Gjesteskribent

I løpet av det siste året har statsminister Erna Solberg ved flere anledninger tatt opp ønsket om at nordmenn må føde flere barn. De siste ti årene har fruktbarheten gått fra 1,9 barn per kvinne til 1,62. Det sier seg selv at dette leder til en nedgang i befolkningen over tid, da det trengs flere enn to barn per kvinne for å øke befolkningen.

Men Norges befolkning vil øke likevel i henhold til SSB. Per 2060 vil vi være ca. 6,9 millioner bosatt i Norge (midt-alternativet), hvorav ca. 30 % er innvandrere. Innvandrerandelen per i dag er ca. 14 %.

Dette henger sammen at alle innvandrergrupper har høyere fødselsrate enn nordmenn. Afrikanere er de eneste med over to, dvs. 2,82 barn per kvinne. Trenden blir tydelig når vi vet at over en fjerdedel (27 %) av fødslene per 2016 var av innvandrerkvinner. Med andre ord en overhyppighet på nesten 100 prosent.

Gatebilde fra Fredrikstad. Foto: Bente Haarstad.

Med unntak av siste gruppe (afrikanere) vil alle demografiske gruppers fødselstall bidra til at vi får en aldrende befolkning. Dette vil ha påvirkning på økonomien, da eldre mennesker har lavere forbruk og etterspørselen i markedet går ned. Dette vil igjen påvirke verdiskapning, skatteinntekter og velferdsstatens evne til å overleve. For å unngå dette må vi opprettholde fødselsraten.

Hvorfor har det blitt slik?

Professor Gro Hagemann har sett på feminismen etter andre verdenskrig, hvor kvinners mål var å bedre sine betingelser og å komme seg ut av husmorrollen. Helt klart prisverdig, men det har sine konsekvenser. Allerede i begynnelsen av forrige århundre var det bekymring over synkende fødselsrater satt i sammenheng med kvinners økende yrkesdeltagelse.

Og det er kanskje ikke så rart. Uten å ha forsket på det, vil jeg anta det er to hovedgrunner til at det har blitt slik:

  1. Både jobb og barn tar tid. Flere kvinner blir tvunget til å velge. Og de har valgt yrkeslivet.
  2. Økt yrkesdeltagelse har gitt økt velstand. Og med det har ønsket om å «keep up with the Joneses» blitt forsterket. Samfunnet fokuserer mer på materielle verdier og barn blir andre prioritet.

Gjennomsnittsalderen for førstegangsfødende har gått opp. I 2016 var den 29 år for kvinner. 30 år tidligere var den 25 år. Det henger nok helt klart sammen med at man ønsker å gjøre seg ferdig med utdanning og å komme i gang med karrieren før man velger å få barn.

Problemet er, som det ble påpekt i Dagsnytt 18 nylig, at de fleste har den største karriereutviklingen i alderen 30–45 år, tiden da man har småbarn og jobben krever mye. Dette er en uheldig kombinasjon, og er sikkert en grunn til at mange i stedet velger å ikke få barn.

Selv om vi ikke tenker velferdssamfunnets overlevelse som årsak til å få barn, er det helt klart at manglende fødsler vil påvirke negativt. Grunnen til at man får barn, burde være gleden ved å ha barn. Gleden ved å lære dem å stå på ski, gleden ved å se dem åpne julegaver, gleden ved å se spenningen i barneøyne første skoledag, gleden (skremselen) ved å lære dem å kjøre bil – det burde være grunner til å få barn.

Personlig må vi veie det opp mot det praktiske. Det har sine fordeler ved å få barn tidlig i livet: Man har mer fysisk overskudd, man har mer barnlig glede, småbarn er ikke merkebevisste, noe som ellers ville tært på en anstrengt økonomi. Besteforeldrene er yngre og kan være barnevakt. Og ikke minst, når barna er ute av redet, vil man ha flere år hvor man kan være mer «egoistiske».

Hvis politikere skal gjøre noe, må vi gjøre det mer attraktivt å få barn i ung alder. Det kan være tiltak som å gi romslige stipend til studenter. Fordelspoeng for yngre foreldre ved barnehagesøknader kan være et annet tiltak. Fødselspenger – i den grad det kan tildeles – bør kun tilfalle foreldre under en viss alder.

Men enhver stønad og fordel i denne sammenheng bør forbeholdes norske statsborgere. Erfaringene viser at det er disse menneskene som gir mest tilbake til samfunnet økonomisk og som vi må investere i. Og ikke minst for å bevare den norske kulturen. Vi ønsker at kvinner skal være likestilt, ta utdanning og delta i arbeidslivet. Dette oppnår vi bare ved at norske kvinner er de som leder an på fødselsstatistikkene.

 

Judith Horntvedt er født i Zambia og har bodd i Norge i over 20 år, hvor hun er sykepleier, masterstudent og tillitsvalgt – foruten å gjøre veldedig arbeid for utdanning i Zambia. Artikkelforfatterinnen er medlem av Frp, men skriver her som privatperson.

 

Kjøp «Hypermoral» av Alexander Grau fra Document Forlag her!