Kommentar

Skoleklasse ved Byåsen skole i Trondheim (i sin tid Strinda kommune), ukjent dato. Foto: Olaf Sødahl & Co Trondheim, Trondheim byarkiv, Wikimedia Commons.

 

Innvandringen har ført til voldsomme endringer av Europas kultur, sa USAs president Donald Trump i juni. Millioner av mennesker som har sluppet inn, har endret kulturen i vår verdensdel, og derfor protesterer folk, mente Trump, som forsikret at USA ikke ville gjøre den samme tabben.

Den amerikanske presidentens uttalelser har som premiss at endret demografi fører til endret kultur. Demografi er riktignok ikke alt, for også innvandrere kan ta til seg vertssamfunnets kultur. Men kanskje skjer det vel så ofte at innvandrere tar med seg en rotfestet og selvhevdende kultur, som gjør seg mer gjeldende enn den demografiske vekten skulle tilsi i en vertskultur som er usikker, ettergivende, relativistisk og selvpiskende.

I et bredt anlagt essay hos Minerva i fjor høst luftet forfatteren og samfunnsdebattanten Halvor Fosli tanker om den norske høykulturens fall. Tegn sees allerede til mindre oppslutning om felles ritualer, som juletrefester og dugnader.

Analyser av den demografiske utviklingen vil uansett gi en viktig pekepinn om hvordan det vil gå med den europeiske kulturen.

Document har i en rekke artikler gjennom årenes løp presentert tolkninger av offisielle prognoser for befolkningsutviklingen som peker i retning av at Norges opprinnelige befolkning vil havne i mindretall i løpet av inneværende århundre.

Disse tolkningene har tidligere vært heftet av en viss tvil fordi de har vært gjenstand for et definisjonsspørsmål og en tilknyttet usikkerhetsfaktor. For hvordan definerer man Norges opprinnelige befolkning i en global verden hvor folk i mye større grad enn før gifter seg på tvers av landegrenser? Ville det være rimelig å regne barn av én norsk og én utenlandsk forelder som tilhørende Norges opprinnelige befolkning?

Et vitenskapelig arbeid som ble offentliggjort for noen måneder siden, viser – kanskje noe overraskende – at det i det lange løp ikke forandrer stort om man regner med de «halvt norske» eller ei.

I Bulletin of Geography. Socio–economic Series, som utgis av Nikolaus Kopernikus-universitetet i Toruń i Polen og utkommer kvartalsvis, ble det i No. 39 i mars 2018 publisert en artikkel med tittelen Population projections for Sweden, Norway, Denmark, and Finland, 2015-2065, av Kyösti Tarvainen, som er tidligere dosent ved institutt for matematikk og systemanalyse ved Aalto-universitetet i Finland.

I dette arbeidet har forfatteren estimert de fremtidige befolkningene i disse fire nordiske landene under antagelsen om at innvandringen vil bli som gjennomsnittet for årene 2012–2014, som er tiden rett før exodus i 2015, og i fravær av overraskelser hva angår fremtidig fertilitet.

Dersom man ikke regner med barn av én innfødt og én utenlandsfødt forelder som tilhørende den opprinnelige befolkningen, finner Tarvainen at denne under de skisserte premissene vil utgjøre 49 % av den totale befolkningen i Sverige i 2065.

Utviklingen går i samme retning for alle de fire landene, om enn Sverige ligger foran de andre:

Men innvendingen gjenstår: Hvordan ville andelen se ut dersom man regner med barna av de tross alt ganske mange nordiske borgerne som har en utenlandsk, som oftest vestlig, partner?

For Sveriges vedkommende antar artikkelforfatteren at andelen utenlandsekteskap forblir som nå på ca. 8 %, en andel som har holdt seg stabil i tjue år. Konklusjonen er oppsiktvekkende:

In Sweden’s case in 2065, the native population share rises by three percentage points, from 49% to 52%; the increase in percentage points is three in Norway and five in Denmark and Finland.

Det gjør med andre ord nesten ingen forskjell. Den opprinnelige svenske befolkningen går likevel under 50 % kun kort tid etter 2065, selv om man regner med de «halvt svenske».

Med tanke på at utviklingen i Norge på øyemål ser ut til å ligge kun 5–7 år etter Sverige, tilsier altså denne prognosen at Norges opprinnelige befolkning ikke lenger vil være i flertall etter ca. 2075.

Det er fem år etter at Oxford-demografen David Coleman, som er kreditert i Tarvainens arbeid, forventer at det tilsvarende vil skje med den opprinnelige befolkningen i Storbritannia. Svenskene, nordmennene og britene havner i fravær av politisk kursendring i mindretall i sine egne land innen det er gått ca. to generasjoner. I historisk sammenheng er dette lynraskt, men for mennesker som lever i øyeblikket uten forbindelse til historien, virker det som en evighet.

Det betyr at innvandringen vi har sett i de siste årene, er for voldsom til at assimilasjon vil kunne finne sted ved ekteskap. Nordmennene vil bli ett av flere folkeslag i Norge.

Artikkelforfatterens prognoser viser at personer med en vestlig bakgrunn likevel vil forbli i flertall frem til 2065, selv om andelen for Sveriges vedkommende synker til under 65 %, mens andelen muslimer forventes å øke til noe over 25 % der til lands.

Men det kan også gå raskere, dersom estimatet med en innvandring som antas å ligge på samme nivå som tidsrommet 2012–2014, viser seg å undervurdere den fremtidige migrasjonen. Det samme gjelder dersom sammensetningen mellom den vestlige og ikke-vestlige migrasjonen blir en annen. Kan den europeiske innvandringen i det lange løp forbli høy når de opprinnelige befolkningene synker også i andre europeiske land?

Tendensen for de vestlige er totalt sett uansett for nedadgående. Med tanke på hvor store kulturelle endringer som har skjedd i de vesteuropeiske landene med den innvandringen som alt har funnet sted, ligger det Donald Trump kaller «voldsomme endringer» an til å bli enda sterkere.

Det kan altså vanskelig unngås at medlemmer av Nord-Europas opprinnelige befolkninger fortsatt vil bli gradvis byttet ut, og uunngåelig vil få en stadig sterkere følelse av fortrengning og å nærme seg veis ende.

Med mindre, selvsagt, de oppdager at de ønsker å bestå som folkeslag og lar det få politiske konsekenser. Det burde ikke være noen vanskelig avgjørelse, for hvordan skal den ikke spesielt selvhevdende eller smittende norske kulturen forbli dominerende i Norge når den norske befolkningen synker jevnt og trutt ned mot under halvparten på under to generasjoner?

Vanskelig er det tilsynelatende likevel. Kan øyeblikksmennesker få øynene opp for hva som står på spill? Et folks identitet, som gir samhold og solidaritet, er gitt ved dets historie og kultur. Tror de at Norge blir et godt sted for nordmenn når kulturen deres svinner hen? Konsekvensene vil innhente finansene også.

Det vil kreve stadig sterkere distraksjoner for ikke å se skriften på veggen.

 

Støtt Document ?

Vi setter stor pris på om du kan gi et månedlig beløp. Dette gir oss en forutsigbar inntekt og gjør oss i stand til å publisere mer og bedre.

 

Kjøp «Den ulykkelige identiteten» av Alain Finkielkraut fra Document Forlag her.