Kommentar

Den vestlige verdens demografi, med lav innfødt fruktbarhet og høy innvandring, gir grunn til bekymring — ingen tvil om det.

Samtidig er det endel propaganda-aktører som av intellektuell uredelighet gir denne bekymringen mer næring enn det strengt tatt er solid grunnlag for, mens andre av intellektuell latskap uten videre avfeier ethvert pessimistisk scenario. Ingen av dem har for vane å observere virkeligheten.

Noen sier at europeerne dør ut hurtig og at kontinentet nærmest tas over av innvandrere innen midten av århundret. Andre hevder at innvandrerne ikke kommer i nærheten av å ta over på hundre år, og gudene vet hva annet som innen da kan ha omkalfatret verden og gjort alle fremskrivninger verdiløse.

Sannheten er noe et sted i mellom: Europeerne vil et godt stykke på vei byttes ut med innvandrere utover i det 21. århundre, men fenomenet vil være ujevnt fordelt geografisk og skje ved de forskjelligste hastigheter. Europeerne dør altså ikke ut, for de reduseres ikke så raskt i antall som noen ynder å fremstille det, men stadig større deler av deres tradisjonelle territorium vil ubønnhørlig bli mindre europeisk de neste tiårene dersom den avsindige masseinnvandringen vedvarer — i øyeblikket avsindigst hos oss. Christopher Caldwell er kanskje den som best skildrer hvordan det foregår.

Det er uansett ikke så lett for hvermansen å orientere seg eller vite hvem man skal tro på. En brukbar tommelfingerregel kan jo være å lytte til de ledende ekspertene på området, men hvem er det som sporer opp disse og tilrettelegger informasjonen de lager, uleselig og publisert i fagtidsskrifter som den er, for et bredt publikum? Knapt noen.

Resultatet blir som så ofte ellers at scenen overlates til propagandamakere. Og et av de verste propagandamakkverkene er en filmstubb kalt «Muslim Demographics», som er blitt sett mer enn tretten millioner ganger på YouTube, hvor det hevdes vanvittige ting som f.eks. at muslimske kvinner i Frankrike i gjennomsnitt får 8,1 barn hver, eller at landet blir en islamsk republikk innen de flestes levetid. Det er ikke noe godt tegn, og litt pinlig for Vatikanet, at en kardinal har vist denne filmen under en synode, selv om det er bra at kirken er interessert i temaet.

Som så mange andre steder benytter man i denne filmen observerte nettoreproduksjonsrater fra diverse europeiske land som bevis på at befolkningene dør ut. Allerede her kan man merke seg at det er de historiske lavmålene som oppgis, uten at det opplyses at ratene siden er steget en smule.

En annet stykke desinformasjon som oppgis — hyppig gjentatt, dessverre også av respektable forfattere — er at intet samfunn noengang har hentet seg inn igjen etter at reproduksjonsraten er sunket under et bestemt nivå. Noen sier at dette skjer under et «lowest low» nivå på 1,3. Propagandamakkverket sier til og med at det er uunngåelig så snart raten er under 1,8. Seeren eller leseren kan bare benytte sin logiske sans. Logikk som selv studenter behersker tilsier med disse premissene at vi er ferdige, fanget i et demografisk sort hull.

Problemet er at det ikke er dekning for påstanden, og ikke bare fordi det finnes noen eksempler på at raten f.eks. er steget til over 1,3 eller 1,8 igjen — det sistnevnte er f.eks. skjedd i Danmark.

For hvem kan vel vite hva slags fruktbarhetstall planetens forskjellige samfunn har hatt siden tidenes morgen? Tatt i betraktning at landsomfattende og pålitelig innsamling av statistikk er noe som kun har skjedd i nokså få land i ganske få år, er det uråd å vite om det ikke har vært lavere nivåer enn de nevnte, den ekstreme barnedødeligheten tatt i betraktning for eksempel i den mørkeste delen av middelalderen, før man for alvor fikk den ekstra proteinkilden fra kultiveringen av belgfrukter.

Det er altså høyst begrenset hvor mye informasjon vi har, og selv om man hadde statistikk for hele menneskets historie, hvem kan bruke fortiden til å se inn i fremtiden? Hvem kan si sikkert hva som blir langtidsvirkningene når allmenn velstand og familieplanlegging er en realitet for første gang i historien?

Man skal altså gå til de fremste vitenskapsfolkene for å finne tentative svar, vel vitende om at de er tentative. Disse befinner seg sjelden i Norge, og de figurerer enda sjeldnere i rollen som mediekåte «eksperter» på dette eller hint. Men så støter man som legperson på et annet problem, nemlig at artiklene deres ligger bak skyhøye betalingsmurer hos de vitenskapelige tidsskriftene, i alle fall sammenlignet med prisen på en avisfille. Kvalitetsinformasjon koster, selv om kostnaden ikke alltid er lett synlig. Hvor mange vitenskapsjournalister i Norge er det som til stadighet betaler femti dollar for å hente ut en enkelt tekst som muligens interesserer dem? De er kanskje mer opptatt av å spare penger for arbeidsgiveren og om de beholder jobben.

Man må derfor gå til forskernes hjemmesider. La oss gå til en av de ledende demografene. Joshua Goldstein er fagsjef ved Max Planck Institute for Demographic Research i Tyskland. En versjon av en artikkel han har publisert i Population and Development Review er tilgjengelig for alle, og der fortelles en ganske annen historie om «lowest low fertility». Det viser seg nemlig at bunnivået for fertilitetsratene for en rekke land ble nådd på begynnelsen av 1990-tallet, femten-tjue års tid etter at abort og P-piller ble lett tilgjengelige.

Goldstein observerer at hele 21 forholdsvis høyt utviklede land hadde hatt fertilitetsrater under 1,3. Men noen år senere var det bare fem av disse landene, hvorav fire østasiatiske, som var under det nivået. For det tidligere Øst-Tysklands vedkommende var nivået gått opp fra 0,77 i 1994 til 1,4 i 2008. Om noen år er den kanskje 1,6? Det vet ingen, men det blir den dersom trenden fortsetter. I Danmark økte reproduksjonraten fra 1,38 i 1983 til 1,89 i 2008.

Slike tilsynelatende små forskjeller spiller en avgjørende rolle. Dersom reproduksjonsraten ligger konstant på 1,3 over lang tid, halveres befolkningen på et halvt århundre eller deromkring. Om den er 1,6 tar det dobbelt så lang tid. Slikt har store sosiale, økonomiske og politiske konsekvenser.

Hvordan forklare den observerte stigningen?

Tatt i betraktning at den har funnet sted i samme tidsrom i svært forskjellige land, må det skyldes en sammenfallende systematisk årsak, som vanskelig kan være en annen enn at kvinnene har besluttet å få barn senere, en beslutning de aldri har hatt muligheten til å treffe tidligere i historien.

Hva med virkningene av innvandringen? Er de innvandrerne som står for mesteparten av økningen? Nei. Goldstein finner at de ikke kan tilskrives mer enn en sjettedel av økningen fra minstenivået som er skjedd f.eks. i Spania — noe mer i Italia, noe mindre i Skandinavia. Det største landet på den iberiske halvøy hadde et av de laveste bunnpunktene i Europa, og har hatt stor innvandring i de senere årene. Ikke desto mindre er det de innfødte som jevnt over, og manglende tibarnsfamilier til tross, er i ferd med å reise kjerringa:

In 1998, Spanish TFR was at the lowest recorded level of 1.16, recovering subsequently to 1.46 in 2007. Spanish TFR increase between 1998 and 2006 was by and large driven by the rise in fertility rates among native women, whose TFR rose by 0.17 (after rounding), just below the overall TFR rise of 0.20. The net impact of foreign women on the TFR in Spain rose only slightly and contributed a very modest 16% to the TFR increase after 1998. This surprisingly small contribution resulted from a rapid fall in foreign-women TFR, from 2.4 in 1998 to 1.7 in 2006.

Dersom man antar at kvinnene får like mange barn som før, bare noe senere, vil man observere en overgangsperiode på mange år, hvor den momentane fertilitetsraten først går ned, og siden opp. Nå kan det med rimelighet antas at den ikke vil vende tilbake til 1950-tallets nivå, men det er i øyeblikket uråd å si om det igjen vil nå et nivå som er noenlunde bærekraftig gjennom et århundre eller to. Om den stigende trenden de siste femten årene vedvarer i femten år til, kan man begynne å avblåse den aller verste krisen. Om den derimot stanser opp, er det bekymringsfullt — jo tidligere den stanser, desto mer bekymringsfullt, og desto viktigere å begrense innvandringsvanviddet.

Gitt denne usikkerheten er det uansvarlig å male fanden på veggen. Forventninger kan være selvoppfyllende, og hvis oppfatningen om det demografiske sorte hullet får feste seg, kan det i seg selv virke demotiverende på den som i en mer optimistisk atmosfære med glede ville satt barn til verden. Eller som Roosevelt sa: «The only thing we have to fear is fear itself.»

Det kan altså reises vektige innvendinger mot nær sagt ethvert kronargument som serveres fra innvandringsliberale personer i alle innpakninger, og informerte mennesker bør ikke kaste bort noen anledning til å gjøre nettopp det:

Europa har flere titalls millioner arbeidsledige hvorav flere er utdannede, det er større økonomisk vekst andre steder i verden som heller kan ta unna for befolkningsoverskudd noen bare ikke kan få eksportert raskt nok fra den tredje verden, det er billigere å bygge nye boliger i Kabul enn på Lillestrøm, menneskene som kommer fra resten av planeten kan ikke erstatte de vi selv unnlater å sette til verden siden de gjerne enten er uutdannede eller pensjonerer seg tidlig, det er mange innfødte byråkrater vi heller kan sette til å rake løv, om vi får befolkningsnedgang foretrekker vi uansett ikke å rennes fullstendig ned av mennesker langt borte fra, og til sjuende og sist kan det godt hende vi lager mange nok barn selv, thank you very much.