Kommentar


Afrodite var gudinne for kjærlighet, skjønnhet og fruktbarhet i antikkens Hellas. Statuen «Aphrodite agreste« (1859) av Georges Clère (1819-1901) befinner seg på en fasadene av Louvre i Paris. Foto: Jastrow / Wikimedia Commons.

 

Hva er det som gjør at norske kvinner setter stadig færre barn til verden? Og hva betyr det i kombinasjon med multikulturell ideologi og høy innvandring fra kulturer med høy fruktbarhet?

Statistisk sentralbyrå (SSB) kan tirsdag opplyse om at fruktbarhetstallene i Norge i 2017 var de laveste noensinne: 1,62 barn pr. kvinne er status for fertiliteten i landet nå. Dette er en kraftig nedgang bare siden året før: I 2016 var den tilsvarende størrelsen 1,71.

Dermed har fertiliteten i Norge gått ned åtte år på rad:

2009 2010 2011 2012 2013 2014 2015 2016 2017
1,98 1,95 1,88 1,85 1,78 1,76 1,73 1,71 1,62

 

I et noe lengre historisk perspektiv ser bildet slik ut (tallene er hentet fra statistikkbankens tabell 04232):

Forklaringen på nedgangen fra et nivå på nesten tre barn pr. kvinne til under 1,75 fra 1968 til 1984, er naturligvis den allmenne tilgangen på prevensjon og abort. Den riktignok ujevne trenden med en forsiktig oppgang fra 1984 til 2009 lar seg også forklare: Kvinnene ønsker seg egentlig ikke så mange færre barn, de fleste ønsker seg omtrent to, men de vil bare få dem litt senere. Dermed synker den målte momentane fertiliteten brått, for siden å hente seg langsomt inn igjen – om enn til et noe lavere nivå enn før. Dette mønsteret går igjen i flere europeiske land.

Den langsomt oppadgående trenden siden 1984 er heftet med støy, men i tiden frem til 2012 finnes det ikke tilstrekkelig grunnlag for å si at den er brutt.

Det gjør det nå.

En nedgang som akselererer i sitt åttende år er dramatisk. Den er desto mer dramatisk på grunn av masseinnvandringen til Norge fra land i den tredje verden hvor folk har høyere fruktbarhet enn nordmenn.

Kurven ovenfor forteller med andre ord ikke hele historien om hva som skjer med landet vårt. I fravær av innvandring ville ikke et fruktbarhetstall på 1,62 være dramatisk, så lenge befolkningen er happy og på det rene med å synke en smule, og ellers fører en politikk som legger til rette for stabilisering på et lavere nivå.

Vi er ikke bare lysår unna å ha politikere som tenker langsiktig og ansvarlig om disse tingene. Vi har også en innvandrerbefolkning som vokser jevnt og trutt, ikke bare på grunn av nettoinnvandring, men også på grunn av relativt høy fruktbarhet. Den ikke-vestlige innvandrerbefolkningen nærmer seg en halv million, og øker med mer enn tjue tusen i året.

Det er altså ingen tvil om at fruktbarhetstallene er mye høyere for en rekke diasporaer i Norge. Like sikkert er det at tallene er lavere for norske kvinner uten innvandringsbakgrunn.

Alle mennesker med realitetssans ser skriften på veggen: Den norske befolkningen er i ferd med å bli byttet ut.

Men for det offisielle Norge er det som om denne erkjennelsen ikke eksisterte. I henhold til en royal festtale har nordmenn innvandret fra Afghanistan.

Problemet er bare at det ikke er sant. Når Afghanistan og resten av islambeltet kommer til Norge, forlater de opprinnelige nordmennene litt etter litt stedene hvor islambeltet slår seg ned.

Varianter av denne historien har skjedd Vest-Europa rundt i flere tiår. I begynnelsen gjaldt det ikke så mange lokalsamfunn, men ingen kan ha unngått å registrere at fenomenet griper om seg.

Og det blir virkelig ikke noe hyggelig på de stedene i Frankrike, England, Sverige eller Norge hvor franskmennene, engelskmennene, svenskene eller nordmennene ikke har noen lyst til å bo lenger. De ender opp som «shitholes» som ligner mindre på landet innvandrerne har kommet til, og mer på opphavslandene til dem som fortrenger den opprinnelige befolkningen.

Hvor mange eksempler synes folk at de trenger på dette fenomenet innen de skjønner tegningen? Hvorfor skal det være så forbasket vanskelig å lære av andres feil?

Og hvis de har skjønt tegningen, hvorfor sitter de stille og ser på den langsomme ødeleggelsen av sine egne land? Landene blir nemlig ikke de samme med andre mennesker.

Kanskje mange har tenkt å flytte ut hvis det blir for ille. Men er de oppmerksomme på at det kan være forferdelig stusslig å sykne hen og dø i et land som ikke er ens eget?

Blant de mange høydepunktene i «Europas merkelige død» av Douglas Murray, som Document utgir om et par måneder, er en analyse av de innfødtes demografi i Europa og hvordan politikken ikke behandler den med annet enn tankeløs uansvarlighet.

Murray skriver blant annet dette:

Spørsmålet om hvordan landet vårt vil se ut i fremtiden, er også uhyre viktig når man tenker på å få barn og på den neste generasjonens oppvekst. Når man er optimistisk om fremtiden, er man gjerne også optimistisk med tanke på å få barn. Hvis man derimot forestiller seg en fremtid fylt av etnisk eller religiøs splid, kan man komme til å tenke seg om to ganger før man bringer barn inn i en slik verden.

Det er ingen tvil om at de aller fleste av dagens nordmenn tenker seg om to ganger før de setter barn til verden. Europas merkelige død ser også ut til å være Norges.

Spørsmålet burde vært høyt på dagsorden i alle europeiske land. Slik er det langt i fra. De færreste gjør dette til noe tema. De politiske partiene i Europa som har programfestet tiltak for økt fertilitet, omfatter det italienske Fratelli d’Italia og det polske Lov- og rettferdighetspartiet – bevegelser norske journalister og snakkehoder ynder å sverte ved å omtale dem som henholdsvis nyfascistiske og autoritære.

Budskapet er altså: Hvis du ikke er likegyldig til at landet ditt dør, er du et dårlig menneske.

Både vikingene og de gamle grekerne dyrket fruktbarhetsgudinner, og for kirken har abort vært ansett som en synd. Men det er angivelig nå vi lever i opplyste tider. Den får tro det, den som vil.

 

Bestill «Europas merkelige død» av Douglas Murray bok fra Document Forlag her!