruket av velferds­ytelser i innvandrer­befolkningen.

Fortellingen om eldrebølgen er et falskt narrativ. Det hjernedøde kommentariatet i den narrativ­styrte pressen skjønner ikke hva som foregår. Det formidles ikke til mannen i gata, til vanlige folk og til dem som arbeider og betaler sin skatt.

I Norge er vi alle sosial­demokrater, i mer eller mindre grad. Jeg tror de fleste mener som meg: De som ikke kan jobbe, må vi ta oss av. Det er dét vi først og fremst har velferds­staten til. Men de som kan jobbe, de må jobbe! Og jobber de ikke, må det ha en kostnad. Det kan ikke være slik at det lønner seg å la være å jobbe og la være å bidra til felles­skapet.

Det gamle Arbeiderparti-slagordet «Hele folket i arbeid» sitter fortsatt i. Det er fortsatt et godt slagord, selv om Ap for lengst har lagt det på hylla. Og det har kanskje noe med den protestantiske etikk å gjøre, og at «I ditt ansikts sved skal du tjene ditt brød.»

Det er rett og slett verken rett eller riktig at helt eller delvis arbeidsføre lar være å jobbe fordi de kan det, fordi det lønner seg bedre å gå på trygd og fordi politikerne er slepp­hendte med skatte­pengene til dem som arbeider.

Det voksende antallet free-ridere i arbeids­styrken undergraver økonomien. Velferds­statens omfordeling av verdier fra dem som jobber og skaper verdier til dem som ikke jobber, er et voksende problem. Og det blir bare større år for år.

Det oppleves urettferdig. Det er ikke riktig overfor dem som virkelig er syke og uføre. Det under­graver arbeids­moralen til dem som jobber og sliter. Det bremser velferds­veksten. Og det er åpenbart ikke bærekraftig.

Den moderne velferds­staten er en god ting. Den er hverken en norsk oppfinnelse eller noe Arbeider­partiet har funnet opp. Den oppsto med industrial­iseringen, først i Tyskland på 1880-tallet og siden i Storbritannia rett etter forrige århundre­skifte.

Først på 1930- og 1940-tallet kom den såkalte Bismarck-modellen og prinsippet om statlig organisert sosial­forsikring knyttet til arbeid til Norden – først til Danmark og Sverige, og etter hvert også til Norge.

Men som med mange sosiale innovasjoner tatt ut i det ekstreme, har den norske velferds­staten etter hvert vokst ut over sine bredder. Velferds­ordningene er etter hvert blitt så mange og så omfattende at de er i ferd med å undergrave velferds­statens fortsatte eksistens.

Politikerne bruker oljepengene til å sanke velgere ved å utvide eksisterende velferds­ytelser og love stadig nye. Det blir ingen nye velgere av å fjerne ytelser som allerede er etablert, som f.eks. den dysfunksjonelle norske sykelønns­ordningen. Dermed vokser de sosiale utgiftene kumulativt, som en samfunns­messig «naturlov» som tilsyne­latende ikke kan reverseres.

Det samme skjer med staten selv og med offentlig sektor. Samfunnet blir mer komplisert. Funksjonene blir flere, og enhetene blir større, men ansvarsløse politikere vil ikke ta den politiske belastningen med å høste stor­drifts­fordelene av større enheter.

Kommunereformen er et godt eksempel. Kommuner slås sammen, men ingen blir sagt opp. Det blir tvert i mot flere og ikke færre ansatte etter sammen­slåingene. Dette er verdifull human­kapital, arbeids­kraft vi kunne trengt i privat sektor. Offentlig sektor fortsetter å vokse og de offentlige utgiftene med den.

I Norge er dette tatt ut i det ekstreme. Trolig både fordi vi kan, takket være olje­rikdommen, men kanskje først og fremst fordi norsk politikk har fått et stadig større innslag av yrkes­politikere som ser politikken som en karrierevei, og som vegrer seg for å ta upopulære, men nødvendige beslutninger fordi de først og fremst ønsker å bli gjenvalgt.

Dermed har vi endt opp med den største offentlige sektoren i OECD, antakelig størst i verden etter Nord-Korea. Siden 1970 har antallet sysselsatte i offentlig sektor nesten tredoblet seg.

I 2023 jobbet over én million mennesker i offentlig sektor, 34 % av totalt antall sysselsatte i Norge, jf. OECD, hvor gjennom­snittet er på 18–20 %. Det samme gjelder de offentlige utgiftene. For 2025 utgjør de 62 % av fastlands-BNP. Det er høyest i OECD, som har et snitt på 40–45 %.

Det er mange dyktige og arbeidsomme mennesker i offentlig sektor. Men den høye andelen av arbeids­styrken som er ansatt i offentlig sektor og den store andelen av disse som antakelig er arbeidsføre, men som helt eller delvis ikke er i arbeid, svekker samfunnets total­produktivitet.

Det blir tilsvarende færre til å bidra til verdi­skapningen i samfunnet, og tilsvarende flere som må underholdes. Det blir lavere skatte­inngang og flere som nyter godt av over­føringer i form av sosial stønad og ulike velferds­ordninger. Det er snakk om enorme beløp. La oss se på tallene. De skremmer.

I henhold til SSBs Arbeids­krafts­under­søkelse (AKU) er den aktive arbeids­styrken, dvs. alle i alderen 15–74 år som er syssel­satt eller arbeids­ledige, på omtrent 3 millioner personer. Den totale befolkningen mellom 15 og 74 år er på omtrent 4,1 millioner personer. Omtrent 1,1 millioner av disse er under utdanning eller pensjonerte. Så langt er alt greit.

Av den aktive arbeids­styrken på 3 millioner er det offisielt 3,9 % arbeids­ledige, eller 118.000, som ikke er i arbeid. Dette tallet er imidlertid sterkt villedende. Dersom vi skal få et riktigere bilde av hvor mange som arbeider og hvor mange som kan arbeide, men som ikke gjør det, må vi gå nøyere til verks.

For det første gir SSBs arbeids­ledighets­tall et sterkt fordreid bilde av hvor mange som egentlig jobber. SSB regner en person i arbeids­styrken som sysselsatt om vedkommende arbeider minst én time i uka! Det er selvsagt helt absurd og gir et sterkt fordreid og rosemalt bilde av situasjonen i arbeids­markedet.

Det er bare ca. 74 % av den aktive arbeids­styrken som er fult sysselsatt, dvs. jobber mer enn 35 timer i uka. Noen ønsker ikke å jobbe mer. Men mange gjør det. Deltids­ansatte som ønsker å jobbe fulltid, er av SSB beregnet til om lag 100.000 personer.

Om vi konservativt anslår at disse i snitt jobber halv tid, innebærer det en skjult arbeids­løshet på om lag 50.000 årsverk, som ikke fremgår i noen statistikker. Det bringer arbeids­løshets­tallet opp fra 3,9 % til 5,6 %.

Det er i tillegg omkring 6 % av arbeidsstyrken og ca. 211.000 personer som til enhver tid er på sykelønn og som ikke arbeider. Norge ligger på topp i OECD. Snittet i våre naboland er på omkring 3,5 %. Det har selvsagt med den særnorske ordningen med egenmelding og full lønn fra første dag å gjøre, som LO har nedlagt veto mot å fjerne og som Ap, H, FrP og Sp dermed ikke tør røre.

Men det er ingen urimelig forutsetning å anta at helse­statusen i Norge ikke er noe dårligere enn i våre naboland. Om vi forutsetter dét, innebærer det at omtrent 2,5 % av arbeids­styrken og 75.000 personer som kan jobbe, i stedet sykemelder seg og mottar sykelønn. Det bringer det faktiske arbeids­løshets­tallet opp til 8,1 %.

I tillegg til dette har Norge også mer enn dobbelt så høy andel uføre­trygdede som OECD-snittet. Det er ca. 370.000 uføretrygdede i Norge, tilsvarende ca. 11,3 % av arbeidsstyrken. Snittet i våre naboland og i OECD er på ca. 7 %.

Dersom vi igjen antar at helse­statusen i Norge ikke er noe dårligere enn i våre naboland, innebærer det en forskjell på 4,3 prosentpoeng. Det vil med andre ord si at 129.000 personer som kunne arbeidet, i stedet mottar uføretrygd i Norge. Det bringer arbeids­løshets­tallet opp til 11,3 %.

I tillegg til et ineffektivt arbeids­marked med velferds­ordninger som åpenbart utnyttes, er produktiviteten i offentlig sektor også langt lavere enn i våre naboland, selv om velferds­ytelsene er omtrent de samme.

I Norge var 34 % av arbeids­styrken sysselsatt i offentlig sektor i 2023. Det er igjen høyest i OECD, hvor snittet er på 18–20 %. Våre naboland, med tilsvarende velferdsnivå som Norge, ligger høyere, på ca. 29 %.

Det er vanskelig å finne andre forklaringer enn lavere produktivitet. Det henger trolig sammen med et sterkt innslag av over­byråkrat­isering (new public management) og at to av tre ansatte i offentlig sektor i Norge jobber i administrative funksjoner i stedet for i førstelinjen, hvor det er mest behov for dem. Det motsatte er tilfellet i de fleste andre land.

Om vi igjen tar utgangspunkt i produktiviteten i offentlig sektor i våre naboland, innebærer det en over­syssel­setting eller skjult arbeids­ledighet, alt etter som en ser det, på minimum 5 % av arbeids­styrken. Det tilsvarer omkring 150.000 årsverk.

Oppsummert betyr det at dersom vi forutsetter at helsenivået er det samme som i Sverige, Danmark og Finland, samt at vi har samme produktivitet i offentlig sektor som i våre naboland, innebærer det at vi årlig taper 404.000 årsverk.

Det bringer den reelle arbeids­løs­heten i forhold til våre naboland opp til 16,3 % – og ikke 3,9 %, som er det offisielle tallet hvis vi regner med dem som kan jobbe, men som i stedet går på sykelønn eller uføretrygd og dem som er over­syssel­satt i offentlig sektor.

En reell arbeidsledighet på 16,3 % kan sammenliknes med en arbeids­løshet på hhv. 7 % i Danmark, 8,8 % i Finland og 9 % i Sverige. Den reelle arbeids­løsheten i Norge er ikke halvparten så stor som i våre naboland, slik Støre skryter av. Den er faktisk dobbelt så høy!

Men den er pakket inn i en vanskelig tilgjengelig arbeids­markeds­statistikk som tilslører de faktiske forholdene. Den er forårsaket av sjenerøse velferds­ordninger som misbrukes i et betydelig omfang, fordi det for mange lønner seg mer å gå på trygd eller sykemelde seg enn å jobbe, og fordi politikerne er uvillige til å ta tak i denne problematikken.

At mer enn 400.000 årsverk går tapt av en arbeids­styrke på 3 millioner, representerer et uhyrlig stort velferdstap. Det eksponerer at vi ødsler med den største og viktigste ressursen landet har: human­kapitalen.

Arbeidskraften er langt mer verdifull enn oljen i Nordsjøen. Men det hjelper ikke så mye når vi utnytter den så dårlig som vi gjør. Og det koster felles­skapet – dem som jobber og betaler skatt – vanvittige beløp.

Verdien av den tapte verdi­skapningen knyttet til de anslagsvis 150.000 årsverkene med over­syssel­setting i offentlig sektor, er lett å beregne. Tapt verdi­skapning måles gjerne som bidraget en arbeidstaker ville gitt til BNP hvis vedkommende jobbet. For en gjennom­snittlig sysselsatt i Norge er dette ca. 1,7 millioner kroner per år. Dette inkluderer både lønn, direkte produksjon og indirekte effekter i økonomien.

Om de 150.000 i offentlig sektor som i forhold til våre naboland er «over­syssel­satte», heller hadde vært engasjert i produktivt arbeid, ville de ha bidratt med 255 milliarder til BNP. De anslagsvis 50.000 som kunne tenkt seg å jobbe fulltid, innebærer i tillegg et tap på omkring 85 milliarder kroner.

Når det gjelder de 75.000 som trolig misbruker syke­lønns­ordningen, og de 129.000 som misbruker uføre­pensjonen, er det mer komplisert. Da må vi ikke bare ta hensyn til den tapte verdi­skapningen, men også til den reduserte skatte­inngangen og de økte trygde­utgiftene. Om vi gjør dét, koster hvert årsverk tapt et samlet beløp på 2,4 millioner kroner, inklusive tapt skatte­inngang og økte helse­kostnader. Det gir et samfunns­messig tap på 490 milliarder kroner.

Dette er grove anslag basert på gjennom­snitt og på forutsetningen over, men samlet innebærer det et samfunns­messig tap på anslagsvis 830 milliarder kroner i året.

Beløpet er mer enn den samlede skatte­inngangen fra person­skatten, som var på 701 milliarder kroner i 2024. Det er nesten like mye som de samlede olje­inntektene i 2024, som var på 858 milliarder kroner.

Hvem er det så som er arbeidsføre, men som ikke jobber, enten fordi de ikke vil eller fordi det lønner seg bedre å motta sykelønn eller trygd? Det er flere, men de som er sterkt over­representert, er først og fremst innvandrere fra MENA-landene, Asia og Tyrkia.

Innvandrerbefolkningen vokser raskt, og den vokser eksponentielt som en følge av familie­gjenforening og langt høyere fødselsrater enn hva gjennomsnittsnordmenn har. I 1975 var innvandrer­befolkningen på anslagsvis 70.000 personer og 1,7 % av en total­befolkning som da var på ca 4 millioner. I dag, 50 år etter, utgjør innvandrer­befolkningen 1,2 millioner mennesker og 21,5 % av befolkningen.

Men mens vestlig innvandring og arbeids­innvandrere fra Øst-Europa (bortsett fra Ukraina) har like høy og høyere arbeids­deltakelse som den etnisk norske befolkningen, skiller de ca. 600.000 innvandrerne fra Midtøsten, Afrika og Asia seg ut med lav eller ingen utdannelse og lav arbeids­deltakelse. Anslagsvis 450.000 av disse er muslimer.

Bare ca. 38 % av innvandrerne mellom 20 og 66 år fra disse landene er fult syssel­satte og arbeider minst 35 timer i uka. Det er 29 % lavere enn den øvrige befolkningen. Det representerer 182.000 årsverk og et beløp 418 milliarder kroner i tapt verdi­skapning, tapt skatte­inngang og økte sosial­utgifter.

Det betyr at innvandrer­befolkningen fra Midtøsten, Afrika og Asia, som foreløpig «bare» utgjør 11 % av befolkningen, står for mer enn halvparten av mer­kostnadene knyttet til over­forbruket av sosiale ytelser og lav yrkes­deltakelse.

Det er trolig et av de beste estimatene på hva innvandringen i dag koster norske skatte­betalere – et sted mellom 400 og 500 milliarder kroner årlig. Dette er et beløp som bare vil øke i årene som kommer.

Dette er selvsagt ikke bærekraftig. Fortsatt innvandring og reduserte olje­inntekter vil drepe velferds­staten også for dem som arbeider, betaler skatt og bidrar til å opprett­holde den. Dette har vi ikke råd til. Det er verken rettferdig eller riktig.

Utfordringene er andre, men om det er presserende å gjøre noe med økonomien i USA, er det enda mer presserende i Norge. Innvandringen i forhold til befolkningen er større i Norge. Velferdstapet, som en følge av mer sjenerøse velferds­ordninger, er også større i Norge. Og offentlig sektor i Norge (34 % av arbeids­styrken) er to og en halv gang større enn i USA (13,41 % av arbeids­styrken).

Behovet for en grundig opprydning i norsk økonomi er mange ganger større i Norge enn i USA. Foreløpig dempes problemene med oljepenger, samtidig som de reelle årsakene skjules av opportunist­iske politikere. Men det er ikke vanskelig å se den krisen som kommer. Vi er allerede dypt inne i den. Det er en varslet krise.

Men er det noen av de etablerte partiene, de ansvarlige, såkalte styrings­partiene, som er villig til å styre og å gjøre noe med det? Nei, det tør de ikke, av frykt for å få LO på nakken og miste velgere blant de store innvandrer­gruppene og de mange ansatte i offentlig sektor.

Norge kunne, med våre rike natur­ressurser, vært som Sveits på steroider. Sveits har ikke olje og knapt med natur­ressurser. Men de har dyktige politikere, og de forvalter sin human­kapital godt, mens Norge er i ferd med å ødelegge velferds­staten og bli en tredjerangs nasjon fordi vi har politikere som tenker mer på å bli gjenvalgt enn på landets fremtid.

De skylder på eldrebølgen og at vi trenger flere til å jobbe i helse­sektoren. De vil helst at du skal jobbe mer og lenger. De vil heller at flere kvinner skal ut og jobbe enn at de skal være hjemme og få barn.

At produktiviteten i norsk offentlig sektor er langt lavere, og de offentlige utgiftene er langt høyere, enn i våre naboland, vil de heller ikke snakke om. At altfor mange tar seg langhelg og misbruker sykelønns­ordningen, har LO nedlagt veto mot å snakke mer om. Og at altfor mange leger er altfor slepphendte med diagnoser, slik at vi har dobbelt så mange trygdede som i våre naboland, er et ikke-tema.

Den lave yrkesdeltakelsen og de høye velferds­kostnadene knyttet til innvandringen fra MENA-landene er fullstendig tabu. At det er kostnads-tsunamien som følger med innvandringen som er problemet, og ikke eldrebølgen, vil de for enhver pris unngå å måtte innrømme.

At Norge kunne vært Sveits på steroider dersom vi tok vare på human­kapitalen, vil de heller ikke snakke om.

De vil at du skal jobbe livet av deg for at innvandrer­regnskapet skal gå opp. De vil at du skal oppføre deg som stemmekveg og fortsatt stemme på Arbeider­partiet og Høyre.

Kjøp Halvor Foslis bok her!

Usensurerte nyheter. Abonner på frie og uavhengige Document.