Kravene om at stadig eldre barn skal sitte i barneseter i bilen, er en perfekt metafor for vår kvelende velferdsstat.

Tenk deg hvis regjeringen foreslo å tilsette en kjemikalie i drikkevannet. Kjemikalien ville ha fantastiske helseeffekter for barn og redde rundt 57 liv hvert år. Samtidig ville det skade fruktbarheten hos voksne, slik at foreldre ville kunne få 8000 færre barn hvert år.

Slik innleder Sam Ashworth-Hayes en artikkel i The Telegraph, i en del av avisens nye serie om demografi.

Han konkluderer med at de aller fleste ville ha valgt å gi 8000 barn sjansen til et liv. Men i virkelighetens verden skjer det stikk motsatte. Han tenker på de stadig utvidede kravene om barneseter i bilen.

De siste 50 årene har kravene til barneseter inkludert stadig eldre barn, og dette har de samme konsekvensene som de tenkte kjemikaliene.

Hvis du har to barn og ønsker å få et tredje, må du enten kjøpe en større og dyrere bil – eller vente til et av barna er gammelt nok til å sitte uten barnesete. Og siden en større bil er dyrere, kan foreldre bli tvunget til å velge det siste alternativet.

Faktisk er tallene han henviser til, reelle konsekvenser av nettopp barnesetereglene.

I 2017 forhindret reglene rundt 57 barnedødsfall og 8000 fødsler.

Barnesetet er en perfekt metafor for vestlige holdninger til fødselsrater. Dette er et godt eksempel på hvordan velmente tiltak lammer en befolkning i velferdsstatens klamme hender.

Velferdsstaten har helt andre prioriteringer enn å gjøre det enkelt å få barn. Resultatene ser vi over hele Vesten: Antallet barnefødsler stuper, og forsøkene på å erstatte egne fødte barn med masseinnvandring, har ført til en katastrofe.

Velferdsstaten: Utopien som endte opp som en selvmordspakt

Hvis vi overser terror, massevoldtekter og kriminalitet, medfører innvandringen også andre problemer. Husprisene presses opp, og uten egen bolig reduseres lysten til å få barn ytterligere.

Dessuten medfører de massive kostnadene innvandringen påfører oss, at vanlige arbeidstagere bare kan glemme å spare penger. Samtidig vokser statsapparatet uten stans, og skattenivået presses stadig oppover.

Hvem har råd til å spare til egne barn når man allerede må finansiere barna til innvandrere som ikke forsørger seg selv?

I Norge er fødselstallet nede i 1,43 per kvinne, og blant etnisk norske kvinner er tallet enda lavere, siden innvandrere i gjennomsnitt får flere barn. De trenger jo ikke bekymre seg om finansieringen, for den tar staten (det vil si skattebetalerne) seg av.

Politikernes løsning på problemet med for få fødsler forverrer altså det underliggende problemet. Masseinnvandring fører kun til enda lavere fødseltall blant urbefolkningen. Slik får man ytterligere fart på befolkningsutskiftningen.

Storbritannia mangler for tiden rundt 1,4 millioner barn og 3,2 millioner voksne. Det er forskjellen mellom dagens befolkning og hva den ville vært hvis fødselsraten hadde holdt seg omtrent på samme nivå som i 1972.

Det er som om Manchester, Liverpool og Birmingham har opphørt å eksistere over natten, uten at noen merker at de tre storbyene har forsvunnet, påpeker Ashworth-Hayes.

Politikerne svarer med en stadig økende etterspørsel etter innvandrerarbeidskraft for å fylle hullene i arbeidsmarkedet, mens skoler stenges ned på grunn av synkende elevtall. Dette har vi sett flere eksempler på her i Norge det siste året.

Problemene forsterkes ved at en altfor lav andel av innvandrerne faktisk jobber, i alle fall i lange nok perioder. Mange av dem gidder ikke engang å lære seg norsk, og trenger tolk etter å ha levd her i 20 år på vår regning.

Selvsagt finnes det mange flotte og driftige innvandrere som jobber, står på og beriker landet de kommer til. Jeg kjenner flere slike. Men totalbildet er dessverre svært negativt.

Noen hevder at reduserte fødselstall bare oppfyller ønskene til den enkelte. Men dette stemmer ikke.

Spør kvinner over hele Storbritannia, og de vil si at de ønsker seg flere barn enn de til slutt får. For hvert tredje barn som ønskes, blir bare to født.

I tillegg har alderen for mødre når de får sitt første barn, steget kraftig, fra 23,1 i 1971 til 29,3 i 2023. Da må man få barn raskt hvis man ønsker tre barn. Men kravene om barneseter til stadig eldre barn gjør dette vanskelig.

Dessuten går skattemidlene hovedsakelig til eldre og innvandrere, mens småbarnsfamilier i stor grad ignoreres.

En kombinasjon av overregulering og en velferdsstat som i stadig større grad fokuserer på eldre fremfor unge, har ført til at britiske familier har noen av de høyeste barnepasskostnadene i verden.

I Norge er barnehager billige, men det er tross alt vi med jobb som får den regningen også, over et skyhøyt skattenivå som grenser mot noe som kan beskrives som kriminelt.

Boligkostnadene eksploderer, noe også statens reguleringsiver bidrar til, sammen med masseinnvandringen av folk som får boligene sine gratis, finansiert av staten.

Og ikke glem: Staten, det er vi.

Staten kan ikke gjøre alt, skriver Ashworth-Hayes. Min holdning er vel heller at staten burde gjøre så lite som mulig, og fokusere på en svært nødvendig og kraftig slankekur for seg selv, slik at skattenivået kunne halveres, minst.

Staten kan ikke be folk få flere barn enn de tror de har råd til.

Den kan imidlertid slutte å vedta politikk som tvinger dem til å ta denne avgjørelsen. Den kan lette skattebyrden for familier, be pensjonister i stedet for foreldre om å nøye seg med mindre, fjerne reguleringer, frigjøre boligbygging, redusere innvandringen og forplikte seg med den nødvendige kraft til å holde Storbritannia i gang.

Jeg må understreke at jeg personlig unner pensjonister alt godt, men skulle dog ønske at pensjonen avspeilet hva man faktisk har betalt inn, og at innskuddspensjon også ble innført hos offentlig ansatte.

Om det blir slik, er opp til velgerne. I Norge vil det neppe skje noe, siden så mange nordmenn har forkastet de fleste former for religion, med unntak av velferdsgudene.

I tillegg har våre politikere omfavnet klimaguden, Pride og woke, og bryr seg mer om palestinske barn enn om norske. Dette er noe å tenke over, på selveste nasjonaldagen.

Kjøp «Europas underlige død» her.