Erna Solberg og Jonas Gahr Støre er variasjoner over samme tema. De kunne vært et ektepar. Foto: Håkon Mosvold Larsen/NTB

Velferdsstaten er som en hellig ku i norsk politikk. Alle stortingspartier står for å bevare velferdsstaten, ingen våger å foreslå kutt.

En samlet norsk journaliststand fremhever velferdsstaten som noe Norge bør være stolt av. Også i alternative medier er frykten for velferdsstatens fall et repetert tema. Men jeg stiller spørsmålet:

Har velferdsstaten blitt vår selvmordspakt?

Jeg har skrevet kritisk om dette tidligere, blant annet i min artikkel om Nima Sanandajis bok om myten den nordiske velferdsstaten.

Sanandaji argumenterte slik: Det er ikke velferdsstaten som bygde et tillitssamfunn. Tilliten eksisterte før velferdsstaten, og var en nødvendig forutsetning for at velferdsstaten ble en realitet. Og etter hvert fører velferdsstatens rettighetstankegang til en stadig uthuling av denne tilliten, som til slutt vil føre til velferdsstatens undergang (en prosess som allerede er i gang, ifølge Nima). Tilkarringsvirksomhet (rent seeking) er her et nøkkelord. Alle NGO-er som suger penger ut av statskassen. Alle som kunne ha jobbet, men lar være, siden NAV gir deg penger til livets opphold.

Dette fremstår som veldig tydelig. Jeg velger noen eksempler for å illustrere poenget.

Velferdsstatens idé er at individet ikke skal holdes ansvarlig for konsekvensene av sine handlinger. Et slags spleiselag skal sørge for at alle mennesker lever godt, uansett hvilke valg man gjør i livet.

Ikke nok med dét: Man skal ikke behøve å stå «med lua i hånda» og spørre om hjelp. Hjelpen skal være noe man har automatisk krav på så lenge man oppfyller de byråkratiske kravene.

Du kan drepe, voldta, stjele, svikte, lyve, svindle, rasere og ødelegge. Penger får du, uansett.

Velferdsstaten fører til at mennesker mister begrep om katastrofen. Katastrofebegrepet avskaffes. Dette skaper svake mennesker som aldri har måttet lære seg å håndtere kriser. Idéen blir etter hvert at alt staten betaler for, er «gratis». Men staten finansieres av oss, vi som jobber og betaler skatt.

Velferdsstaten gjør oss alle til «ukritiske optimister», for å bruke et utrykk fra den avdøde filosofen Sir Roger Scruton. Alt skal gå godt, uansett hvordan vi opptrer. Våre politikere jobber konstant ut fra et «best case scenario». Vi frykter ikke lenger ulven, som jeg skrev i et tidligere innlegg.

Når ulven ikke lenger er en realitet i vår fantasi, så ender vi opp som lillebrødrene i eventyret «De tre små griser». Vi bygger stråhus på sandgrunn, mens vi latterliggjør storebror, som bygger murhus på steingrunn.

Etter hvert mister man fullstendig forståelsen for helt grunnleggende prinsipper. Noen eksempler:

  • Ingenting er gratis. Selv om staten betaler, så er det ikke gratis.
  • Vi kan ikke både ha frihet og likhet (da forstått som likt resultat).
  • Man kan ikke bytte ut befolkningen og beholde den samme kulturen.

Men velferdsstaten ødelegger forholdet mellom handlinger og konsekvenser. Man kan bli gravid ti ganger, aborten er fortsatt tilnærmet gratis. Man kan unngå å møte opp på skolen, og heller velge å bli kriminell. Penger får du uansett.

Som norsk statsborger, eller asylsøker, er det ingenting du kan gjøre som fører til at du mister retten til å bli forsørget livet ut.

Siden økonomisk forståelse ikke er spesielt nødvendig i en velferdsstat, ender vi opp med en befolkning nedsyltet i gjeld, som fortsatt vil dele ut penger i øst og vest. Bistand på 40 milliarder kroner i året? Ja, det er jo gratis. Innvandring, som trolig koster et sted mellom 100 og 200 milliarder i året? Null problem. Det kan jo ikke gå skikkelig galt; mister vi jobben, så har vi tross alt velferdsstaten!

Ingen virker å forstå at velferdsstaten må finansieres. Årsaken til den manglende forståelsen er kanskje velferdsstaten i seg selv?

Det første halvåret i 2020 gikk Norge underskudd med 142 milliarder kroner. Den norske kronen er mindre verdt enn tidligere. Snart er vi ikke engang «rike» når vi er på sydenferie.

Vi har politikere som seriøst mener det er en god idé å bruke penger på «kunstnere» som spruter maling ut av rompa. Vi bygger ambassade i Kongo for et par hundre millioner kroner. Det eneste vi importerer derfra, er vel trygdemottakere?

Men ingen vil spise medisinen. For det er jo så behagelig at alt er «gratis». Men det er ikke gratis. Staten stjeler over 60 prosent av det vi tjener, og det vi får tilbake, er en brøkdel.

Velferdsstatens grunnleggende idé, en slags forsikring som skulle hjelpe uheldige mennesker over kneika i korte perioder, er en vakker idé. Men alle utopier bærer i seg sin egen undergang. Særlig når man benytter en ekstremt fordyrende mellommann: statlig innblanding. Og når staten blir global, så er det på tide å ringe begravelsesbyrået.

Velferdsstaten og globalisme

Med en gang tanken om velferdsstatens velsignelse har festet seg, etter 40–50 år med indoktrinering i skole, medier og politikk, så skjer det uunngåelige: Velferdsstaten blir globalisert. Denne prosessen er grundig beskrevet av Terje Tvedt i boken «Det internasjonale gjennombruddet».

Derfor deler Norge ut penger som to tusen fulle sjømenn (og jeg nekter å beklage uttrykket!). 40 milliarder i bistand hvert eneste år, en horribel sum til ingen nytte. Klimagalskapen kommer i tillegg, med vindturbiner, karbonfangst og elektrifisering av sokkelen. Kjapt 100 milliarder bare der.

Derfor får vi masseinnvandring. For alle fortjener jo et godt liv. At det koster oss et par hundre milliarder kroner i året, har ingen betydning. Det er jo gratis. Staten betaler.

Vi har et skolesystem som bruker mesteparten av ressursene på taperne. Også tapere fortjener et godt liv. Men hva med de flinke elevene, de som kanskje kunne blitt en ny Einstein, en Sam Eyde eller en ny Bjørneboe? De går for lut og kaldt vann. Nylig varslet Oslo kommune at de legger ned en satsning på elever som er flinke i matematikk. Det skal satses mer på noe som er «inkluderende og ikke så stigmatiserende». Vi trenger ikke flinke folk, vi har jo velferdsstaten!

Dette kan føre til at vi går glipp av store inntekter i framtiden. Vi kan ikke leve av kjønnsforskning og NAV. Våre barn lærer på skolen at de har masse rettigheter, men ingen plikter. Våre barn og unge læres opp til å kun lykkes i en eneste disiplin: å fremstille seg selv som offer.

Som Charles Adams skriver i boken For Good and Evil: The Impact of Taxes: Hvis staten er rik, så er befolkningen fattig. Ja, vi har et oljefond. Men det er staten som disponerer oljefondet, jeg tror neppe disse pengene vil komme mine barn til gode. Pengene er allerede lovet vekk i pyramidespillet statlig pensjon, selv om de neppe klarer å oppfylle løftene, grunnet den hodeløse innvandringspolitikken. Husholdningene er nedsyltet i gjeld. Kostnadene tas av vanlige arbeidsfolk og omdannes til gjeld som videreføres til våre ikke-eksisterende barn.

En «konservativ» regjering som lovte at staten og byråkratiet skulle bli slankere, har klart å øke statsbudsjettet med over 50 prosent på noen få år. Vi bruker tre ganger så mye penger som Finland, uten at noen kan peke på et eneste område hvor den norske velferdsstaten er bedre enn den finske. Snarere tvert imot, slik vi fikk demonstrert under koronakrisen, hvor den ikke-eksisterende norske beredskapen ble direkte latterlig sammenlignet med et forberedt Finland.

Samtidig er det en hybris over det hele. Vi er jo best i alt, vi er verdens forbilde. Bare vi gir noen milliarder her og noen milliarder der, så vil hele verden stanse opp og si: Look to Norway! Alle vil vel følge vårt eksempel? Derfor må vi være først ute, vi må gi mer enn alle andre, vi må tømme lommene før noen andre kommer oss i forkjøpet.

Vi er i ferd med å skape en oppvoksende generasjon av mennesker som ikke forstår at livet krever innsats, at frihet medfører risiko og at ytringsfriheten er grunnlaget for alt fremskritt. Vi trøster ungene våre i timevis på grunn av et lite skrubbsår, i stedet for å si at det går over, og at det ikke er noe å grine for.

Vi lærer ungene at konkurranse er skadelig. Da dreper vi samtidig lysten til å bli eksepsjonell. Og uten eksepsjonelle mennesker blir det ingen nyskapning. Dessuten glemmer man at konkurranse forutsetter samarbeid: Man må bli enig om reglene og følge dem. Man må samarbeide med lagkamerater i konkurransen mot et annet lag. Man må se ut over sitt eget ego.

For en tid tilbake intervjuet jeg den politiske rebellen Torolf Nordbø, en kulturpersonlighet som i dag er aktiv i Partiet De Kristne (tidligere flere andre partier). Han sa noe veldig interessant:

Vi må vekk fra idéen om velferdsstaten og finne tilbake til tanken om et velferdssamfunn.

Det vi må skape, er et samfunn hvor man først og fremst tar vare på seg selv og sine nærmeste. Klarer man denne oppgaven, er man i det minste ikke til belastning for noen andre.

Når man har klart dette, kan man utvide fellesskapet til nabogården, eller til nabolaget.

Jeg ønsker meg et velferdssamfunn, et samfunn hvor familiene i størst mulig grad hjelper hverandre, og hvis de har noe til overs, kan de hjelpe naboen. Trygghet mot ulykker og katastrofer kan løses ved hjelp av forsikringer, langt billigere enn via skatteseddelen.

Statsbudsjettet burde nokså enkelt kunne reduseres til finsk nivå, ca. en tredjedel av norsk nivå. Ikke på et år, omveltningene vil være for store. Men i et tyve års perspektiv, kanskje?

Hva kan man gjøre?

Legg ned Kulturdepartementet. Kulturen må frigjøres fra statens klamme hånd. Halvver Utenriksdepartementet, legg ned de fleste ambassader. Legg ned Undervisningsdepartementet, spark alle direktørene på millionlønn som ingen forstår hva driver med. Forby at politikere bruker medierådgivere på vår regning. Kutt ut all statlig bistand. Kutt all mediestøtte og absolutt all statlig støtte til «ikke-statlige» organisasjoner. Kutt ut alle former for statlige overføringer til utenlandske statsborgere, så stopper all uønsket innvandring opp. Så kan vi legge ned integreringsarbeid, språkskoler etc. Å integrere seg er et ansvar som må hvile på folk som ønsker å bosette seg i Norge. Nå er det slik at vi som IKKE ønsker innvandring av analfabeter og kriminelle, tvinges til å betale for moroa.

Det er som Jordan Peterson sier: Hvis du ikke klarer å holde orden på rommet ditt, er du neppe i stand til å redde verden. Men Norge er belemret med politikere som lager kaos på «vårt rom» mens de desperat forsøker å redde verden.

Samtidig må skattene reduseres dramatisk, slik at mennesker selv i større grad må ta ansvar for sin egen framtid. Eiendomsretten må gjenopprettes. Uten eiendomsrett finnes ingen frihet. Å jobbe over halve året kun til inntekt for Ernas våte drømmer om FN, fred på jorden og klima, er det rene slaveri. Ja, noe drypper tilbake. Men mesteparten forsvinner på veien – til rådgivere, administrasjon og annen bullshit.

Det er viktig å understreke at en eventuell reduksjon i skatter ikke dreier seg om inntektsskatt isolert. Mange av våre avgifter fungerer som regressive skatter, dvs. de som tjener minst, får den høyeste skatteprosenten. Dette gjelder slike ting som bompenger, eiendomsskatt (delvis), MVA, alkoholavgifter etc. Men dette er ikke plassen for en full gjennomgang av et rettferdig og effektivt skattesystem.

Med 200.000–400.000 kroner ekstra disponibelt hvert år vil vel gjennomsnittsfamilien ha energi og kapasitet til å hjelpe en eller to andre som sliter?

Men de som ber om hjelp, må oppføre seg. Ungene mine får ikke is hvis de griner i butikken. Det samme prinsippet gjelder her. Personlig ønsker jeg ikke å hjelpe voldtektsforbrytere og voldsmenn. For alle som ber meg om hjelp, må være villig til å stå med «lua i hånda». Ikke i skam, men i ydmykhet.

 

 

 

Kjøp Halvor Foslis bok her!