Kommentar

Statistisk sentralbyrå (SSB) har tirsdag lagt frem tall over befolkningsendringene i Norge i løpet av 1. kvartal, og fremhever i sin egen presentasjon av tallene at landet har det laveste fødselsoverskuddet siden 1985.

Fødselsoverskuddet, som er antall nyfødte minus antall døde, er et omtrentlig mål på fruktbarheten i dag minus fruktbarheten over et tidsrom for mange år siden, og er muligens ikke den mest interessante størrelsen å se på.

Med tanke på at nettoreproduksjonsraten i Norge har falt i åtte år på rad, er det vel så interessant å se på fødselstallene alene. Og om man går til statistikkbankens tabell 01222 og ser på historikken over antall fødsler i 1. kvartal, fremtrer dette bildet:

Som vi ser har 2018 det laveste antall fødsler i 1. kvartal i hele måleperioden, hvor man kan se en nedadgående trend fra 2010. Det ligger altså an til at fødselstallene fortsetter videre nedover i 2018, til tross for rekordhøy befolkning i Norge, med en voksende innvandrerbefolkning fra ikke-vestlige land med høyere fruktbarhet.

Eller på grunn av?

For konklusjonen kan vanskelig være noen annen enn at de opprinnelige nordmennene får færre barn. I et land med høy velstand som er stolt av sin høye rangering hva angår livskvalitet, er vitaliteten for nedadgående.

For vanlige mennesker er dette neppe noe vanskelig paradoks å rydde opp i, men den ledende klassen liker ikke å se problemene i ansiktet.

 

Bestill Douglas Murrays bok «Europas underlige død» fra Document Forlag her!