Kommentar

Stillbilde fra «Darkest Hour»: Universal Pictures UK / YouTube.

 

Hva tror vi på, og er vi villig til å kjempe og eventuelt ofre noe for det vi tror på? På den første søndagen i 2018 kan det være grunn til å ofre dette en liten tanke.

Det lille forlaget Trolltekst har nylig gitt ut en gratis e-bok forfattet av terrorforsker ved Forsvarets Forskningsinstitutt, Thomas Hegghammer, kalt «Jihadismens framtid i Europa, en pessimistisk betraktning».

Ifølge Lars Akerhaug og Dagen er Thomas Hegghammer bekymret for framtiden. Hegghammer ser at det blir stadig flere unge med innvandrerbakgrunn, og at den sosiale mobiliteten ikke blir bedre. Han sier at vi ikke vet hvordan det økonomiske utenforskapet manifesterer seg politisk, og at dersom det blir veldig ille, kan det manifestere seg i andre aktiviteter enn politisk arbeid. Hegghammer frykter mer kriminalitet, bandekrig og opptøyer, ja, at kampen mot terror egentlig er tapt.

Ikke overraskende får Hegghammer støtte fra Linda Noor i tankesmien Minotenk. Hun er også bekymret for at innvandrerungdom faller utenom og blir sosio-økonomisk marginalisert, og hun hevder at utenforskap kan gi økt sårbarhet, som kan utnyttes til rekruttering til både organisert kriminalitet og ekstremisme.

Påstandene om at terror og vold fra muslimske innvandrere skyldes arbeidsledighet og utenforskap, er etter hvert blitt så mange at jeg har gitt opp å holde rede på kildene. De synes å stadfeste hva som er blitt vår nye religion, men ved nærmere øyesyn er det en del som ikke stemmer, for etter en desembermåned hvor politiet i Norge fant det nødvendig å beskytte julegrantenning, og kirker i Egypt igjen ble angrepet av muslimer, er det på tide at vi begynner å kreve noe av våre politikere og forskere. Vi må spørre hvorfor de ikke opptrer rasjonelt i møte med terroren, dersom det virkelig er denne menneskelige materialismen de tror på. For det er noe som ikke henger sammen i måten vi møter disse utfordringene på.

For det første: Hvis det er slik at vi virkelig mener at terror skyldes utenforskap og mangel på arbeid, bør vi ikke da ta en pause i innvandringen og la dem som er kommet få bli en del av samfunnet? Men nei, våre politiske ledere sier tvert imot at vi har en plikt til alltid til å ta imot nye muslimske flyktninger, noe som tyder på at de selv ikke tror på det de sier, for hvem vil dømme sitt land til evig terror?

På den annen side: Dersom muslimers terror har sosio-økonomiske årsaker, hva da med de stadige angrepene mot kristne fra muslimer i muslimske land? Hva har de kristne i Egypt gjort som gjør at de fortsatt «fortjener» å bli angrepet i sine egne kirker? Man skulle jo tro at snart 1500 år med integrering og dialog burde hatt en virkning. Er det slik at det er den høye arbeidsledigheten i Egypt som er årsaken til alle angrep mot kirkene?

Dersom utenforskap og sosio-økonomiske årsaker virkelig betyr noe, hvorfor angriper muslimer da kristne og jøder? Hvis denne argumentasjonen skal stå til troende, burde målet for terroren vært politiske maktsentra, ikke uskyldige ofre.

Jeg tør ikke tenke på hva som ville skjedd dersom muslimske terrorister hadde angrepet en julegrantenning eller gudstjeneste i Norge, men at samfunnet vårt i så fall ville blitt totalt forandret, bør være hevet over enhver tvil. Spørsmålet er snarere hvordan reaksjonen til våre ledere ville vært.

Under 2. verdenskrig var budskapet at vi har grunn til å frykte nazismen, men at vår kristne tro skulle gi oss mot til å kjempe for friheten. I dag får vi høre at islam ikke er en trussel, og troen forplikter oss til å gi opp friheten for freden; mye tyder på at de reaksjonene vi ser fra dagens politikere, er et resultat av en resignasjon snarere enn en tro på at integrering og arbeidsplasser er løsningen på alle problemer.

Man mer enn aner at alt pratet om problemer knyttet til sosio-økonomiske betingelser er en ansvarsfraskrivelse, en måte å skyve problemene bort på. At man indirekte gjør Hegghammers ord til sine: Vi har tapt krigen mot terror. Vi kan nemlig alle se at dagens system ikke fungerer, men vi våger ikke gjøre det alle vet er nødvendig, og derfor skylder vi på forhold vi ikke kan gjøre noe med.

Om en uke er det premiere på filmen «Darkest Hour», som beskriver Winston Churchills innsats i den avgjørende første fasen av 2. verdenskrig. Det handlet om Storbritannias skjebne, om de skulle være villig til å ofre det som var nødvendig for å overleve. Vi vet hvordan det endte, men vi vet faktisk ikke hvordan vår egen kamp vil ende.

Thomas Hegghammer mener vi allerede har tapt, men sammenlignet med Storbritannias posisjon sommeren 1940 er vi langt bedre stilt. Vi bør imidlertid erkjenne at de forklaringsmodeller som til nå har dominert den politiske arenaen, ikke holder vann; at den fienden vi står overfor, faktisk ønsker noe annet enn arbeidsplasser, og at det også for oss kan bli avkrevd blod, svette og tårer for å seire.

For å beholde den friheten vi til nå har tatt for gitt, er det imidlertid en ubetinget fordel at vi begynner å tro. Først da kan vi forstå hva troen betyr for våre motstandere, samtidig som vi kan få mot til å ofre det som vil kreves.

 

Kjøp «Den islamske fascismen» av Hamed Abdel-Samad fra Document Forlag her.