Sakset/Fra hofta

I en lang rekke artikler i løpet av 2011 har vi satt søkelyset på de demografiske endringene i Norge, som i all hovedsak kjennetegnes ved at den innfødte befolkningen holder seg konstant eller synker noe, mens mesteparten av befolkningsveksten kan tilskrives innvandringen, som har størst påvirkning på Oslo-området.

En ofte gjentatt, og berettiget, kritikk av demografiske analyser som skiller mellom nordmenn og vestlige eller ikke-vestlige innvandrere, er at disse kategoriene ikke nødvendigvis sier så mye om hvilke økonomiske eller sosiale konsekvenser, som f.eks. segregasjon, innvandringen kan avstedkomme. Et aspekt som ikke får den fornødne oppmerksomhet i den sammenheng, er innvandrernes religion.

Men gitt at norske demografiske databanker ikke inneholder opplysninger om religiøs tilhørighet, er det vanskelig å utarbeide gode estimater i så måte. Ei heller er det lett å måle graden av religiøsitet, som kanskje er vel så viktig, gitt at mange nominelle medlemmer av den ene eller den andre gruppen er overveiende sekulære personer med et avslappet forhold til religion, som dermed ikke får all verdens påvirkning ved valg av ektefelle, mens personer med sterkere religiøsitet har større tendens til å velge partner blant sine egne, og gjerne får flere barn.

Eksempler på det siste som gjerne trekkes frem, er mormonere og ultraortodokse jøder, som begge har opplevd en langt sterkere demografisk vekst enn gjennomsnittet for sine omgivelser. Men trolig er hverken USA eller Israel blant de mest relevante sammenligningslandene for Norges vedkommende.

Et europeisk land som derimot peker seg ut som interessant sett fra et norsk synspunkt, er Østerrike. Ikke bare fordi landet i likhet med Norge har opplevd stor innvandring og en økt sekularisering blant personene som tilhører majoritetsreligionen, men også av en rent metodologisk årsak: Østerrike registrerer nemlig religiøs tilhørighet ved folketellinger, forøvrig i likhet med India, Israel, Canada, Mexico og Storbritannia.

Et godt utgangspunkt for å se nærmere på alpelandet er en artikkel med tittelen New times, old beliefs: Projecting the future size of religions in Austria av en gruppe forskere ledet av Anne Goujon ved Vienna Institute of Demography, offentliggjort i Vienna Yearbook of Population Research i 2007.

Deres midlere estimat tyder på at Østerrikes katolske majoritetsbefolkning vil synke fra 74% i 2001 til under 50% i 2051. Protestantenes andel holder seg nokså stabilt mellom 4% og 5%, de sekulære øker fra 12% til litt over 20%, mens muslimene i samme tidsrom vil øke fra 4% til et sted mellom 14% og 18% — i sistnevnte fall kan ca. en tredjedel av befolkningen under 15 år være muslimer.

Disse projeksjonene i studien er basert på statistiske data over aldersspesifikk fertilitet, migrasjon og sekularisering som går helt tilbake til 1981.

Unikt for dette arbeidet er det dessuten at man har tatt hensyn til data for konvertering og barnas religionstilhørighet i blandede ekteskap. Østerrikske ekteskapsdata viser f.eks. at 85% av de muslimske kvinnene gifter seg med muslimske menn. Samtidig har de muslimske kvinnene klart høyest fertilitet — og til tross for at den synker, er nedgangen mindre enn for andre grupper.

Gruppens hovedscenario for befolkningsandelene bygger på en konstant sekularisering og en fremtidig innvandring som er noe under dagens, men med omtrent samme religiøse sammensetning:

Resultatet av beregningene viser at den muslimske andelen av befolkningen vil bli betydelig, og etter projeksjonene å dømme fortsette å øke utover i andre halvdel av århundret. Det virker nokså opplagt at dette kan bære i seg kimen til et økt konfliktnivå i samfunnet.

Hvilke resultater i form av rene tall en tilsvarende analyse ville ha gitt for Norge, er ikke godt å si. Men kvalitativt ville den neppe vært særlig annerledes: den tradisjonelle religionen på retur, en utflatende økning av sekulære, og jevn vekst for islam.

Alt dette er naturligvis forhold som kan endres ved uforutsette politiske eller religiøse omveltninger, men i øyeblikket er tendensen at Europa jevnt og trutt blir mer og mer islamsk, med konsekvenser som enhver kan observere — inntil videre mest lokalt.