Kommentar

For de fleste av oss har ulike tall ulik affeksjonsverdi; et barns fødselsdag, datoen da far døde eller hva det nå måtte være lyser opp blant alt det likegyldige. Matematisk interesserte påstår dessuten med rette at enkelte tall – særlig noen riktig rare noen som ikke hører hjemme i den naturlige tallrekken – har helt spesiell mening og/eller skjønnhet. Slik er det med entiteter som bebor Platons idéverden snarere enn vårt velkjente erfaringsunivers.

Tallet 1,62 er derimot av det empiriske slaget og følgelig viktig kun ut fra sin informasjonsverdi, ikke på grunn av iboende, essensiell skjønnhet. Skam å si kom jeg underfund med 1,62 først ved juletider trass i at dette Statistisk sentralbyrås fruktbarhetstall for Norges befolkning under 2017 var blitt offentliggjort så tidlig som i mars. Selvsagt burde jeg ha merket meg saken allerede dengang, men til mitt forsvar skal anføres at statistikken ikke akkurat var blitt behandlet som brennviktig av mediene, noe som fortjente store og gjentatte oppslag. Hvorom allting er: SSBs gjennomgang viste at antall barn som fødes per kvinne i Norge, hadde gått stadig nedover siden 2009 og aller mest fra 2016 til 2017: fra 1,71 til 1,62 på bare dette ene året. For egen regning legger jeg til at det reélle tallet for norsketniske kvinner må ligge enda noe lavere gitt at enkelte minoritetsgrupper, som for eksempel norsksomalierne, ligger betydelig høyere hva fertilitet angår. Dette må uvegerlig bety at de egentlig norske får enda færre barn enn snittet når plussene og minusene jevner seg ut i sluttsummen. Uansett: I det litt lengre perspektivet har fertilitetstallene ujevnt, men trutt krabbet nedover helt siden midten av 60-tallet da man var oppe i nesten 3 fødte barn per norsk kvinne og liv. Balansepunktet ligger for øvrig på 2,1; så mange barn må hver kvinne føde i gjennomsnitt for å vedlikeholde befolkningen på et konstant nivå.

Hva ligger bak fertilitetsnedgangen? Hvis den representerer et problem: Hva gjøres for å råde bot på den lave tilveksten av nye nordmenn og hva kunne gjøres?

Forklaringer på samfunnsfenomener fokuserer stort sett enten på materielle eller ikke-materielle – jeg kaller dem gjerne åndelige selv om ordet har en bokstavelig talt utidig, gammelmodig klang i manges ører – årsaksfaktorer. Sosialister er de mest konsekvent materialistiske i sammenhengen, hvilket ikke burde overraske noen, gitt at deres samfunnstenkning bygger på en ideologi som hevder å kunne føre vitenskapelig bevis for at sosiale og adferdsmessige utviklingstendenser bunner i hvem som har hvilke økonomiske fordeler, til syvende og sist hvem som eier produksjonmidlene. Også SSB er tilbøyelige til å akte materielle faktorer høyere enn alt annet når de skal forklare hvorfor noe skjer, og har fremholdt at økonomisk usikkerhet og nedgangstider trolig ligger til grunn for nedgangen i norske kvinners fruktbarhet etter 2009. Tenkningen minner sørgelig om venstresidens kroniske forsøk på å forklare ungdomskriminaliteten i enkelte immigrantmiljøer med dårligere økonomiske kår i bydelene. Forslagene til behandling blir deretter: Hiv penger etter de mange rotløse, bygg ungdomsklubber og ansett flere støttekontakter og sosionomer, så ordner det seg nok!

Selvsagt spiller økonomi en rolle for nasjonal fruktbarhet – «de harde 30-åra» var preget av lave tall hvilket støtter at slike sammenhenger eksisterer – men bare å forklare fertilitetssvingningene med endringer i materielle forhold gir dårlig mening. Nedgangen på 70-tallet sammenfalt i tid med ikke bare utviklingen av bedre prevensjonsteknologi (et materielt moment godt som noe, rett nok, om enn ikke primært økonomisk), men også feminismens fremvekst og allmenn fokusendring i retning av å vurdere individuell lykke og selvrealisering som det viktigste i menneskenes liv. Firkantet sagt forandret oppfatningene og forventningene i befolkningen seg slik at det å bli mor ble mindre viktig enn å skaffe utdannelse, reise og gjøre andre ting som dårlig lot seg kombinere med å ta hånd om spede og små barn; verdiorienteringen ble en annen og med dette også reproduksjonsadferden. Noe ansvar for demografiske forhold på samfunnsnivå skulle enkeltmennesker bestemt ikke ta; individet var alt, gruppen eller nasjonen var mindre viktig og klarte seg dessuten uansett.

Det ovenstående skiftet kan med rimelighet antas å ha vært en sterkt medvirkende – selv tror jeg den viktigste – årsak til fertilitetsnedgangen i folket under det siste halve århundret, men la nå dét fare; vi skal ikke spikke fliser på hvilke desimaler som kan tilskrives hvilke faktorer. Mer fremtidsrettet er å spørre: Hvordan forholde seg til den nye situasjonen?

Først og fremst er det viktig å innse at moderne prevensjonsmetoder ikke noensinne kommer til å «avoppfinnes», og ganske spesielt vil ikke dette skje fordi noen i et lite land langt mot nord synes at det fødes for få av nettopp deres barn. Ei heller er det stemning i folket for å stramme inn abortlovgivningen, se bare på hvilket ramaskrik det ble i mediene da en slik mulighet ble luftet sist høst i forbindelse med KrFs interne diskusjoner om hvorvidt de skulle søke regjeringsmakt sammen med de borgerlige. Nesten ingen i Norge, heller ikke jeg, ønsker oss tilbake til en situasjon der kvinner tvinges til å bære frem barn de absolutt ikke ønsker. Men samtidig er vi nå så ille stelt at til og med statsminister Solberg, i sin nylig avholdte og for øvrig helt usedvanlig konturløse nyttårstale, innså at et viktig problem foreligger: Vi reproduserer oss ikke tilstrekkelig som folk til å beholde tallmessig likevekt på et nivå noe så nært tilsvarende det nåværende.

Solberg ytret kun kraftløse ord i sakens anledning, som sagt; vi burde få flere barn, fremholdt hun, men mer kom det heller ikke. Hun var tydelig redd for å bli tillagt et ønske om «å redusere kvinner til en rolle som rugehøner» for et folk uten tilstrekkelig ekspansjonstrang; det skal mindre til enn som så for å hitles av venstresidens hyperaktive antifascister og feminister. Men hva må, bør eller kan da gjøres i sakens anledning?

Tidligere hørte man ofte hevdet av de mange «gode» i landet at «det finnes så mange barn og unge andre steder i verden, så derfor kan vi bare slippe flere av disse inn i Norge for derved å rette opp aldersbalansen innen befolkningen». Svenske Aftonbladet gjentok argumentet i kjølvannet etter den norske statsministerens nyttårstale og gjorde seg samtidig lystige over nordmenns ukloke fremmedfrykt, men la meg nøye meg med å si at de og deres mediekolleger neppe besitter injurierende kraft lenger. Prinsippet om at folkeforflytninger skulle kunne løse problemene forbundet med europeisk og norsk subfertilitet, er like hodeløst dumt som det lyder; afrikanere blir ikke nordmenn av å flyttes hit, hverken økonomisk, etnisk, historisk eller kulturelt. Disse utenlandske ungdommene kan ikke under noen omstendigheter redde Norge unna den såkalte «eldrebølgen», det er ikke mulig å korrigere egen reproduksjonsdefisitt ved hjelp av import. Samfunnsproblemene ville vokse ved valg av en slik «løsning», ikke minske, noe document.nos lesere vet meget vel.

Økonomiske incitamenter for å føde barn kan helt sikkert virke overfor norske kvinner – spesielt hvis rettet mot dem som ennå er riktig unge, i tjueårene, og det er disse som først og fremst må «overtales» til å endre sine prioriteringer – i særdeleshet dersom lokkemidlene er klokt utformet og raust dosert. Fra våre aller eldste og nedover – Kåre Willoch er et godt eksempel i sammenhengen og én som absolutt ikke kan beskyldes for å være høyrevridd i annet enn den mest partinavnbokstavelige betydningen av ordet – har norske menn tatt til orde for slike tiltak. Man kan helt sikkert diskutere hva og hvordan i sakens anledning, men i hovedsak er også jeg enig: Den norske stat bør premiere norske kvinner som får barn, helst tre og flere, og ganske særlig kvinner som velger å begynne denne nasjonsvesentlige aktiviteten allerede først i tjueårene mens de fra naturens side er som aller best skikket. Å vente til man nærmer seg AFP-alderen (formuleringen er stjålet fra en av figurene i Gard Sveens utmerkede spenningsroman «Bjørnen»; løp og kjøp!) før man bestemmer seg for å bli gravid, er ingen suksessoppskrift. Det lønner seg ikke å ignorere biologien når man skal leve sitt liv.

Enda viktigere enn det økonomiske er imidlertid å arbeide for å endre holdningen til hva som virkelig teller i livet, og da ganske spesielt for kvinnene. Hyperindividualismen – individet er alt, gruppens behov betyr intet – som vant frem for en femti års tid siden i kjølvannet etter 68-ernes revolusjon, var en nasjonal blindvei, faktisk en ulykke for landet. La meg lett sleivete sitere president John F Kennedy i sammenhengen; han tilhørte den mer pliktorienterte krigsgenerasjonen og døde før han rakk å oppleve mentalitetsskiftet: «Ask not what America can do for you, but what you can do for America!». Også i Norge gjelder at vi som nyter godt av et velfungerende nasjonalt fellesskap på så mange viktige områder, innimellom må tenke over hvordan vi kan og bør opptre for å betale tilbake noe av det vi har fått. Jeg gjentar enda en gang: Vi må selv ordne opp i våre problemer, ingen andre kan eller vil gjøre det for oss.

Det ovenstående standpunktet kan lett karikeres – hør, hør: Her taler enda en gamling som skal overtale unge kvinner til å få flere barn! – jeg innser så absolutt faren og understreker derfor at meningen selvsagt ikke er å pålegge noen å føde barn av hensyn til fellesskapets behov og nytte. Men det svirrer nå engang i alle menneskers hoder «på den ene siden versus på den andre siden»-argumenter i nesten alle valgsituasjoner, også hva gjelder forplantningsspørsmål. Staten og storsamfunnet kan og skal gjøre mer for å friste potensielle foreldre til å få barn og gjerne store barneflokker, selv om det aldri må stikkes under stol at det likevel og uansett alltid er foreldrene – og ikke minst kvinnen, la oss være realistiske – som først og fremst sitter igjen med ansvaret i sakens anledning.

De bør da ha i bakhodet at ingen lykke er større enn å sette barn til verden og deretter ta hånd om dem etter beste evne – dette er slik vi godt voksne ser saken – selv om oppgaven stundom er vanskelig. Livet er stridt, ikke minst for småbarnsforeldre, men sånn er nå engang generasjonsstafetten som bærer menneskeheten frem gjennom historien. Skaffer vi ikke barn og deretter hjelper dem som vi selv en gang ble holdt under armene av våre foreldre, så stopper til sist alt opp. Fordi vi mennesker satser så mye for avkommets skyld – i smerte fødes våre barn og sannelig kan det være besværlig nok også senere å gi dem så gode muligheter som mulig – så blir også gleden større over å se dem vokse til og klare seg. Enkelt sagt med en tilårskommen fars innsikt, en som har arbeidet langt mer på ute- enn hjemmefronten: Intet gir større glede enn å se egne barn lykkes, ingen suksess i arbeidslivet eller andre individuelle prestasjoner. I enda større grad, om overhodet mulig, gjelder tilsvarende for mødrene. Alle våkenetter, alt ekstra arbeid blir for lite å regne når man ser tilbake, og selv om livet med nødvendighet må leves forlengs, det vet vi alle, så forstås det best baklengs. Hva disse vurderingene angår har faktisk vi erfarne visse naturlige fortrinn, i særdeleshet som vi ønsker de unge alt godt.

Jeg håper flere unge voksne vil lytte til sitt hjerte i klok ettertanke og innse hva som er viktigst i livet. De vil da handle på en måte som ikke bare er nasjonen til nytte, men samtidig også gir personlig glede og tilfredshet. For så viselig er livet ordnet at i alle fall på dette ene området trekker egennytten og fellesnytten i samme tauende. Vinn-vinn situasjoner bør man ha vett til å utnytte.

 

 

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her