Kommentar

Sivilisasjonspessimismen som rammer endel mennesker i Europa har mye å gjøre med demografi. Og det er naturligvis all grunn til uro når konfliktskye samfunn med lav fruktbarhet, høy gjennomsnittsalder og enorm rikdom, mottar et stort antall selvhevdende og unge mennesker med høy fruktbarhet fra fattige land, hvis innbyggere er herdet av krig og konflikt.

Samtidig er ikke fremtiden spikret. Den blir hva man gjør den til, både på det individuelle og det politiske plan.

Hva angår vårt eget land, er det likevel opplagt at det vil forandres til det ugjenkjennelige dersom det siste tiårets viktigste trender fortsetter som før, og da fremfor alt veksten i innvandrerbefolkningen:

Men så er det noen som mener det slett ikke er tilstrekkelig å se til at den ovenfor illustrerte galimatias tar slutt. For selv om en flyreise går raskere enn en graviditet, er forskjellene i fruktbarhet mellom gamle og nye innbyggere angivelig store nok til at befolkningskurvene vil peke i hver sin retning på ubestemt tid.

Resonnementet finner sin støtte i fruktbarhetstall som er henholdsvis over og under reproduksjonsnivået på 2,05 barn pr. kvinne som sikrer en jevn folkemengde. Nordmenn ligger et stykke under 2, mens ikke-vestlige innvandrere er et stykke over. Og hvordan kan land som Italia og Tyskland, med reproduksjonsrater på 1,4 kunne holde tritt med langt mer produktive innvandrere?

Spørsmålet kan langt fra avfeies som preludium til skremselspropaganda, men det er et par-tre forhold som ikke er tilstrekkelig belyst til at de verste demografiske scenariene og deres politiske implikasjoner uten videre skal tas for god fisk. Kanskje er det rett og slett endel mangler ved nåtidsbeskrivelsen.

Det ene er ekteskapene på tvers av befolkningsgruppene, samt vertslandets evne til å innlemme barn født i slike ekteskap inn i majoritetskulturen. Det siste er naturligvis ekstremt komplisert å måle, om enn man kan gjøre seg opp en mening med det blotte øye, men det første er ren statistikk. For vårt eget lands vedkommende er de ferskeste offentlig tilgjengelige tallene ti år gamle, og det er således uråd å vite sikkert om ting i det overveiende går i riktig eller gal retning. Gitt innvandringstakten og ghettodannelsen går det antagelig i gal retning, men med lavere innvandring kunne det kanskje bremses noe.

Det andre er at nettoreproduksjonsraten for hele populasjoner kan skjule store variasjoner mellom grupper internt i populasjonen. Det er jo, for å si det litt banalt, ingen som får 1,4 eller 1,8 eller 2,3 barn.

I Italia er det f.eks. omtrent en fjerdedel av kvinnene som ikke får noen barn og en fjerdedel som får ett barn, mens halvparten får to eller flere. Om man antar at barn som har søsken er mer tilbøyelige til selv å få mer enn ett barn, kan man tenke seg at halve befolkningen dør mer eller mindre ut mens den andre halvparten holder seg stabil eller vokser. Totalen går i så fall ikke jevnt og trutt mot null, slik endel kommentatorer ynder å fremstille det.

Man kan også tenke seg at en liten del av den opprinnelige befolkningen er mye mer produktiv enn resten, slik tilfellet f.eks. er med de ortodokse i Israel, hvis demografiske betydning bare øker. Det er ikke umulig å forestille seg at en religiøs vekkelse i de europeiske landene som i begynnelsen er av svært begrenset omfang og kanskje knapt observeres, vil ende opp som en demografisk nøkkelfaktor. For israelske ortodokse dreier det seg om et slags sivilisasjonskappløp hvor det er om å gjøre at den jødiske befolkningen ikke taper terreng vis-à-vis den arabiske. Denne eller lignende situasjoner kan også manifestere seg blant hardcore katolikker i Europa, kanskje enkelte protestanter også.

Et tredje forhold av betydning har å gjøre med hvordan nettoreproduksjonsraten regnes ut. Dette er litt komplisert, så hold godt fast, men det begynner med et enkelt spørsmål: Hvem kan egentlig vite hvor mange barn alle kvinnene i en befolkning har til hensikt å sette til verden? Man kan være rimelig sikker på at en 45 år gammel tobarnsmor ikke får flere enn to, men ikke en 30 år gammel ettbarnsmor eller en 20 år gammel nullbarnsmor.

Saken er den at reproduksjonsraten regnes ut på bakgrunn av den fertiliteten man observerer i øyeblikket hos kvinner på samtlige alderstrinn, hvilket ikke trenger å stemme overens med det gjennomsnittlige antall barn kvinnene har satt til verden idet de når slutten av sin fertile karriere. Om man for tankeeksperimentets skyld antar at alle kvinner i et land tar ett års reproduktiv pause og ikke lager et eneste barn, vil den observerte momentane fertilitetsraten synke til null, hvilket dermed blir et dårlig estimat på det totale antall barn de kommer til å sette til verden.

Eksemplet er naturligvis urealistisk og ekstremt, men dersom kvinnene i sitt stille sinn beslutter å fordele sine barnefødsler i aldersintervallet mellom 20 og 45 istedenfor 20 og 30, uten at de totalt sett får færre barn, hvilket ikke er like virkelighetsfjernt, vil man likevel oppleve at den målte fertiliteten i øyeblikket synker i en lang overgangsperiode. Hvis hver kohort av kvinner til slutt får omtrent like mange barn som før, vil man med tiden observere at den momentane fertiliteten begynner å vokse igjen. Det siste er faktisk eksakt hva som er skjedd f.eks. i Italia:

Man kan her se en nedadgående trend som får en skarp knekk nedover på 1970-tallet idet prevensjon og abort blir allment tilgjengelig, og deretter en svakt oppadgående trend fra ca. 1996, som riktignok har fått en liten knekk som sammenfaller med den globale finanskrisen. Det er lite trolig at man kommer opp i nivåene fra gamle dager med det første, men det er godt mulig at det totale bildet ikke er så ille som de største pessimistene skal ha det til. Hvis trenden fra 1996 vedvarer når økonomien tar seg opp igjen, vil det være særdeles gode nyheter.

Det kjedelige er at man på disse tre sentrale punktene har å gjøre med en nær total kapitulasjon av den norske og europeiske samfunnsvitenskapen, som har gjort lite for å bringe klarhet i det ovenstående. Tatt i betraktning at verdensdelens fremtid avhenger av disse tingene, burde en kunne forvente noe større kvantitativ sosiologisk innsikt, selv om det ikke er mulig å se inn i fremtiden.

Trøsten får være at verden ligger åpen for enhver produktiv og vital populasjon, hva enten den er minoritet eller majoritet, som er rede til anstrengelsen ved å ta den i bruk.

Om man derimot innretter sin tilværelse etter prognosene og statistikken, ender man også opp som tilskuer til livet, som en slags krysning av en antropolog og en rentenist som ikke produserer noenting lenger — hverken barn, varer, tjenester eller kultur — men bare lever på formuen som bedre menn og kvinner etterlot. Det lyder som en god beskrivelse av mange europeere, men måtte de ikke ende opp som eksempler for sine egne.