Innenriks

Norske kvinner får færre barn, forkynte en NTB-melding torsdag i forbindelse med offentliggjøringen av de nye befolkningstallene fra Statistisk sentralbyrå (SSB), herunder også fødselstallene.

Det ble født 58.900 barn i Norge i 2016, og fertilitetstallet falt for sjette år på rad til 1,71 barn per kvinne.

Fertilitetstallet har gått ned hvert år siden 2009 da tallet var 1,98.

Vi får ikke vite så mye mer om saken, og må selv fylle inn tallene for årene i mellom. Tabell 04232 i SSBs statistikkbank lar oss kaste noe mer lys over saken:

2009 2010 2011 2012 2013 2014 2015 2016
1,98 1,95 1,88 1,85 1,78 1,76 1,73 1,71

Det viser seg altså at vi har å gjøre med en trend, hvor fruktbarhetstallet sågar har sunket for sjuende år på rad.

I forbindelse med fremleggelse av fødselstallene i fjor, opplyste SSB at fruktbarheten i 2015 var den laveste på 30 år. Og i 2016 var den altså enda lavere.

La oss se på et noe mer komplett historisk bilde. Statistikkbankens data går tilbake til 1968:

Det innledende fallet har naturligvis å gjøre med den allmenne tilgangen på prevensjon og abort. Fruktbarheten synker til sitt historisk laveste nivå på 1,66 i årene 1983–1984, for deretter å ta seg brukbart opp igjen i årene frem til 1990.

Denne dynamikken er i grunnen ikke uventet. For fertilitetstallet, på fagspråket kalt samlet fruktbarhetstall (SFT), er et estimat av hvor mange barn kvinnene i fruktbar alder kommer til å føde som baserer seg på observerte fruktbarhetsmønstre. Hvis kvinnene ikke får svært mange færre barn enn før i løpet av sin fertile karriere, og det tidsrommet smøres lengre utover i tid på grunn av familieplanlegging, vil det innledende fallet i estimatet et stykke på vei innhentes langsomt med årene (et tema vi har vært inne på før).

Et noenlunde stasjonært fruktbarhetstall som svinger litt rundt ca. 1,9 tyder dermed på at kvinnene nesten har kommet tilbake på et nivå som er bærekraftig i lengden. Men de siste sju årenes fall er dypere og raskere enn det som observeres i tiden 1990–2002, og en større tilbakegang enn fremgangen i tiden 2002–2009.

Det vi observerer for de siste sju årene, ser med andre ord ut til å markere et opphør av den nevnte innhentingen. Hva kan grunnen være til det?

SSB lanserte selv noen forslag til forklaring i fjor, som lengre utdanningsløp og finanskrisen.

Hva om det snarere er tale om en moralsk krise?

Konjunkturnedgangen siden 2009 sammenfaller med en periode med historisk høy innvandring fra land hvor kvinner har høye fertilitetstall, og selv om disse faller ved innvandring til Norge, viser SSBs egne tall at de forblir høyere enn gjennomsnittet for norske kvinner.

Med innvandringen kunne vi derfor kanskje ha forventet en liten økning i den totale fertiliteten. Når den i stedet har gått ned, kan det ikke skyldes annet enn at den er gått betydelig ned hos majoritetsbefolkningen. Det er altså de norske kvinnene som har klart lavere fruktbarhet.

Det reiser ubehagelige spørsmål som ingen i SSB ville stille under tortur engang, og som ville bringe en politisk diskusjon i fistel med lysets hastighet: Kan det være at masseinnvandringen reduserer den opprinnelige befolkningens lyst på barn?

I mesteparten av menneskehetens historie ville problemstillingen ha stått høyt på dagsorden de aller fleste steder. Samfunn med selvoppholdelsesdrift spør seg hvorfor slike ting skjer, og hva som kan gjøres. Fruktbarheten har vært dyrket, sågar guddommeliggjort, siden tidenes morgen.

Vårt samfunn gjør ikke noe slikt. Men det fremstilles gjerne som en gladnyhet hvis dyr i en dyrehage har fått avkom. Det tas som et tegn på at de tross alt ikke trives så verst i et fangenskap som gir dem en viss frihet og livsappetitt. Oss selv er det ikke så nøye med.


I Louvre i Paris finnes denne romerske marmorkopien etter en gresk originalstatue av gudinnen Hera – også dyrket som familie- og fruktbarhetsgudinne. Foto: Wikimedia Commons