Kommentar

En representant for politikk, akademia eller media (PAM) — jeg husker ikke i farten navnet eller hvilken av de tre, men mest sannsynlig M — som for en tid siden var i privat kontakt med Document (jeg har rotet bort e-posten), var litt perpleks over alle utredningene av innvandringens konsekvenser, som om de liksom ville forandre noe.

Et implisitt spørsmål lå i luften: Var vi ikke oppmerksomme på at Norge var forandret for alltid? Som om det skulle være nødvendig å presisere «jo, selvsagt». Men er det ikke i så fall akterutseilt å snakke om denslags? Siden det i de miljøene som skulle ha utgjort det intellektuelle Norge tenkes veldig lite, veldig likt, veldig flokkmessig og veldig ideologisk, er det grunn til å tro at denne oppfatningen deles av endel.

Og da er det at man selv blir perpleks, for er det virkelig ikke mulig å skille mellom multikultur som realitet og multikultur som ideologi? Mellom «er» og «bør»? Og er multikultur en tilstand som enten er der eller ikke er der? Som om omfanget ikke spilte noen rolle?

Det høres antagelig helt sprøtt ut for vanlige mennesker, men som George Orwell sa: «We have now sunk to a depth at which restatement of the obvious is the first duty of intelligent men.» Det påhviler oss derfor å forklare hvorfor det er sprøtt.

Innvendingenes underliggende logikk er altså at siden vi allerede har hatt innvandring, har det ingen hensikt å ta til orde mot ytterligere innvandring. Ei heller er det noen vits å snakke om konsekvensene av tidligere innvandring, da det ikke nytter å gråte over spilt melk. Man må gjøre det beste ut av situasjonen slik den er.

I førstnevnte tilfelle sier man altså at det ikke spiller noen rolle om den røde og den blå kurven i innvandringsstatistikken nedenfor fortsetter å peke oppover på ubestemt tid:

Altså som om det ikke spiller noen rolle hvor fort vi når seks, åtte eller ti millioner innbyggere, selv om befolkningsveksten setter grå hår i hodet på skole- og utdanningsetaten, sykehusetaten, politietaten, tekniske etater, arbeids- og trygdeetaten samt pensjonsetaten — mesteparten av forvaltningen altså.

Det betyr at det heller ikke spiller noen rolle om nasjonalformuen pr. innbygger går ned på ubestemt tid. Det er en måte å tenke på som i alle fall er nokså fremmed for de fleste familier eller bedrifter. Hvis familieformuen var plassert i aksjer med synkende kurs, ville det ikke være uansvarlig å la være å spørre seg om man ikke burde gjøre endringer i porteføljen? Og mon tro om ikke generalforsamlingen i de angjeldende aksjeselskapene ville kaste styret dersom det mente at kursfallet ikke gjorde noenting?

Forøvrig er nasjonalformue mer enn bare verdipapirer. Det er også tradisjon, natur eller tillit mellom mennesker.

Men så er det at man kommer over personer med megafoner til disposisjon som sier at det er kjempefint at vi blir mange flere mennesker fort. Da må det vel være legitimt å peke på at det ikke er hele historien?

En rapport fra Statistisk Sentralbyrå fra i fjor kalt «Kriminalitet og straff blant innvandrere og øvrig befolkning» kan f.eks. være instruktiv i så måte. På side 33 oppgis straffehyppigheten etter land- og regionbakgrunn. Hvis man skal fortsette å ta imot mange mennesker fra Afrika, Asia og Øst-Europa, så må det i det minste være legitimt å spå at det blir mer kriminalitet?

Så kan man alltids si at disse forskjellene skyldes aldersstruktur, bosettingsstruktur og sosio-økonomiske forhold, selv om SSB etter å ha filtrert for disse tingene likevel sitter igjen med 45 prosents overrepresentasjon for noen grupper. Hvis man ser hva de fem landene med flere enn femten straffede pr. tusen har felles, eller åtte av de ti med flere enn ti straffede pr. tusen, burde SSB kanskje ha filtrert for religionstilhørighet også.

Men hva hjelper egentlig det, så lenge ingen kan trylle bort realitetene hverken i kulturen, aldersstrukturen, bosettingsstrukturen eller de sosio-økonomiske forholdene? Realitetene på bakken blir ikke borte selv om man gjør statistiske øvelser. Og merk at tallene over ikke nødvendigvis blir noe penere om man ser på utvalgte typer forbrytelser.

Hva angår innvendingen som lyder «joda, det er greit å være imot ytterligere innvandring, men klag nå ikke så fælt over den vi har hatt and move on», så virker det nesten som om man ikke er interessert i historieskrivning. Eller er poenget at man helst vil ha noe mer feststemt historieskrivning, om nødvendig ved å besørge den selv? Noe av hensikten med historie er vel å lære av den, og hvis man mener at den ikke bare er festlig, så kan man vel ikke unnlate å gi uttrykk for det? Eller skal det settes opp et nytt mytologisk byggverk etter å ha gruset det opprinnelige?

Vil integrasjonen av nye borgere gå lettere hvis vi lyver om fortiden? Eller nåtiden? Hvor mentalt sunt er det å være redde for sannheten?

Mon tro om det ikke er et veldig typisk norsk hykleri som går igjen her? At man har behov for å late som om realitetene er mer rosenrøde enn de egentlig er? Å glatte over ubehageligheter, og nåde den som ødelegger den hellige norske kosen, som om ikke omstendighetene hadde gjort det forlengst? Går det en linje tilbake til regjeringens rettslige forfølgelse av major Langeland for å ha skrevet en og annen sannhet om verdenskrigen samt dens for- og etterspill, eller kanskje enda lenger tilbake?

Det er av og til man skulle ønske det var mulig å vekke Ibsen til live igjen for å høre hans betraktninger over hvordan det går med dukkelandet hans mer enn hundre år etter at han gikk ut av tiden. For minner ikke besvergelsene om multikulturens velsignelser litt om Peer Gynt som foretaksmann? Bærer det mot femte akt?